Det er flere likheter mellom hundedressur og barneoppdragelse, mener hundepsykolog Tess Erngreen.

Den røde tråden er i alle tilfellene belønning av positiv adferd fremfor å straffe negativ adferd.

Klikkermetoden er en utbredt metode ved trening av hund. Kan den brukes på barn også? Ja, mener Erngren.

Metoden går ut på at man har en liten boks i hånden som lager en klikkelyd når man trykker på den. Man klikker hver gang hunden viser den adferden man ønsker, for så å belønne hunden med noe den liker. Etter hvert vil hunden forbinde klikket med noe positivt og strebe etter å gjøre ting som gir klikk.

Men det er ikke bare hunder som kan ha nytte av klikkermetoden i oppdragelsen. Tess Erngren, som er både hundeinstruktør og hundepsykolog og driver hundeskolen GoodDog, mener klikkermetoden fungerer minst like bra i barneoppdragelsen.

Kan også brukes på menn

- Dette er noe som fungerer på alle biologiske individer. Jeg har trent alt fra gullfisk til bjørn og barn. Ja, til og med menn har jeg trent med denne metoden, smiler Erngren.

Når metoden brukes på mennesker, kalles det Tag Teach, hvor Tag står for Teaching with acoustical guidance. I løpet av de siste årene har lærere og instruktører, de fleste i USA, begynt å bruke klikkertrening for å forbedre læring hos mennesker og spesielt barn.

- Det handler kort fortalt om å gi ros når barnet gjør noe riktig, i stedet for å gi skjenn når det gjør noe galt. Rosen blir da, ved bruk av Tag Teach, et klikk. Så må man finne en etterfølgende belønning, alt etter som hvilket individ man trener. Det kan være et «takk», en godbit eller poeng. Poengene kan man samle, og når man når en viss sum tar man for eksempel en tur til Tusenfryd, sier hundepsykologen.

Apropos trening av kjærester, har tv-serien The Big Bang Theory et glimrende eksempel på bruk av positiv og negativ forsterkning:

Kan klikke på alt

Erngren kommer med flere konkrete eksempler der klikkermetoden kan brukes i barneoppdragelsen.

- Man kan bruke det ved alt fra pottetrening med toåringen til øvelseskjøring med sekstenåringen. Men også i de helt daglige gjøremålene, som når barnet henger skolesekken sin på knaggen i stedet for å slenge den på gulvet, eller når barna har ryddet rommet eller hjulpet til med middagen, sier Erngren, som ikke har barn selv.

- Selv om jeg ikke har egne barn, hører jeg både kolleger og kunder snakke om at de bruker flere metoder fra hundetreningen på barna sine, sier hun.

Ikke mekanisk

På spørsmål om klikkermetoden kan bli litt mekanisk i oppdragelsen av barn, svarer Erngren klart nei. Snarere tvert imot.

- I hundeverdenen kan det i blant bli litt mekanisk. Det finnes hundetrenere som lett blir litt robotaktige med klikkeren. Man skal jo bruke både stemme, kropp og belønning av ulike former i tillegg. Når det gjelder barn, så kan man jo faktisk kommunisere med dem og forklare hva man mener. Klikkingen skal jo selvfølgelig komme i tillegg til annen kommunikasjon, sier hun.

Erngren ser flere likheter mellom hundedressur og barneoppdragelse. Den røde tråden er i alle tilfellene belønning av positiv adferd fremfor å straffe negativ adferd. For du har vel også oppdaget at det sjelden hjelper å kjefte på barna.

- Jeg sier for eksempel aldri nei til mine hunder. Jeg prøver alltid å vise hunden hva som er riktig adferd, i stedet for å si nei når de gjør noe uønsket. Hvis barna gjør noe de ikke skal, så veiled dem heller mot det man ønsker at de skal gjøre. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av at man løper rundt og sier nei hele tiden. Men det er så klart viktig å ha tydelige og konsekvente regler så både barna og hunden vet hva som ønskes av dem i en hver situasjon.

Vær barnslig

Kvalitetstid er også kjempeviktig, i følge hundetreneren. Både som hundeeier og som forelder.

- Lek med barnet og hunden. Gjør ting sammen som alle syns er gøy. Vær litt barnslig. Jeg tror det forebygger stress, irritasjon og dertil uønsket adferd hos barna. Det gjør det i hvert fall hos hundene, sier Erngren.

dyreoppdragelse og barneoppdragelse

BARNEOPPDRAGELSE: Tess Erngren mener Erngren ser flere likheter mellom hundedressur og barneoppdragelse. Den røde tråden er i alle tilfellene belønning av positiv adferd fremfor å straffe negativ adferd. Hun er hundeinstruktør og hundepsykolog. © FOTO: Cilje Helen A. Moe

Ting du kan lære av dyreoppdragelse

  • Belønn, ikke straff: Forsterk ønsket adferd i stedet for å straffe uønsket. Ikke bare kjeft og rop nei ved negativ oppførsel. Vis heller hva som er riktig.
  • Konsekvent: Ha tydelige regler og følg dem alltid.
  • Konsekvenser: Positiv adferd får konsekvenser, som for eksempel ett «takk», en godbit, poeng eller ros.
  • Vær tålmodig: Det som er selvsagt for deg, må læres av den som trenes.
  • Sett realistiske delmål: For høye krav for tidig skaper bare frustrasjon.
  • Kvalitetstid: Gjør noe gøy sammen. Vær gjerne litt barnslig.
  • Vær positiv: Tenk positivt. Da forsterker du også det som er positivt.

