Barneoppdragelse på kinesisk
– Vi må presse barna mer
Professor Amy Chua nektet datteren mat om hun ikke klarte å lære et klassisk stykke på piano.
Er norske foreldre for opptatt av at alt skal være gøy og lystbetont? Er vi for opptatt av sosial kompetanse og for lite opptatt av akedemiske prestasjoner?
Tigerbarn på vei opp
- Vi er i ferd med å få en generasjon det aldri er blitt stilt krav til. Foreldrene løper foran og fjerner alle problemer for dem. Det fører til at de ikke lærer seg å løse problemer, sier BI-professor Tor W. Andreassen til VG.
De norske "curlingforeldrene", som feier bort alle vanskeligheter for barna sine, blir nå utfordret av en ny foreldretype: tigerforeldrene.
Foreldre som ikke syr puter under armene på barna, men som stiller krav. Nå er barna deres på vei opp og fram i norsk samfunnsliv.
Amerikansk-kinesisk opprinnelse
Det er den amerikansk-kinesiske professoren Amy Chua som er opphavet til begrepet tigerforeldre. Hun provoserte mange da hun skrev essayet Why Chinese Mothers Are Superior, basert på hennes nye bok Battle Hymn of the Tiger Mother.
Her forklarer Chua hvorfor kinesiske mødre produserer vellykkede barn som ender som akademikere og musikere av ypperste klasse.
Beinhard disiplin
Hun mener det handler om beinhard disiplin, sparsomt med ros og lite moro.
Barnas prestasjoner er aldri bra nok før de er best. Barndommen er ikke en tid for lek, men for å forberede seg på voksenlivet.
Nektet datteren mat
Dette poenget illustrerer Chua ved at hun returnerte et bursdagskort datteren hadde laget fordi det ikke var bra nok. En annen gang nektet hun datteren mat og toalettbesøk før hun hadde klart å spille et bestemt stykke på piano. Datteren klarte det til slutt.
Hun forteller også at døtrene hennes aldri har fått:
- overnatte oss venner
- leke med venner etter skolen
- delta i skoleteater - eller klage over å ikke få delta i skoleteater
- se på tv eller spille dataspill
- velge ikke-akademiske fag på skolen
- lov til å få dårligere karakterer enn A
- lov til ikke å bli den beste eleven i alle fag bortsett fra gym og drama
- spille andre instrumenter enn fiolin og piano
Må pushe barna
Amy Chuas konklusjon: Ingenting er gøy før du er flink. For å bli flink må du jobbe hardt, og for at barna skal jobbe hardt, må foreldrene presse dem.
Barna vil garantert protestere, men tilfredsstillelsen kommer når de blir flinke i noe.
Chua har i ettertid sagt at boka og essayet til en viss grad er ment selvironisk, samtidig som hun fortsetter å forsvare at den autoritære foreldrestilen er en nødvendighet.
Norske verdier
Verdiene hennes krasjer totalt med det de fleste i Norge mener er god oppdragelse.
Vi snakker om kvalitetstid med barna og hvordan vi kan gjøre dem lykkelige. Vårt mest brutale virkemiddel i oppdragelsen er å gi barna "time out". For mye lydighet blir sett på som usunt, og vi setter stor pris på forskning som viser at trassige barn blir ledere.
Vestlige foreldre er bekymret for at barna skal få lav selvtillit. Det er ikke kinesiske foreldre, mener Chua.
Andre suksesskriterier
Mange unge amerikansk-kinesere reagerte med tristhet da de leste Chuas essay. De mener at nettopp denne typen oppdragelse ødela barndommen og selvtilliten deres. Noen kjenner seg bare delvis igjen i beskrivelsene.
Mødre som Chua glemmer at det også at det finnes andre verdier suksesskriterier enn akademiske prestasjoner, påpeker kritikerne.
- Ekstremt tilfelle
Her i Norge kan norsk-kinesiske Elise Chen avvise at det er nødvendig med strenge regimer for å fostre vellykkede barn. Hun er mamma til Catharina (25) og Sara (20), som begge er blitt profesjonelle fiolonister og holder konserter i inn- og utland.
