Amalie Nebelong (31)

Dansk digitaljournalist, bosatt i København. Jobber blant annet for Eurowoman og Vores Børn.

Mamma til to barn under fem år.

KOMMENTAR: Nylig overhørte jeg en samtale mellom to kvinner på toget som gjorde stort inntrykk på meg. Det var to kvinner i femtiårene som snakket om foreldrene til små barn, og hvordan de stresser rundt mens de prøver å være flinke til alt på én gang.

Den ene sa: "Mannen hennes trener til maraton ved siden av, han jobber femti timer i uka. Og i helgen, når han kommer hjem fra trening, drar kona på yoga. De er aldri virkelig SAMMEN med barna sine. De er bare et såkalt team, hvor de bytter på å passe ungene mens den andre dyrker sine interesser.”

Les også om 25 ting du kan gjøre for å vise hvor glad du er barna dine.

Så sa den andre: "Ja, og det virker som at når det endelig er helg har de ofte fest og lar noen andre passe barna. Da hadde de jo endelig mulighet til å være litt sammen med dem. Men nei, det skal være voksentid, for hverdagen er jo så slitsom."

Hvordan har de tid?

De to kvinnenes samtale satte ord på noe jeg ofte har irritert meg over etter at jeg ble mamma. Jeg har undret over hvordan så mange fedre har tid til å ha fulltidsjobb, trene til maraton og samtidig ha små barn.

Og jeg har tatt meg i å tenke at det virker som en veldig enkel og grei måte å være forelder på. Bare drive med alt mulig annet enn å være sammen med barna sine.

Mannen min hadde nylig en opplevelse som fikk ham til å tenke over det samme. Han gikk gjennom byen i København i sjutiden en hverdagskveld og så noe som er langt fra usedvanlig eller noe som umiddelbart skulle gi anledning til diskusjon.

Han var vitne til hvordan en far kom hjem og gikk inn i huset sitt. Mannen min så hvordan noen glade barn løp ham i møte i gangen: "PAPPA!" ropte de glade. Faren var kommet hjem. Mer så ikke mannen min. Men han og jeg diskuterte etterpå hvordan noen er "foreldre".

Enkelt og greit å bare være på jobb hele dagen

Å bedømme hvordan andre er foreldre er ikke noe jeg ønsker. Men selv om det er et ømtålig emne klarer jeg likevel ikke la være å tenke over at det er så "enkelt og greit å bare være på jobb hele dagen, komme hjem etter at barna har spist, leste nattahistorier for dem og så bare legge seg på sofaen.

Det typiske hverdagslivet krever ikke så mye foreldre-barn-tid med konflikter som skal løses, aktivisering som skal finnes på og praktiske oppgaver som skal klares.

Etter at jeg ble forelder - og for den saks skyld allerede da jeg var gravid - har jeg tenkt mye over hva slags forelder jeg ønsker å være.

Og jeg har funnet ut at hvis jeg både vil være en god kone, en god elskerinne, en fantastisk mor, en god nærværende venninne, en fantastisk medarbeider, en kvinne i toppform og den typen person som har et perfekt hjem, så raser korthuset sammen for meg.

For det lar seg ganske enkelt ikke gjøre. Det absurde kvinneidealet som sier at vi skal være gode til alle de nevnte tingene kan ingen kvinner leve opp til.

Og i stor grad, absolutt ikke de som har barn. Det burde være et helt annet ideal for mødre.

Så når jeg hører om familiefedre som har en forrykende karriere og også har gjennomført en ironman, kjente kvinner som konstant opptrer i både den ene og den andre rollen på tv, og i tillegg deltar på mange festligheter, eller kvinnelige ledere i toppstillinger - når jeg samtidig vet at de kanskje har et eller to barn under fem år - så blir jeg faktisk litt trist.

For hvor er barna? I alle fall ikke sammen med foreldrene, som tross alt har valgt å få dem.

Tilsidesette egotrippen sin

Derfor har jeg besluttet at jeg ikke lenger skal ha dårlig samvittighet for at jeg ikke blir kvitt de siste fem fødselskiloene foreløpig. For jeg har ikke tid til å dyrke trening. Jeg prioriterer mine to barn under fem år, og så går jeg på jobb 37 timer i uka.

For jeg elsker jobben min. Men jeg elsker også barna mine. Det er faktisk ikke plass til mer. Og det burde være prisverdig i et moderne samfunn å tilsidesette egotrippen hvor det handler om meg, min kropp og min karriere, når man har to små barn.

Videre gidder jeg heller ikke lengre å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har tid til å se alle vennene mine og hele familien hele tiden. For når det endelig er helg gidder jeg ikke ha et fullpakket program, det gir meg bare en følelse av at ting bare er noe man må komme seg gjennom. Hvorfor skal jeg da lage så mange avtaler? Da blir jo grunnen at jeg gjør det fordi det er det som forventes. 

Og hva som forventes er noe jeg nekter å la styrke livet mitt lenger. Så kan det godt hende at jeg ikke får tid til å legge masse ekstra bilder på Instagram, hvor målet er å få andre til å tenke "så flink hun er som klarer alt". Og hva så?

Jeg er så sliten av å la en kunstig forestilling styre livet mitt. Og med kunstig forestilling mener jeg det ideelle liv, det vi forsøker å opprettholde med bilder på Instagram og Facebook. Livet som ikke er virkelig, men en fantasi.

Prestisje og en masse penger

Jeg skulle ønske at flere kvinner sto på barrikadene for at det er tøft og kult å velge barna sine, at det ikke bare er tøft og kult at man som nybakte foreldre tre uker etter fødselen skryter av at "vi fikk lillegutt passet en hel kveld her om dagen så vi kunne gå ut og spise". Hvorfor er idealet at man, når man er foreldre til små barn, oppfører seg som om ingenting er forandret i livet?

Jeg vil heller ikke lytte til stemmen i hodet som sier "du må ha en karriere". Hvorfor er det så viktig? Så jeg kan få prestisje og masse penger å kjøpe ting for?

Ærlig talt, jeg vil ha så mye tid som mulig med barna mine, og så har jeg som selvutnevnt storshopper funnet ut at det som kan kjøpes for penger utgjør en kort lykkefølelse sammenlignet med den gleden barna mine gir meg etter å ha sett dem utvikle seg gjennom en fire uker lang sommerferie - den er ubeskrivelig.

Høres det litt frelst ut? Ja, muligens. Men for meg gir det ikke mening å hige etter den perfekte kroppen og den mest misunnelsesverdige karrieren, når jeg har små barn.

Det er så få år det handler om hvor de er dypt avhengige av meg. Og jeg nekter å tro at noe i verden kan gi meg mer mening og utfordre meg mer, enn akkurat det: Å være der for dem.

Og ikke kun i helga og to timer i hverdagene. Men så mye som overhodet mulig. Og så får alle andre ting - det som er for syns skyld, og for at omverdenen skal bli misunnelig - vente.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!