Martin Blekkerud (39)

Journalist i magasinet Mann, der denne teksten først ble publisert.

Pappa til ei jente og en gutt.

Gift med Rina Therese Blekkerud, redaksjonssjef i Foreldre.no.

Spiller gitar i hvert ledige øyeblikk, med andre ord ikke veldig ofte.

KOMMENTAR:

Jeg har gjort noe lurt. For en tid tilbake tok jeg seks måneders permisjon og stakk til det solfylte Utlandet med kone og to barn på tre og fem år. Konklusjon: Helt krem.

Men bortsett fra ferie, innebar reisen også å være sammen med kone og unger i 170 dager, 24 timer i strekk. Det setter tålmodigheten på prøve.

Og jeg har innsett følgende: Unger kan være noen forbanna rasshøl.

Kjærlighet og irritasjon

Da eldstemann ble født, lærte jeg hvor høyt det går an å elske et annet menneske. Da han begynte å prate, lærte jeg hvor mye kjærlighet og irritasjon jeg kunne føle samtidig.

Han er nå fem år og en arrogant bedreviter som snakker ustanselig og nekter å høre før han hatt fått beskjed ti ganger.

Det siste halvåret har jeg brukt så mye kjeft at jeg har kastet opp av lyden av min egen stemme.

Er du 37 år og krangler med en femåring, er det din egen feil, uansett. Men jeg prøver å deale med det best mulig.

Heia Pappa

Forleden var jeg midt i en godnatthistorie.

— … «og så gikk leoparden over savannen...»

— Pøh, det der er ikke noe leopard, det er en gepard, pappa.

— Hei, er det du eller jeg som leser?

— He he. Vet du ikke det engang?

— Rekk opp hånda den av oss som har universitetsutdannelse?

— Hva er universitetsutdannelse?

— Nettopp. Jeg har en grad fra universitetet. Du kan ikke engang tørke deg bak. I win.

Og jeg lurer på hvor han har arrogansen fra?

Engler og demoner

Eldstemann skal ha for at han alltid har vært sensitiv. Første gang han fikk en timeout i trappa som følge av dårlig oppførsel, var han skamfull i en uke etterpå.

Min tre år gamle datter, derimot? Vel.

En episode: Hun kliner leverpostei over halve kjøkkenet og spytter brødsmuler i melka mens hun krangler med broren sin om hvem som har mest i glasset.

Jeg ber henne sitte pent og spise. Da tar hun en slurk melk, ser på meg med demoniske øyne, og spytter den ut over hele meg.

Resultat og straff: Hun havner i trappa. Det er time-out. Men det betyr ingenting for henne.

Jeg kunne se hva hun tenkte. «Du har ingenting å komme med, fatter’n. Jeg skal sitte her i trappehjørnet og drite på meg, og det er DU som skal vaske det vekk. Hvordan liker du det, hæ?»

Og på et merkelig vis beundrer jeg henne for det. Henne kødder du ikke med.

Forstår du meg?

Jeg elsker mine egne barn. Andres barn? Not so much.

Jeg husker da sønnen min var to år og ny i barnehagen. Han trippet smånervøst rundt og fant seg til slutt en favorittleke.

Da kommer det en liten Satan på tre år, vaggende bortover med finger’n i nesa, øya litt for tett sammen, en sånn unge du vet vil være en drittsekk resten av livet. En kid som gjør at du skulle ønske at abortloven gjaldt til barna var 12 år. Det høres brutalt ut, men du vet det er sant. Han går bort til mitt avkom av kjøtt og blod, røsker leken ut av hendene hans, ler hånlig og går sin vei igjen.

Sønnen min ser på meg med en frykt i blikket som sier: «Hvorfor gjorde han det, pappa?»

Og det eneste jeg har lyst til er å gå bort til den lille smådjevelen og sparke ham i den vesle, balleløse pungen hans og filleriste ham foran sønnen min.

Men jeg tror kanskje ikke politiet ville forstått meg.

Men du forstår meg! Ikke sant?

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!