Psykisk syk mamma

- Livet med baby er fullt av alt jeg ikke tåler

Kjellaug Bjerkli Haarberg (37) har tilbakevendende depresjon og sosial angst. Å fungere som mamma trodde hun var umulig. Helt til Solveig ble født.

NORMAL MAMMA: Som mamma følte Kjellaug seg nødt til å ta tak i problemene. Hun ville ikke være en mamma som var redd for alt mulig.
NORMAL MAMMA: Som mamma følte Kjellaug seg nødt til å ta tak i problemene. Hun ville ikke være en mamma som var redd for alt mulig. Foto: Foto: Jan Inge Haga
Sist oppdatert
ORKER Å LEKE: - Noen ganger tenker jeg at vi ikke er to foreldre som oppdrar et barn. Jeg føler at vi er tre mennesker som utvikler oss sammen.
ORKER Å LEKE: - Noen ganger tenker jeg at vi ikke er to foreldre som oppdrar et barn. Jeg føler at vi er tre mennesker som utvikler oss sammen. Foto: Foto: Jan Inge Haga
STOLT MAMMA: Kjellaug Bjerkli Haarberg har slitt med psykiske lidelser siden barndommen. Nå ønsker hun å gi datteren Solveig omsorg og trygghet, til tross for sykdommen.
STOLT MAMMA: Kjellaug Bjerkli Haarberg har slitt med psykiske lidelser siden barndommen. Nå ønsker hun å gi datteren Solveig omsorg og trygghet, til tross for sykdommen. Foto: Foto: Jan Inge Haga

- Jeg hadde egentlig nok med meg selv. Jeg blir syk når livet blir for uoversiktlig, og familielivet er ikke akkurat lett å planlegge. Men da jeg var 28 og venninnene mine begynte å bli gravide, fikk jeg et intenst ønske om å få barn, forteller Kjellaug Bjerkli Haarberg (37).

Er det greit å få barn når man selv er syk i følelsene?

I hyllene står kunstverk av perler og vannfarger, et vell av barnebøker ligger i sofaen. Snart kommer førsteklassingen Solveig hjem for å leke med katten Pelle, løpe til naboen eller lese i sofaen med mamma.

Opphold på psykiatrisk sykehus

Det er vanlig familiehverdag – en hverdag Kjellaug lenge var overbevist om at ikke var noe for henne.

For 15 år siden kulminerte en ubehandlet, depressiv lidelse i at hun forsøkte å ta sitt eget liv. Etter et langvarig opphold på psykiatrisk sykehus hadde hun forsiktig stablet seg på beina igjen.

Terapi og medisinering gjør at hun kan leve med sykdommen og jobbe deltid, men noen ganger i året opplever hun fortsatt tunge perioder.

Husker lite av graviditeten

Kjellaug og ektemannen Brynjar ventet først på at Kjellaugs plutselige behov for en baby skulle gå over. Men etter mange måneder, lange samtaler og nøye vurdering av hvordan de skulle legge opp livet, bestemte de seg for å prøve. Da svangerskapet var et faktum, kom angsten.

- Jeg fortrenger vonde perioder av livet, og husker lite av graviditeten. Frykten for ikke å greie å ta vare på barnet var overveldende. «Lov meg at du stopper meg hvis jeg skulle finne på å ville bli gravid igjen,» forteller mannen min at jeg sa til ham, sier Kjellaug.

Fantastisk fødsel

Fødselen ble et vendepunkt for Kjellaugs syn på seg selv.

- Jeg har en liten hjertefeil og skulle egentlig ta keisersnitt, men jeg fikk klarsignal til å prøve på normal fødsel. Jeg fødte uten smertestillende, og selv om Solveig ble forløst med tang, ble det en ekstremt god opplevelse. Jeg var så vanvittig stolt over at jeg hadde klart å føde. Jeg fikk et adrenalinrush som egentlig har vart helt til i dag.

- Vonde erfaringer med mobbing og utestengelse i barndommen har gitt meg et veldig dårlig selvbilde, og fødselen ga meg fornyet respekt for min egen kropp og det den er i stand til å gjøre.

Ba om hjelp og støtte

Med en gang Solveig var født tok ekteparet kontakt med helsestasjonen og forklarte at de trengte litt ekstra hjelp.

Tidlig oppfølging, god hjelp fra helsevesenet, støtte fra familie og venner og en solid arbeidsfordeling i heimen var med på å gi dem en god start på livet som småbarnsfamilie.

