TO GODE VENNER: Edimar og Maria.

TO GODE VENNER: Edimar og Maria. Og afroen Edimar skal selge for å skaffe penger til skolen. © FOTO: Marius Holmsen

Barnas Prosjekt i Brasil

Barnas Prosjekt holder til i byen Pipa, to timers kjøretur fra Natal.

Merete Kemi Wear (34) er initiativtager til Barnas Prosjekt, og har selv kommet opp med startkapital til prosjektet.

Barnas Prosjekt har over hundre registrerte barn som brukere av skolen og er den eneste lokale organisasjonen som tilbyr barn og unge i Pipa fritidsaktiviteter etter skoletid.

Visjonen er å være en sosial arena som fremmer forbedring av samfunnet i Pipa.

Misbruk, narkotikaavhengighet og alkohol er noen av problemene til elevene på skolen.

Barnas Prosjekt tilbyr undervisning for barn og unge i capoeira, breakdance, kunst og engelsk.

Barnas Prosjekt jobber for å få 220 personer til å bidra med 50 kroner i måneden. Denne summen kan lønne seks lærere og opprettholde den daglige driften av skolen.

I sommer har Barnas Prosjekt deltatt på flere norske arrangementer for å samle inn penger til skolen. Madcon, Vinni og Gatas Parlament var noen av artistene som stilte opp en veldedighetskonsert til inntekt for prosjektet. Konserten ble holdt i Gamlebyen skatepark lørdag 20. august.

Les mer på www.barnasprosjekt.no

Marius Holmsen (36) er fast spaltist i Foreldre & Barn og skriver om livet alene med datteren Maria (2 1/2). Marius samboer Soad døde av kreft da Maria var 1 1/2 år gammel. Han er kjent gjennom bloggen sin Maria og pappa.

Her er hans reiseskildring fra møtet med gatebarn i Brasil.

I stolen foran meg sitter Edimar. Skolens flinkeste breakdancer. Vi har dratt til Pipa, en by utenfor Natal i Brasil. Min lille Maria på 2 ½ år og jeg. Vi er på besøk hos en god venninne av meg, Merete Kemi Wear, som driver Academian, en skole for fattige barn.

Edimar er en av lærerne. Men fortsatt bare et barn. Han smiler fra stolen.

Edimar minner meg om en av Favela-guttene fra filmen City of God. Han ler så hele kroppen rister når jeg sier det. Han vet hva jeg snakker om. Tar seg til hodet og klemmer håret ned.

- Merete tvinger oss, forteller han. - Skolen trenger penger, og vi skal selge håret når det blir langt nok.

Jeg ser meg rundt i rommet. Afroer overalt. Og jeg som trodde det var en brasiliansk mote. Edimar ler igjen. Han ler lett, denne gutten.

Et sted for respekt

Merete ser på meg med de blå øynene sine. Håret hennes er blitt blekere av Brasil-solen. Bak henne henger en norsk kalender med bilder av fjell og fjorder.

Jeg har lyst til å spørre henne om hjemlengsel. Om hun savner Norge, kulden og vennene sine, etter så mange år i Brasil.

Engasjementet hennes drar meg vekk fra spørsmålet. Indiana Jones, som jeg kaller henne nå, hopper i det slitte rommet. Jeg ser opp i taket i frykt for at noe skal falle ned. Ingenting faller, jeg ser bare stjernene gjennom de store hullene. Hullene som gjør at barna må flytte hengekøyene sine hver gang himmelen åpner seg.

De var også som om himmelen åpnet seg den gangen hun åpnet skolen. Langt lyst hår, blå øyne og et smil som kan tørke tårer.

- Academian er et sted hvor vi har respekt for hverandre. Et sted der barna skal føle seg trygge og lære, forklarer Merete.

Ved inngangen til skolen står Academians regelverk oppslått. Hvorfor alle skal hilse, hvorfor alle skal ta av seg skoene, hvorfor ingen får ta av seg t-skjortene og hvorfor ingen skal drikke alkohol her. Dette er ikke som i gatene de kommer fra.

Merete og Lukas, ett av de hundre barna som har glede av Academian.

ILDSJELEN: Merete og Lukas, ett av de hundre barna som har glede av Academian. © FOTO: Marius Holmsen

DANSEGLEDE: Sofia (6) i en headspin.

DANSEGLEDE: Sofia (6) i en headspin. © FOTO: Marius Holmsen

Støttet av Madcon

Forrige lørdag, 20. august, spilte Madcon, Vinni fra Paperboys og Gatas Parlament støttekonsert for Barnas Prosjekt i Gamlebyen skatepark i Oslo. Alt overskudd fra konserten vil uavkortet gå til skolens fritidstilbud for barn og unge i Pipa, Brasil.

Maria lengter hjem

Min lille Maria sitter tett inntil meg. Hun liker ikke Brasil. Maria vil hjem til Grünerløkka. Forteller meg om alle som skal få lov til å besøke henne og ligge over. Bare barn fra barnehagen, ingen fra Brasil. Hele dagen går hun rett ved meg. Roper når jeg er på do. Pappa, pappa, hvor er du, hører jeg fra det lille toalettet med den rare skumgummi-doringen. Maria gråter, står utenfor døren og vil inn.

- Når skal vi hjem? spør hun.

Maria er heldig som har meg. Et fang å gråte på når alt er rart, vanskelig og trist.

Snart kommer Sofia, tenker jeg. Lille breakdance-Sofia. 6 år og ingen fang å gråte på. Det vil si, hun har fang, men fangene er så slitne.