Kilde: Tess Erngren

Føles unaturlig

Erngren skjønner godt at foreldre kan være skeptisk til å bruke elementer fra hundedressur i barneoppdragelsen, og kanskje spesielt klikkermetoden.

- I begynnelsen er det klart det føles unaturlig å drive og klikke hver gang barna gjør noe positivt. Man kan føle at det blir for mye alltid å skulle forsterke enhver positiv adferd, sier hundetreneren som tror det henger sammen med at vi mennesker generelt har litt vanskelig for å gi hverandre komplimenter uten at det føles unaturlig.

- Og den som får en kompliment lurer gjerne på hva som var baktanken med dette. Jeg mener vi må snu den tanken, og bli flinkere til å gi komplimenter til både venner, kolleger, barn og fremmende mennesker. Hvis jeg gir et vilt fremmed menneske i køen på Kaffebrenneriet kompliment for skoene, lurer jo vedkommende på om jeg ikke er riktig frisk, sier Erngren, som også har en teori på hvorfor vi syns det er vanskelig å fokusere på det positive.

Uvant å tenke positivt

- Jeg tenker at vi gjennom evolusjonen har blitt tvunget til å fokusere på det som har vært negativt for å overleve. Vi har vært nødt til å konsentrere oss om det som ikke fungerer. I dag har vi det så bra at vi ikke trenger å se problemer og det negative hele tiden. Vi har råd til å begynne å se på det som fungerer bra, det positive. Men det er uvant, og man må venne seg til det, sier hun.

- Når man etterhvert mestrer å fokusere på og forsterke det positive rundt seg, så garanterer jeg et lykkeligere liv, avslutter Erngren.

barneoppdragelse og hundeoppdragelse

PSYKOLOG: Guro Øiestad mener hunder skal dresseres, mens barn skal anerkjennes. © FOTO: Gyldendal Norsk Forlag

Skeptisk

Guro Øiestad er psykolog og har skrevet boken «Selvfølelsen hos barn og unge». Hun er skeptisk til å bruke kikkermetoden i barneoppdragelsen.

- Jeg har aldri hørt om dette før, så jeg skal være litt forsiktig med å fordømme det helt. Men jeg er skeptisk og min umiddelbare reaksjon er at det høres veldig masete ut. I tillegg gjør man barnet til en slags ting som skal styres utenfra i stedet for å inngå i et naturlig samarbeid. Jeg tenker at samspillet og relasjonene blir litt forenklet og primitive, sier Øiestad.

- Når det er sagt, kommer det jo helt an på hva man kombinerer dette med. Det er mulig det kan være et hjelpemiddel i noen settinger, sier hun.

Forskjell på hund og barn

Øiestad er ikke enig at det er mange likheter mellom hundedressur og barneoppdragelse.

- Hunder skal dresseres, barn skal anerkjennes. Barn trenger voksne som forsøker å forstå og anerkjenne deres følelser, opplevelser og reaksjoner, sier psykologen og viser blant annet til begrepet belønning.

- Hunder dresserer vi ved hjelp av belønning. Barn skal vi hjelpe fram i livet ved å anerkjenne innsiden deres. Ved å få tak i deres følelsesregister og lære dem å bruke følelser som et mellommenneskelig signalsystem, sier Øiestad, som er skeptisk til å belønne og rose barn altfor mye.

Ikke ros for mye

- Jeg er absolutt for å rose barn mye, men ikke hele tiden. Noen ganger skal man også ta positiv adferd for gitt. Jeg tror noen ganger voksne roser barn i hjel. I tillegg kan rosen virke forstyrrende på barnet. Hvis barnet er i såkalt flyt, når det virkelig konsentrerer seg om noe, kan det bare bli forstyrrende med ros. Også andre eksperter mener det finnes ros du ikke skal gi barna.

Øiestad mener ytre belønning som mat, nye leker eller opplevelser kan brukes kun i spesielle tilfeller.

- Det kan være ok å bruke belønning når barna for eksempel skal lære noe nytt. Da er det greit å gi belønning til den nye adferden sitter. Men blir det brukt for mye, vil det forstyrre barnets egen indre motivasjon. Da kan man ende opp med barn som ikke gjør noen ting uten belønning, advarer hun.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!