Det er ikke lett å se forskjell på trass og om barnet har atferdsproblemer. Det samme gjelder om barnet er deprimert. Barnet mitt er deprimert, hva gjør jeg? skriver en mamma i vårt forum barnimagen.

Hvis du mistenker at et barn er deprimert - og ikke bare lei seg - bør du se etter tegn på at barnet ikke er «sitt vante jeg». Har stemningsleiet og adferdsmønsteret forandret seg?

Et deprimert barn oppleves som trist, irritabelt eller tiltaksløst over tid, det vil si det meste av dagen. Det har flere dårlige dager enn gode, i en periode på minst to uker.

Dette opplyser Nina Sanner, psykologspesialist ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, til Foreldre & Barn. Sanner jobber for tiden med en doktorgrad om psykiske helseplager hos norske småbarn.

Også mødre kan bli deprimerte rett etter at de fikk barn, slik som Vikki de la Cruz (35) som en periode skulle ønske hun ikke hadde fått barn.

HER ER ÅTTE TEGN PÅ DEPRESJON HOS SMÅ BARN:

1. Tristhet eller irritasjon uttrykkes av barnet selv eller observeres av andre.

2. Barnet har ikke lenger glede av lek eller aktiviteter det før syntes var morsomt.

3. Dårlig appetitt, vektstagnasjon eller vekttap (minst fem prosent ned på en måned).

4. Barnet sover for lite eller for mye sammenlignet med tidligere.

5. Psykomotorisk tempo øker eller reduseres. Barnet kan enten bli mer rastløst eller tregere enn før.

6. Utmattelse, lite energi.

7. Følelsen av å ikke være noe verdt - eller skyldfølelse - kan komme til uttrykk verbalt eller i lek. Barnet kan også straffe seg selv.

8. Mye større vansker med å konsentrere seg og bestemme seg. NB! Ta høyde for trassadferd.

Dobbelt så mange gutter

Det er ikke uvanlig at gutter, dersom de blir deprimerte, kan virke lukkede og sinte heller enn triste. Som en tommelfingerregel sier man at det er over dobbelt så mange små gutter som jenter som sliter med psykiske vansker.

I 8-12-årsalderen kommer jenter og gutter jevnere ut, mens det i tenårene er to til tre ganger så mange jenter som sliter med angst og depresjon. Og alt vi foreldre ønsker er jo å gi barna en lykkelig barndom.

Kan være arvelig

Temperamentet er arvelig. Det kan også angst og depresjon være. Om det genetiske anlegget slår ut, påvirkes gjerne av oppvekstmiljøet.

Vi har spurt om psykologspesialist Nina Sanners og psykolog Evalill Karevolds råd i tre aktuelle tilfeller med deprimerte, små barn. Navnene er anonymisert.

TILFELLET JONAS (2)

  • Helt siden barnehagestarten sist høst har "Jonas" trukket seg tilbake fra leken. Han slipper alltid bamsen eller lekebilen hvis noen prøver å ta dem fra ham. Han protesterer ikke, men trekker seg heller unna. Han spiser dårlig, sitter bare og pirker i havregrøten til frokost. Han som alltid har elsket havregrøt!
  • Jonas og moren har bodd sammen med bestemoren, men hun døde for en stund siden, og mamma har hatt nok med seg selv.
  • Like før jul innkaller avdelingslederen til et møte om Jonas. Da var det gått flere uker siden den lille gutten forandret seg fra å være en glad 2-åring til å bli en stille og innesluttet skygge av seg selv.

Ta på barnets briller

Nina Sanners råd er at foreldrene prøver å snakke med Jonas om hvordan han trives i barnehagen og hjemme - dersom han har godt nok språk til det.

- Det er avgjørende at foreldrene tenker gjennom hvordan barnets hverdag ser ut fra barnets perspektiv. Vær opptatt av å sikre barnet trygg og forutsigbar voksenstøtte. Tett dialog med barnehagen er viktig, understreker Sanner overfor Foreldre & Barn.

- Helsestasjonen kan også bidra med råd og støtte. Og det er lov å be om hjelp fra familie og venner, dersom man selv har det vanskelig og må hente seg inn.

Barn og depresjon

LITEN OG DEPRIMERT: Et deprimert barn har gjerne liten interesse for lek, er mindre selvhjulpent enn før og stagnerer i språkutviklingen. © ILLUSTRASJONSFOTO: Istock

Språket stagnerer

Et deprimert barn har gjerne liten interesse for lek, er mindre selvhjulpent enn før og stagnerer i språkutviklingen. Forandringen i adferd kan observeres over tid i flere typer situasjoner - som hjemme og i barnehagen - samt i relasjon til mer enn én voksen.

- Det er altså ikke nok at barnet blir lei seg etter én irettesettelse, én trist hendelse eller lignende episoder som kan forklare korte endringer i humøret, sier Nina Sanner.

- Dessuten må man ikke utelukke medisinske årsaker til problemene.

Er barnet blitt mer utagerende?

- Tidlige tegn til problemadferd kan observeres allerede ved 1 ½ års alder. Hvis barnet utvikler et stadig tydeligere mønster, for eksempel for utagering, bør man følge ekstra godt med på utviklingen, sier Evalill Karevold, psykolog ved Folkehelseinstituttet, til Foreldre & Barn.

Skilsmisse, flytting og mistrivsel i barnehagen er ofte årsak til at små barn blir deprimerte.

- Barn er forskjellige, av både temperament og lynne. Å ha en vrang unge på 1 eller 2 år, er ikke unormalt. Med unntak av ADHD og autisme gis det sjelden diagnoser til barn i førskolealder, poengterer psykologen.

