- For noen barn er hjemmet det skumleste sted på jord

Jeg liker barneombudet. Hun veit hva hun snakker om, har jobbet i mange år med forslåtte og overgrepsutsatte unger. Førstehåndskunnskap om shaken baby syndrome og brannskader på unger påført av voksne med vilje.

Hun snakker på vegne av de stemmeløse småfolkene. De som bærer store byrder på små skuldre.

Slik varsler du barnevernet.

Det finnes mange barn som man mistenker opplever torturlignende tilstander i hjemmet, og som må vente i månedsvis for å bli avhørt eller medisinsk undersøkt. Barn som noen er bekymret for. Noen påfører ungene sine skade og traumatiserer småfolk slik at de aldri mer blir hele igjen. Det eksisterer faktisk mødre som drukner det lille barnet sitt i en bøtte med vann etter først å ha torturert barnet på en måte som ingen av oss orker å ta inn over oss. Og barneombudet sier at det finnes ikke grenser for hva foreldre er i stand til å gjøre mot ungene sine. Og at samfunnet svikter. Det finnes ikke noe mer avskyelig, integritetskrenkende eller noe som kan være viktigere å prioritere, vel?

Når skal man sende en bekymringsmelding?

I nabolaget der jeg bodde før, var det en mor som alltid snakket opprørt om at det var så uforsvarlig og grufullt at man i barnehagen til datteren hennes ikke hadde egne sanserom for ungene, at det var en skam at barna ikke fikk utfolde seg mer med leire, filt og piperensere. At det var provoserende at ungene fikk ispinne hver gang noen hadde bursdag, for ikke å snakke om hvor mannevond hun ble av de ansatte i barnehagen aldri skaffet til veie biodynamiske grønnsaker. Hun hadde en tanke om at barnehagen skulle være en egen liten økolandsby med respekt for jorden og livet.

Hun var også opprørt av at de spesielt begavede barna aldri fikk tilstrekkelig oppmerksomhet, verken i barnehage eller skole. Det var ingen som så dem.

Hva er egentlig uhørt og grufullt i et sivilisert samfunn? Og skal man se på alle like mye? Er det et alternativ å tone ned sin harmdirrende irritasjon over det som er smått eller som kan ordnes på annet vis, og heller reise seg i høylytt protest over at det finnes barn rundt oss som denges daglig og som ikke får den omsorgen de skal ha? Hvorfor varsler ikke barnevern, barnehager og skoler i større grad når de kjenner i magen at et barn lider? Er ikke det mer uhørt, enn at de forkjælte barna ikke får egg fra frittgående høner eller får utløp for kreativitet og begavelse?

Må man velge, vil noen spørre? Ja, noen ganger må man det. Jeg så en rasende Terje Svabø på NRK i en debatt for en tid tilbake. Han var helt lilla av sinne over at politimester'n i Oslo ikke hadde patruljerende politi i villa-strøket Røa der han selv bodde. Han hamret løs og spurte igjen og igjen politimester Sjøvold: «Når kommer det patruljerende politi på Røa?» Jeg vokste opp ikke langt fra Røa. Det er fredelig i gatene på Røa. Men kanskje ikke i alle hjem? For noen barn er hjemmet det verste fengselet og det skumleste sted på jord.

Kunne barneombudet, helseministeren og justisministeren lage en regel eller et prioriteringsdirektiv, som det heter på fint, der det står at i valget mellom oppklaring av et innbrudd i boden, razziaer på ungdomsskoler på jakt etter hasj eller å redde en unge fra evig pine og vanskjøtsel, så skal det siste ha forrang?

For det handler ofte om å velge. En lærer må velge hvor han skal ha hodet sitt mest. Og en ansatt i barnehagen kan umulig klare å både lage økologisk julekalender og ha støttegrupper for de unga med høy IQ - og samtidig ha den mest ensomme ungen på fanget, ta den ekstra samtalen om hvordan det står til hjemme og våge å granske situasjonen for et barn som kanskje er ekstra krevende eller ekstra usynlig.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Les også:

Søsken splittes av barnevernet

Få barnet til å høre på deg - uten å si et ord

Stor test av ketsjup

Denne saken ble første gang publisert 27/04 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.