- Da jeg mistet mamma, mistet jeg også en del av barndommen min

- Moren min var hjemmeværende, og oppveksten min var full av kjærlighet. Vi var veldig nær hverandre, og jeg kunne snakke med henne om nesten alt. Hun ga mange kyss og klemmer, og jeg prøver å gjøre det samme i min egen familie i dag. Det skal være et varmt hjem.

Mamma pleide å høre på musikk, og det gjør jeg også. Hvis radioen spiller en sang jeg liker skrur jeg opp lyden, og så danser datteren min og jeg rundt og synger.

Ønsket seg barnebarn

Da mamma var syk, snakket hun ofte om at hun så gjerne ville oppleve å få barnebarn. Det var vondt for henne å tenke på at hun ikke ville få se dem. Hun sa ofte til meg og broren min: ”Kan dere ikke skynde dere å få barn? Jeg vil så gjerne se mine barnebarn.”

Det skulle jeg ønske jeg kunne, men det var jo ikke et alternativ den gangen. Jeg var bare i begynnelsen av tjueårene, og var nettopp begynt å studere.

Føler meg snytt

Da jeg ble gravid, tenkte jeg mye på at jeg måtte oppleve det uten moren min. Jeg følte meg snytt.

Det er den beste måten å beskrive det på: Jeg følte meg snytt fordi jeg ikke kunne dele det å bli mor med henne, og snakke med henne om hvordan hun selv hadde opplevd det.

Jeg følte meg også snytt på hennes vegne. At hun skulle gå glipp av å bli mormor. Hun var ekstremt glad i barn, og akkurat dette var en stor sorg for både henne og meg da hun var syk.

I dag kan jeg plutselig savne mamma når barna mine gjør noe tullete eller søtt. Da skulle jeg ønske jeg kunne ta det opp på film og sende det til henne, akkurat som mange av mine venninner kan med sine mødre. Hun ville ha elsket det.

Stikker i hjertet

Jeg kan også merke at det stikker i hjertet når mine venninner sier ”moren min fortalte meg at det gjorde jeg også da jeg var barn”.

Jeg har ingen som kan fortelle meg slike ting. Jeg har en tante som var en stor del av oppveksten min, men hun bor i Spania og er ikke en del av hverdagen min.

Spesielt nå som datteren min Isabel er blitt større, lurer jeg innimellom på om hun kanskje ligner på meg. Gjorde jeg også de tingene som Isabel nå gjør? Hadde jeg også et sånt temperament?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Oscar er litt annerledes. Ligner han mer på meg?

Det føles som om jeg mistet en del av barndommen da jeg mistet mamma. Jeg kan jo spørre faren min, men han husker ikke den slags ting. Jeg tror mødre rett og slett er bedre til akkurat det.

Vil klare alt selv

Jeg skulle ofte ønske jeg var litt flinkere til å bruke de andre menneskene jeg har i livet mitt på samme måte som de fleste bruker moren sin. Til praktiske ting, for eksempel når vi skal arrangere bursdag. Da kunne jeg spurt svigermor eller svigerinnen min om de kan en time før for å hjelpe til litt.

Men av en eller annen grunn blir jeg sta og vil klare alt selv. Det er egentlig ganske tullete. Hvis jeg hadde hatt en mor, ville jeg ikke nølt med å spørre henne.

Mamma sydde mye, og hun sydde også klær til broren min og meg.

Da datteren min var omtrent ti måneder gammel, tok jeg på henne en av mine gamle hjemmesydde kjoler. Da merket jeg virkelig savnet etter mamma. Jeg skulle så gjerne ønske at hun kunne ha sett det, for det ville gjort henne så glad. Det stakk i hjertet, for den kjolen hadde mamma laget til meg.

Hvor er mormor?

Når barna blir gamle nok til å høre om mormoren sin, vil jeg finne fram noen bilder og fortelle om henne og forklare hvorfor hun ikke er her mer. Det er i hvert fall sånn jeg forestiller meg det. Så får vi se, om det blir slik.

Isabel har noen ganger spurt om hvor mormoren hennes er, men da forteller jeg henne at hun jo ikke har noen mormor. Hun har ikke kommet til ”hvorfor” ennå, hun sier bare ”å, nei”.