Diagnostikk av psykiske plager hos små barn er en oppgave som tilhører spesialisthelsetjenesten.

Preges av de voksne

- Små barn er helt avhengige av voksne omsorgspersoner. Man kan altså ikke se barnets symptomer uavhengig av omsorgssituasjonen.

- Dersom de voksne har det psykisk vanskelig selv - eller ikke er klar over at barnet sliter - kan barnet utvikle det vi kaller affektive lidelser, gjerne en blanding av depresjon, angst og adferdsproblemer, forklarer Sanner.

TILFELLET ELLA (14 MND.)

  • Ella er liten for alderen og påfallende stillferdig. Hun pludrer lite og krever lite oppmerksomhet.
  • Mor virker sliten og nedfor, og etter nærmere oppfølging fra helsestasjonen blir det avdekket at hun har slitt med depresjon siden fødselen.
  • Mor har akkurat nok overskudd til å gi datteren mat og rene bleier, men ikke til prat eller kos.

Må få avlastning

- I tilfellet til Ella er det viktig å undersøke hvordan barnet har det hjemme, og hjelpe mor med å finne en avlastningsperson, sier Evalill Karevold til Foreldre & Barn.

- Kanskje finnes det slektninger eller naboer som vil stille opp. Alternativt kan helsestasjonen eller barnevernet tilby profesjonell hjelp. Gjennom helsestasjonen er det også mulig å bli med i samtalegrupper hvor man møter mødre i tilsvarende situasjoner.

Barn blir også deprimerte

SPEILER FORELDRENE: ¿ Dersom foreldrene har det vanskelig selv, eller ikke ser at barnet deres sliter, kan barnet utvikle en blanding av depresjon, angst og adferdsproblemer, forklarer psykologspesialist Nina Sanner. © ILLUSTRASJONSFOTO: Istock

Kan forsinke utviklingen

- Mange mødre sliter med depresjonssymptomer. Det er vanskelig å innrømme at man har det vondt når man har fått barn og det forventes at man er lykkelig og glad, sier Karevold.

- Men har man for lite energi til å være mor eller far, er risikoen stor for at barnet ikke får den nødvendige omsorgen. Særlig viktig er det å gi respons når babyen inviterer til kontakt. For at barnet skal utvikle seg normalt, er det viktig å ha omsorgspersoner som pludrer og snakker med det.

Nina Sanner foreslår følgende fire tiltak for at Ella skal få det bedre:

1) Praktisk hjelp: Hva trenger mor for å få hverdagen til å gå rundt?

2) Behandling av mor for hennes depresjon.

3) Veiledning til mor, slik at hun klarer å gi emosjonell utviklingsstøtte til Ella selv om hun har det vanskelig.

4) Andre utviklingsstøttende tiltak for Ella, som barnehageplass, avlastningstiltak og oppfølging på helsestasjonen.

- Helsesøster bør innkalle Ellas mor til et samarbeidsmøte med relevante instanser, der partene utarbeider en tiltaksplan sammen, sier Sanner.

Alle barn gjennomgår faser der de er mer emosjonelt sårbare – og kan oppfattes som mer krevende – enn ellers.

TILFELLET JONATHAN (5)

  • Jonathan er en vilter 5-åring. Størst i barnehagen, flink verbalt.
  • Den siste tiden har Jonathan forandret seg. Han kjører på de minste med vilje med trehjulssykkelen og ler når de begynner å gråte.
  • Før pleide han å være den første til å spørre «Hvordan går det?» hvis noen hadde slått seg.
  • Hjemme hos mor er han nærmest grenseløs i sin utfoldelse. Han er sint og slår etter henne. Hun og far flyttet fra hverandre for et ett år siden, og Jonathan bor en uke hos hver. Han er grei når han er hjemme hos far, som ikke kan skjønne hva mor og barnehagen klager på.

Redd for å bli forlatt?

- Jonathan kan ha blitt redd for å bli forlatt etter at foreldrene gikk fra hverandre. Kanskje han føler seg tryggere på at mor ikke vil forlate ham, og at han derfor tør å vise sin frustrasjon mer tydelig sammen henne? foreslår Evalill Karevold.

- Da er det viktig å ha voksne som viser at de er der for ham. At de holder ut frustrasjonen, og at de gjør det de kan for å trygge ham. Fortelle at de ikke vil forlate ham. Samtidig er det viktig å gi Jonathan grenser for hva som er akseptabel utagering. Tydelige grenser kan gi ham en opplevelse av forutsigbarhet, trygghet og omsorg, forklarer Karevold.

Reagerer med sinne

Hun påpeker at redde eller triste barn ofte reagerer med sinne i stedet for andre følelser.

- Skilsmisse, flytting og mistrivsel i barnehagen er ofte årsak til at små barn blir deprimerte. De føler lett sorg og savn, derfor er det viktig at voksne tenker nøye gjennom hvordan endringer og kriser kan påvirke barna deres.

- Også endringer de voksne tenker på som positive - for eksempel flytting fra liten leilighet til stor enebolig - kan være en utfordring for små barn. De trives ofte best med det de er vant med, sier Karevold.

Helsestasjonen kan hjelpe

I norske barnehager finnes det mange voksne med høy kompetanse på barns adferd. Foreldre til barn som strever kan også ha nytte av en konsultasjon med helsestasjonslege eller helsesøster. Helsestasjonene har kunnskap om hvilke tiltak som finnes i kommunen, og kan henvise familier videre til spesialist.

- Alle barn gjennomgår faser der de er mer emosjonelt sårbare - og kan oppfattes som mer krevende - enn ellers. Hvis foreldrene er bekymret, kan helsestasjonen være en god drøftingspartner, sier Nina Sanner.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!