- Amy Chua er et ekstremt tilfelle. Hun representerer ikke det de fleste mener er kinesisk oppdragelse, sier Chen, som selv jobber som prosjektansvarlig for Kinesisk Kulturfestival i Oslo.
Konkurranse i Kina
Hun mener følgende er representativt i en konservativ kinesisk familie:
- Barna, særlig jentene, får ikke gå ut sent på kvelden
- De får ikke "date" noen av motsatt kjønn i ung alder, altså allerede fra ungdomskolen
- De får ikke se for mye TV
- De må ta skolearbeidet seriøst. Det er stor konkurranse i Kina, og da gjelder det å være blant de dyktige.
- De bør lære et instrument, kunst eller idrett i tillegg til vanlig skole. I Kina gir dette fortrinn hvis du ønsker å komme inn på gode skoler.
Ikke sent ute om kvelden
Elise Chen forteller at hennes egne døtre nok vokste opp mer liberalt enn dette. De er født i Norge og har hatt det omtrent som norske barn.
- Det som gjorde oss mer konservative enn norske foreldre, var at vi ikke lot døtrene våre gå ut sent på kvelden da de var mindreårige, dersom det ikke var en organisert skoleutflukt.
Musikalsk familie
Begge døtrene spilte både piano og fiolin, i tillegg til å danse ballett. De vokste opp i en musikalsk miljø med en far som studerte og spilte fiolin ved musikkonservatorie i Norge. Jentene vokste nærmest opp på Barratt Due Musikkinstitutt.
Det ble derfor naturlig å velge musikk som karrierevei.
Opptatt av familiesamhold
Samtidig fikk de også holde på med andre aktiviteter, som snowboard og slalåm.
- Jeg tror kinesiske familier satser mye på kvalitet, men vi tar også hensyn til barnas utvikling. Vi er opptatt av familiesamhold, og at barna er med på familieaktiviteter. Vi lar ikke barna være hjemme alene mens de voksne går ut på kino eller på restaurant. Barna alltid er med på kino så sant de er hjemme. Vi reiser også alltid på ferie med barna, aldri på weekendtur alene, sier Chen.
- Kan ikke sammenlignes
Pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvund mener først og fremst at det ikke er lett å sammenligne kinesisk og vestlig oppdragelse.
Det som fungerer i en kultur, fungerer ikke i en annnen, slik som Elise Chens beskrivelse av at det er hardere konkurranse i Kina, og at barna derfor må hevde seg.
Avhengighet
10 tips i oppdragelsen
*Vær en tydelig voksen og ha mot til å ta upopulære beslutninger.
*Forklar barnet hvorfor reglene må overholdes, og konsekvensene av regelbrudd.
*Vær en aktiv lytter. Hør på barnets argumenter. Det betyr ikke at du skal gjøre som barnet sier.
*Ros positiv væremåte, og ikke vær opptatt av alt som er galt.
*Tenk positivt og ha tro på deg selv som foreldre.
*Våg å kjenne på positive og negative følelser for barnet ditt. Kjenner du i korte perioder at du ikke liker barnet ditt, så kjenn på følelsen, for da går det fortere over.
*Motarbeid negative tanker. Forsøk ikke å bekymre deg over hvordan det skal gå med barnet ditt i barnehagen, på SFO og skolen.
*Ros deg selv når du får til noe.
*Alle får til noe, selv om det kan følelse lite.
*Bruk humor. Le med og ikke av barnet.
*Gi betingelsesløs kjærlighet.
*Vis barnet at du er glad i det uansett hva som skjer.
Kilde: Professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund ved Universitetet i Oslo.
- Barneoppdragelse har alltid med kultur å gjøre. I Japan, og trolig også Kina, læres barn opp til å utvikle en avhengighet til foreldre. Den japanske barneoppdragelsen fremmer et avhengigesforhold. Det er fordi de skal ta vare på foreldrene når de blir gamle. Her i Norge skal vi lære opp barna til uavhengighet. Vi trenger ikke ha det samme familiefokuset, sier Ulvund til Foreldre & Barn.
