Hege K Fosser Pedersen er journalist i Foreldre & Barn © HM Foto/Petter Berg

Grenseløs lykke! Jeg sitter i den sterile sykehussengen iført en utvasket, lyseblå skjortelignende sak, en formløs nettingtruse, et bind som dekker alt fra magen til og med rumpa og godt brukte Ullvang ullsokker. Håret er uvasket og posene under øynene må romme mye søvnløshet, gjetter jeg. Jeg må ha hjelp til å snu meg etter keisersnittet, stingene verker, det samme gjør etterriene. Barnet må flyttes fra pupp til pupp av travle jordmødre. Magen er ikke nevneverdig mindre enn for et døgn siden. Det kan ikke ha vært mange gram av de 15 ekstrakiloene som forsvant under fødselen. Jeg har absolutt kjent meg bedre.

Det har knapt gått et halvt døgn siden min lille jente kom til verden. Nå venter jeg i spenning på de to eldste barna. Delvis i dvale ser jeg for meg hvordan storesøsknene kommer til å elske sin nye lillesøster.

Pang! Bare minutter senere: Min lille sønn dytter brutalt opp sykehusdøra og kikker nysgjerrig inn. Først mot den lille plastboksen der babyen "hans" ligger. Så skeptisk på meg som forsøker å stå ved siden av senga. Han skuler på meg og spør: - Når kommer den andre babyen? Jeg stusser et øyeblikk og lurer på hva han mener. Et blikk nedover min egen kropp gir meg svaret: En fremdeles bulende mage gir ham et hint om at det kommer flere søsken. Noe jeg innstendig avkrefter. Han tror meg ikke og ønsker seg en bror.

Etter et par uker hjemme er livvidden ørlite mindre. Men ikke så mye mindre som jeg i mine villeste drømmer kunne ønske meg. Fremdeles ser jeg gravid ut. Kun mammaklær passer. Datteren min lurer på om ikke magen snart skal forsvinne. Hun krever lange forklaringer på hvordan mageskinnet etter å ha blitt strukket maks i ni måneder trenger tid på å gå tilbake. Det er ikke noe hokus pokus, dette her. Hun lurer på hvor lang tid det tar, og viser meg ofte sin egen, flate mage som et ideal. Jeg forsøker å si at jeg også hadde en slik mage en gang (det er et halvt liv siden ¿), men at alderen og tre barn har satt sine spor også på denne delen av kroppen. Hun biter ikke på forklaringen.

Ukene går. Magen består. Den henger som en pølse over buksekanten. Min appetitt på cashewnøtter og sjokolade speeder ikke opp veien mot en mage som tåler dagens lys (les: sommerens sol). Datteren min minner meg stadig om at jeg har et skap fullt av bukser som ennå ikke passer.

- Kanskje det er best jeg arver dem, sier 6-åringen håpefullt ettersom ukene og månedene glir forbi. Jeg sier at jeg håper jeg vokser inn i dem før henne (det er lov å håpe). Når ukene blir til måneder gir hun tydeligvis opp "prosjekt flat mage". En kveld på badet før leggetid tar hun magen min i nærmere ettersyn og konkluderer halvveis for seg selv: - Ja, ja, mamma. Det er vel ikke så farlig om du har den store magen ennå. Du hadde jo ganske stor mage før du ble gravid også. Og så skal du vel snart blir gravid igjen, også. Så da er det jo ikke noe vits å trene bort den pølsemagen først.

Her finner du flere kåseri fra våre journalister:

Vidunderbarn av Line Fredheim Storvik

Morgenstund er galskap i grunn av Bjørnhild Fjeld

I kaptein Ondskalles kjeller av Ivar Kvistum

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!