Pappaen til Sofia er så stolt av henne. Sniker seg bort fra jobben som menyoversetter for å se datteren danse foran alle turistene. Jeg har sett det mange ganger. Hvordan han smiler og forteller alle at hun er datteren hans. Alle jubler når Sofia danser. 6 år, og gjør headspins som hun har lært av Edimar.

Pappaen løper tilbake til jobben, mens datterens dans fyller den varme brasilnatten med jubel og applaus. Det hjelper ham nok til å holde ut natten.

Jeg skulle ønske Sofia så pappaens stolte smil, og ikke bare det slitne ansiktet hans.

Trenger ikke språk

Merete smiler til Sofia. Trykker henne inntil seg. Forteller om gaven hun skal få senere. Sofia lyser opp. De hvite tennene hennes mot det mørke ansiktet.

Maria har også sett Sofia. Løper mot henne og roper på norsk:

- Sofia, Sofia vil du leke med meg?

Sofia løper av gårde, med Maria etter seg. Vi kan leke lege, Sofia, jeg har liksom vondt i beinet, og du gir meg sprøyte. Sofia ser på Maria og skjønner ingenting. Tar en dukke og later som hun gir den mat. Det er nok for Maria. Nå ler hun og er glad.

KUNSTNERSPIRER: Tegnetime på Academian. Marius og Maria får være med.

KUNSTNERSPIRER: Tegnetime på Academian. Marius og Maria får være med. © FOTO: Marius Holmsen

Marius Holmsen

Marius Holmsen (36) er fast spaltist i Foreldre & Barn og skriver om livet alene med datteren Maria (2 ½).

Marius´ samboer Soad døde av kreft da Maria var 1 ½ år gammel.

Skriker av glede

Merete forteller meg om de 600 vingeklippede englene på Facebook. Mange ganger har hun lagt ut linker til prosjektet sitt i Brasil. En webside med videosnutter av danseoppvisningene til barna. Informasjon om hva de gjør og ønsket om sponsorer.

Hun forteller meg om drømmen sin. Å få alle Facebook-vennene til å gi 50 kroner i måneden.

De pengene ville gitt barna mat, klær, trygghet og oppfylte drømmer. Kanskje oppleves summen som så ubetydelig at mange ikke skjønner hvor mye den kan bidra til?

Englene kaller Merete dem som gir penger hver måned, og som får se betydningen av 50 kroner. Maria og jeg kunne se det hver eneste dag. Noen minner er sterkere enn andre.

Barna på skolen åpner pakken med de hvite t-skjortene som er sponset av en skatebutikk i Norge. De skriker av glede, mange tar spontane dansetrinn og hyler av latter. Bildet av ungene som holder rundt hverandre og danser mens de gråter av lykke.

Unge voksne

Adailton er bare et barn, men et barn som forsørger både moren sin og søsknene. Adailton som misbrukte kokain før han var 13. Adailton som leier Maria rundt på stranden, og leter etter skatter bare han kjenner til. Adailton som kommer en time før han skal ha undervisning.

Finner fram alle mappene til barna, spisser fargestiftene, finner fram den grønne, slitte tavlen og skriver opp dagens bokstav.

Adailton som underviser små barn som om han skulle hatt bachelor i pedagogikk. Adailton som tegner Maria og meg i det dårlige lyset ved skolens spisebord.

Engelen Merete

Øynene til Merete den kvelden hun satt i sofaen. Sofaen med oversikt over dansegulvet med blikktak. Kvelden da danserne improviserte i kveldsmørket, latteren som forsvant nedover gaten og fikk de fremmede menneskene til å besøke skolen.

De ville ikke gå, for barna danset bort sorgene deres. Fattige barn ingen trodde kunne annet enn å lyve, stjele og banne.

Edimar ser på meg. - Merete er den eneste som har gjort noe for meg, trodd på meg og elsket meg. Hver eneste dag våkner jeg og tror at Merete skal dra. At hun lyver for meg, akkurat som alle andre i livet mitt. Du lurer på hva denne skolen betyr for meg? Den betyr alt. Jeg vet at en dag kommer Merete til å gi opp, dra fra oss og aldri komme tilbake. Den dagen drar jeg også.

Voksne og barn på Academian. Til venstre sitter grunnlegger Merete med hunden sin.

ET STED FOR ALLE: Voksne og barn på Academian. Til venstre sitter grunnlegger Merete med hunden sin. © FOTO: Marius Holmsen

Det viktige mennesket

Tårene til Merete triller nedover det slitne ansiktet, og jeg husker hva hun fortalte meg. Tanken på at alle disse barna er avhengig av henne, at de ikke har noen ting hvis hun forsvinner. Den enorme skuffelsen hvis hun må gi opp.

Derfor kjemper hun hver eneste dag. Derfor gir hun aldri opp.

En klok foreleser fortalte meg om noe hun kalte det viktige mennesket. Det var gjort forskning over flere år der barn som hadde hatt forferdelige opplevelser som små, hadde greid seg bra som voksne. Forklaringen var at ett eneste menneske ga dem kjærlighet. Mennesket kunne være en nabo, en bestemor, en lærer eller en person som så dem.

Uten dette ene mennesket ville de ha vært fortapt, ble det sagt. Englene ble menneskene kalt.

Edimar ser på meg med de varme øynene sine. Og smiler: - Merete er vår engel.

Les også:

Elin og Celine ble født med hjertefeil

Slik får barnet ditt en lykkelig barndom

Slik bygger du opp barnas selvtillit

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!