Kulturelle forskjeller
Også Oddgeir Friborg , førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Tromsø, mener at ulike syn på oppdragelse kan være uttrykk for kulturelle forskjeller.
- Noe som fungerer i en kultur, fungerer dårlig i en annen. For eksempel kan en autoritær foreldrestil beskytte barn og ungdom som vokser opp i ghettoen i USA mot å havne i småkriminalitet og særdeles ressurssvake nettverk, mens tilsvarende oppdragerstil i middelklasse-familier heller fungerer negativt inn på barna, sier Friborg, som har forsket på psykologisk motstandskraft.
Mange enebarn i Kina
Stein Erik Ulvund peker også på et annet viktig trekk ved kinesisk familieliv:
- Har de ikke hatt en ettbarnspolitikk i Kina i mange år? Med bare ett barn får foreldrene både tid og ressurser til å følge opp dette barnet veldig tett. Det er ikke rart at kinserne hevder seg akademisk når Kina er en nasjon av enebarn. Forskning viser at enebarn klarer seg bedre enn andre både akademisk og sosialt, sier Ulvund.
En ambisiøs professor
Han mener dessuten at Amy Chua umulig kan representere den jevne kineser, og at hennes idealer uansett ikke kan brukes som fasitløsninger for andre.
- Det er klart at en ambisiøs professor som drille sine barn i akademiske fag kan produsere akademiske talenter.
- For mange akademikere
- Men det er ikke uproblematisk å træ målene om akademisk suksess over hodet på alle andre. Hva med de foreldrene som ikke selv har akademisk utdanning? Hva med de barna som ikke har akademiske talenter? Her i landet har vi en overproduksjon av akademikere. Vi har ikke bruk for så mange.
- Det er da ikke om å gjøre å ha lengst mulig utdanning, sier Ulvund.
Ambisiøse foreldre
Han mener det finnes to typer ambiøse foreldre. Den ene er de som forventer at barna skal gjøre og bli som dem.
- Det finnes mange advokater som avler advokater, men det finnes også nok av eksempler på barn som velger å gjøre noe helt annet i protest.
Urimelige krav
Den andre typen ambisiøse foreldre er de som selv ikke fikk den utdanningen de ønsker seg, men som akkurat derfor har ambisjoner om at barna skal gjøre det de selv ikke klarte. De prøver å leve ut drømmene sine gjennom barna.
- Begge deler er skummelt. Ambiøse foreldre stiller ofte urimelige krav til barnas sine, advarer Ulvund.
Noe å lære?
Det er nok ganske bred enighet i Norge om at Amy Chua beskriver en ekstrem og, i våre øyne, uønsket form for barneoppdragelse, men er det mulig at vi har noe å lære likevel?
Norske barn skåret ganske dårlig på internasjonale kunnskapstester, men hevder seg på parametre som handler om selvtillit og samarbeid. I tillegg slutter norske småbarn senere enn andre med bleier, og de begynner senere å pusse tennene selv.
Vi overbeskytter
Er vi for opptatt av at alt skal være gøy og lystbetont? Bør vi stille høyere krav til barna våre? Har vi latt ungene få ta styringen i litt for stor grad?
- Noen har sikkert gjort det. De går i den fella at de forhandler om alt. Mange prøver nok å skjerme ungene fra å gå på en fysisk eller en psykisk smell. Resultatet er at de overbeskytter dem, sier Ulvund.
- Det er ikke farlig å slå seg litt. Det er heller ikke skadelig å føle seg litt utenfor en periode. Barna har godt av å få erfare at livet byr på både oppturer og nedturer. Ungene trenger at vi setter grenser og har forventinger til dem, men disse forveningene på justeres ut fra barnas interesser og talenter. Foreldrene kan ikke sette standarden på vegne av barna.
Hva mener du? Si din mening i kommentarfeltet.
Les mer:
Slik oppdrar du den førstefødte
Kvalitetstid er gått ut på dato
Hvordan takle barns raseriutbrudd
NYTT I NORGE: Foreldre & Barn 3til7 - trygge og morsomme dataspill
Denne saken ble første gang publisert 13/02 2011, og sist oppdatert 30/04 2017.