KOMMENTAR:

Det er det samme hver natt.

Jeg hører et lite dunk av små føtter på tregulvet, og så tass-tass-tass fra barnerommet gjennom stua og gangen til vårt soverom.

En varm liten kropp smetter under dyna uten et ord, og etter noen sekunder sover hun videre.

En stund etter kommer lillesøster på samme vis. Legger seg på den andre siden av meg og klemmer seg inntil.

Jeg har nå ca 37 cm til rådighet og må som regel ligge på siden for å få plass. Jeg får albuer i ribbeina og surklete pust i håret.

Og det aller mest overraskende: Jeg elsker det!

(Om du er en av dem som ikke elsker det: Disse triksene får barna til å sove i egen seng.)

En annen magefølelse

Før jeg fikk barn var det en del ting jeg hadde klart for meg.

Barna skulle oppdras til å like all mat og høre på hva jeg sa. Og jeg skulle selvsagt sørge for at barna skulle få de beste søvnrutinene og sove hele natten i egen seng. Det har jo alltid vært veldig viktig for meg å få mine åtte uavbrutte timer på øyet for å fungere optimalt på jobb og i livet generelt. (Ha-ha).   

Noen år senere må jeg bare konstatere at mye er annerledes enn jeg så for meg.

Noe fordi det ikke var fullt så lett å gjennomføre i praksis. Noe fordi jeg hadde helt urealistiske forventninger til hva jeg selv skulle få til.  Men mye handler om at magefølelsen min har ledet meg inn på helt andre veier enn jeg trodde på forhånd.

Nå sover jeg hver natt mellom en treåring og en femåring. Hadde noen fortalt meg for noen år siden at dette skulle bli framtiden, ville jeg fått klaustrofobi! For meg var det helt uventet at jeg skulle like å sove under disse forholdene.

Men samsoving er visst ikke bare for hippier, tilknytningsfreaker eller de som ikke har råd til to soverom. Det viser seg at det er midt i blinken for oss også. Alle sover godt, det er koselig, og det er ingen nattlige kamper om hvor og når man skal sove.  

Samsoving mest naturlig

I et historisk perspektiv er det bare i en forsvinnende kort periode at man har fulgt ideen om at barn skal sove i en annen seng (og rom!) enn foreldrene.

Først på slutten av 1800-tallet gjorde den såkalt moderne barneoppdragelsen seg gjeldende i over- og middelklassen. Når man tenker på at menneskeslekten har vært på jorda i 200.000 år, er det jo bare et nanosekund.

I stammekulturer finner man nesten utelukkende at barn ligger inntil moren til en ny baby kommer. I Norge var det også vanlig at barnet sov i morens seng inntil nestemann kom, og da ble barnet «overført» til en større søster, som passet på om natten.

I nedtegnelser om min egen slekt i Numedal på 1700-tallet står det beskrevet et nært forhold mellom en bror og en søster fordi han hadde sovet i hennes seng i oppveksten.

- La prinsippene fare

Hadde jeg holdt hardt på mine egne prinsipper, ville jeg aldri kjent gleden over å våkne og se rett inn i to sovende englefjes, for så å liste meg ut og drikke en kopp te med varmen fra de to små kroppene som et usynlig teppe rundt kroppen.

Jeg ville aldri sett at det er mulig å sove som en stein selv med svært begrenset bevegelsesrom.

Så jeg slår samtidig et slag for at det er sunt å la sine egne prinsipper fare. Finn ut hva som fungerer for deg og din familie – det er sannheten.  

Som liten kom jeg ofte inn til foreldresengen selv, men jeg husker også hva det var som fikk meg til å slutte: Tre snorkende lillesøsken i den samme senga gjorde plassmangelen så prekær at jeg tok til fornuft og ble i min egen seng.

Så når det blir for trangt, må noen rømme.

Jeg håper det ikke blir meg denne gangen.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!