trassalderen

Hvordan takle rasende barn

- Det er viktig å venne barn til at det går en grense, og den bestemmer de voksne, sier pedagog Annlaug Madland.

RASERIANFALL: Trassalderen er en naturlig del av barnets utvikling. Men ikke alltid like lett å takle for foreldrene.
RASERIANFALL: Trassalderen er en naturlig del av barnets utvikling. Men ikke alltid like lett å takle for foreldrene. Foto: Illustrasjonsfoto: Colourbox.no
Sist oppdatert

Når barnet får et raseriutbrudd eller er ekstra trassig , er det lett å selv bli sint.

Journalist i magasinet Foreldre & Barn, Ivar Kvistum, innrømmer i sin Farskapsblogg at det har vært øyeblikk da han har blitt så provosert og rasende at han kjent alvorlig på trangen til å fike til ungene sine.

Og han er nok ikke den eneste.

Men når det koker som verst, kan det hjelpe å minne seg selv om at trassalderen er en del av barnets utvikling.

- Sinne er bra

- Det er viktig å huske på at raserianfall er normalt, sier universitetslektor og pedagog Annlaug Madland til Klikk.no.

- Jeg ville vært mer bekymret om barnet mitt aldri uttrykte sinne. Det betyr at barnet er i overkant tilpasningsdyktig og muligens undertrykker noen følelser.

Les også: Derfor blir sære navn vanlige

Madland underviser i dag ved førskoleutdanningen ved Universitetet i Stavanger, og har tidligere arbeidet som førskolelærer i mange år.

Se alle våre artikler om temaet oppdragelse av barn

Hun har også skrevet to bøker om barneoppdragelse, «Foreldre med et smil? En uhøytidelig bok om barneoppdragelse» samt boka «Smått og stort. En bok om arbeidet i barnehagen».

Annlaug Madlands hjemmeside

Hun tror det er viktig at foreldre vet litt om hvorfor barn går gjennom trassalderen, for bedre å forstå hva som skjer.

Får jeg-følelse

- En eller annen gang når barnet er mellom to og et halvt og tre og et halvt år oppdager det at «jeg er meg», atskilt fra andre. Spedbarn opplever seg selv mer som ett med omgivelsene. Men rundt denne alderen vil barnet erstatte utsagnet: «Camilla vil» med «Jeg vil», forklarer Madland.

Det handler om at en egen identitet er begynt å falle på plass.

- Når barnet oppdager at «jeg er meg», forsøker det å finne ut hva det er i stand til. Hva kan jeg bestemme selv? Hvor mye kan jeg protestere? Det er naturlig for barnet å teste ut hvordan omgivelsene reagerer på dette, utdyper hun.

Mye av det samme foregår i puberteten, som også er tiden for å teste grenser i et forsøk på å finne ut hvem man selv er og hva man står for.

Med denne bakgrunnskunnskapen er det kanskje enklere for slitne foreldre å puste dypt og tenke «flott, dette måtte skje, og det er en bra ting».

- Men det betyr selvsagt ikke at en treåring skal få styre en hel familie med sine raserianfall, understreker Madland.

Les mer: 10 strategier for å takle trass

Myndig, men lydhør

Pedagogen minner om at det ikke finnes én metode for å forebygge raserianfall i trassalderen. Barn er forskjellige.

Før i tiden ble barna stengt inne på rommet eller straffet fysisk når de viste sinne.

Motbevegelsen kom på 70-tallet, da barnet skulle være i sentrum, og fri barneoppdragelse uten grenser ble introdusert.

Les også: Stor test av vinterklær

På 90-tallet ble dialog viktig, vi fikk begreper som «curlingforeldre». Barnet får stor plass, og foreldrene koster veien foran sine kjære små for at de skal slippe å møte hindringer.

- Nå er det in å være myndige og tydelige foreldre som bestemmer, men som tar barna med på råd, har psykolog Egil Launes fra TV2-programmet «I de beste familier» og forfatter av boken «Foreldrehjelpen» tidligere sagt til klikk.no.

Launes mener vi i dag også vet mer om barnas følelser.

Voksne må etter hans mening våge å sette klare for barn, men på en myndig og vennlig måte - uten å sette barnet i forlegenhet.

Les saken: Slik får du englebarn

Annalug Madland er av samme oppfatning.

Hun understreker at det er viktig å venne barn til at det går en grense, og den bestemmer de voksne.

- De voksne skal ikke tåle at barnet sitter og hyler under middagen. Da kan det være greit å følge barnet ut og snakke med det et annet sted. Verken barn eller voksne liker å få skjenn og miste ansikt foran mange andre, sier Madland.

- Vær rolig, men bestemt når du forklarer barnet at det ikke får lov til å oppføre seg slik.

Les også: Derfor bør du kjefte mindre

Gråten er barnets språk

Hun tror at det å avlede barnet og gi det noe annet å tenke på, kan fungere bra til en viss grad, samtidig er det viktig å anerkjenne barnets følelser.

Gråten og raseriet er et språk for barnet, minner Madland om.

- Små barn kan ikke forklare hvordan de har det ved hjelp av ord. Vis barnet at du likevel forstår det, ved å si: «Nå skjønner jeg at du gråter fordi du er sinna og veldig lei deg.»

Pedagogen er ingen tilhenger av såkalt «time out».

- Jeg tror ikke at en treåring evner å sitte stille og tenke gjennom hva han eller hun har gjort. Men ta gjerne barnet med inn på rommet og si at «her inne kan du skrike og slå i puta alt du orker, og så kan du komme inn igjen til oss etterpå».

Vær trygg som forelder

Madland har full forståelse for at det kan være beintøft. Ikke minst når barnet legger seg ned på gulvet og hylgråter i barnehagen foran førskolelærere og andre foreldre, på butikken eller på flyet.

I slike situasjoner merker barnet fort at mamma eller pappa ikke er som vanlig, men kanskje er stresset på grunn av at andre voksne følger med på situasjonen.

Det kan gjøre at barnet reagerer med enda mer hyling og skriking, fordi det forsøker å finne ut hvor den «vanlige» mammaen har blitt av.

Les også: Slik får du orden på rotet

- Vi voksne må være trygge nok til å ta ting når det skjer og oppføre oss som vanlig, uansett hvor vi er, sier Madland.

- Jeg har god erfaring med å bruke humor. Når du ser at det begynner å bygge seg opp et raseriutbrudd, går det an å være kjapp og se om ikke situasjonen kan snus til noe humoristisk.

Ignorering kan være en strategi når det gjelder småting, men ikke når barnet blir fra seg av sinne og frustrasjon. Noen barn skriker seg helt vekk og må få hjelp til å komme tilbake igjen.

Madland mener at det i noen tilfeller kan være greit for andre voksne å gripe inn.

- Men det må være noen barna er trygge på. Det blir vanskelig for barnet hvis en ukjent plutselig skal gå inn i situasjonen.

Samtidig lever vi i en kultur der vi ikke har tradisjon for å blande oss inn i andres barneoppdragelse. I andre land er det mer vanlig å bry seg, og det kan jo være en bra ting. Men jeg tror ikke mange norske foreldre ville likt det, vår kultur er veldig privat, sier Madland.

Les også: Disse nattasangene synger jazzvokalistene for barna sine

Les mer på Klikk Foreldre

Denne saken ble første gang publisert 17/10 2009, og sist oppdatert 28/06 2017.

Les også