- Livet med baby er fullt av alt jeg ikke tåler: uforutsigbarhet og usikkerhet, søvnmangel og rutinesvikt. Omstendighetene tatt i betraktning skulle jeg blitt syk. Det ble jeg ikke. Jeg tror det var ammehormonene som hadde en positiv effekt. Men vi måtte amme etter klokka, holde på rutinene, og mannen min har jobbet 80 prosent hele tiden. Han tok mye av byrden dag og natt og vil alltid være bærebjelken i familien vår, sier Kjellaug.

- Det er ingenting hun kan gjøre

Når Kjellaug er syk, beskriver hun det som at hun blir «borte». Det skjer ikke ofte, og periodene er ikke like intense som før, men noen ganger i året kan hun gå fra normal til suicidal på få dager.

- Jeg forteller Solveig at hodet mitt ikke alltid klarer å styre tankene mine, og når de blir veldig svarte og vonde, greier jeg ikke å tenke gode tanker. Da må jeg hvile. Det er viktig at hun skjønner at det ikke har noe med henne å gjøre. Det er ingenting hun kan gjøre for å gjøre meg frisk, selv om det er fint at hun er der. Vi må bare vente til det blir bedre.

- Jeg tror barn tåler at man ikke er helt til stede alltid, hvis de har en grunnleggende følelse av trygghet. Jeg føler selv at jeg har manglet en trygghet i tilværelsen. Bunnen faller liksom ut av livet mitt, forteller Kjellaug.

– Snakk med barna

Å forsøke å skåne barnet ved å holde psykisk sykdom skjult, vil bare gjøre vondt verre, sier psykiater og fagrådgiver Anne Kristine Bergem i kompetansenettverket Barns Beste.

– Barn av psykisk syke foreldre har selv økt risiko for helseplager. Derfor er det viktig at barnet opplever trygghet selv om mor eller far er syk, sier Bergem.

Tall fra Folkehelseinstituttet (2012) viser at rundt 400 000 norske barn bor sammen med én eller to foreldre med psykiske lidelser. De fleste av disse foreldrene har milde lidelser, men rundt 135 000 barn har én eller to alvorlig psykisk syke foreldre. Bergem sier at det viktigste man kan gjøre, er å snakke åpent med barna, uansett graden av lidelse.

– Fra barnet er 2 år gammelt er det i stand til å forstå ganske mye. Barn skjønner fort hvis det er noe galt, men av lojalitet til foreldrene stiller de ikke spørsmål, og tar ofte på seg ansvarsfølelse og skyld. Derfor er det viktig at de voksne tar initiativ til å snakke med barnet, sier Bergem.

– Forklar at barnet ikke kan gjøre noe for å gjøre mamma eller pappa frisk, og at det ikke er barnets skyld. Bruk ord og begreper barnet forstår, men forklar ordentlig. Ikke si at du er lei deg hvis du er deprimert, for barnet skal ikke tro at det er farlig å være lei seg. Si heller at du har en sykdom i tankene dine.

– Barnet må også få vite at det har lov til å snakke med andre om hvordan det er hjemme. Involver gjerne barnehage og skole, og spør helsestasjonen om hvordan du kan kommunisere slik at barnet ditt forstår, anbefaler Bergem. 

Ikke flere barn

- I de periodene Solveig gråt mye eller sov lite som baby, bar vi henne mye i bæretøy for å gi henne nærheten hun trengte.

I dag handler det mye om å være sterkt til stede i de fasene jeg har mye å gi, slik at hun er rustet for de periodene jeg er fraværende.

Ønsket om å gi Solveig søsken har vært der, men ekteparet er blitt enige om at totalbelastningen ville blitt for stor med flere barn.

For Kjellaug handler mye om å være en mor som er deltagende i datterens liv.

Utvikler oss sammen

- Jeg har sosial angst, men jeg vil ikke at Solveig skal ha en mamma som er redd for alt mulig. Derfor begynte jeg i gruppeterapi mot min egen vilje, men for hennes skyld. For eksempel går vi noen ganger i svømmehallen, noe jeg egentlig er livredd for. Da forteller jeg henne at nå stresser jeg litt, og at vi må hjelpe hverandre. Vi klatrer også mye, og bruker da både kropp og konsentrasjon til å mestre noe som kan være skummelt.

- Folk sier at det er så flott å se hvordan barna vokser, men jeg lærer jo like mye som Solveig. Noen ganger tenker jeg at vi ikke er to foreldre som oppdrar et barn. Jeg føler at vi er tre mennesker som utvikler oss sammen.

Denne saken ble første gang publisert 31/05 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også