- Mellombarn opplever at det stilles masse krav til dem selv om de er små. Kanskje er det et krav om tidlig modenhet på skolen samtidig som de trenger en kjærlig og trygg base hjemme i familien. De vet ikke helt om de skal være store eller små, og denne blandingen kan gjøre dem redde, sinte og frustrerte, sier familieterapeut og spesialpedagog Hilde Teisbo.

Mellombarn er betegnelsen på barn i alderen åtte til tolv år, på engelsk ofte omtalt som tweens.

Disse barna befinner seg et sted midt mellom barn og tenåring, og veksler gjerne mellom å oppføre seg som barn og å prøve ut rollen som ungdom.

Ny trassalder

Det er ikke uvanlig at barn i denne alderen plutselig kan vise kranglete og sur oppførsel hjemme. De vil ikke ting de ville før, eller de reagerer voldsomt på bagateller. Det kan føles som de har kommet i en ny trassalder.

Teisbo forteller at barna ofte ikke skjønner selv hvorfor de reagerer som de gjør, blant annet fordi hjernen er i utvikling, og den delen som styrer omtanke og overblikk også påvirker evnen til å overskue konsekvensene av egne handlinger.

- Vi må huske at de ulike fasene et barn går gjennom er en del av utviklingen deres. Og familieutfordringer er noe vi skal løse sammen, sier hun.

Øver på å bli selvstendig

Teisbo understreker at barn som krangler hjemme gjerne er trygge individer som vet de blir ivaretatt uansett. Derfor er det viktig å la barna få lov til å utrykke seg selv om det kan være slitsomt.

- Vår jobb som oppdrager og foreldre er å lage et godt psykososialt miljø der vi skal tåle grenseutprøving og takle  å romme ulike typer følelser og atferd. Vi må være tydelige voksne som kan grenser, men samtidig være fleksible. Mye av grunnlaget for å lykkes ligger i nettopp denne balansen, sier Teisbo.

Det vi på folkemunne gjerne kaller trass handler først og fremst om å øve på å bli mer selvstendig. Det gjelder både småbarn og mellombarn. Disse barna kan gjerne reagere på følelser ved å bli veldig verbale og handle i affekt.

Ambivalent å være forelder

Ingvild Kvale Sørenssen er førsteamanuensis ved institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU, og har forsker på mellombarn.

- Det er noe paradoksalt med å få barn i den vestlige verden i dag. Tidligere, og fortsatt i andre deler av verden, ble barn sett på som nyttige. De sikret alderdommen og tok del i arbeidet. I dag blir det å velge barn et prosjekt, ofte et ideelt og romantisk selvrealiserings- og parprosjekt, sier hun.

Hun sier at når man velger å få barn i dag vil man gjerne gi masse kjærlighet og håper alt skal bli fantastisk.

- Målet til barn som kommer inn i verden er jo å bli egne og selvstendige individer. Det ønsker foreldre også, men det er her det paradoksale kommer inn. Vi vil gjøre dem selvstendige, men samtidig holde dem nær oss.

Hun forklarer at så snart foreldre er blitt vant til hvordan dynamikken mellom barn og voksne er, forandrer den seg.

- Det kan oppleves som veldig ambivalent, fordi man ofte står i en drakamp mellom å ville være grei og gjøre barnet lykkelig, og samtidig forberede barnet på livet utenfor, sier hun.

Ikke ta det personlig

Teisbo mener det er viktig å ikke fokusere på egne følelser i møte med et mellombarn i opprør, til tross for at foreldre kan bli frustrert og lei seg av ting barna sier og gjør. Verbal konfrontasjon vil bare føre til at barna trekker seg unna.

- Vi må være voksne og prøve å ikke ta det personlig. Ikke avvis barna og gi dem skyldfølelse ved å vise at du blir såret. Foreldre må lytte og beskytte. Det virker ikke som de trenger det, men det gjør de. Vær tydelig og gjør heller ikke narr av hvordan de reagerer, sier hun.

Dialog er viktig, men kanskje ikke akkurat når barnet raser og «trasser».

- Ikke begynn den dagen de slenger døra i ansiktet på deg. Vær heller i forkant og skap gode vaner for samtale og utvikling. Det er viktig å ha samtaler om atferd, verdier og holdninger. Når man har etablert en god relasjon vet også barna at de kan komme til deg og snakke hvis det er noe som er vanskelig, sier hun.

Det er forsker Ingvild Kvale Sørenssen enig i. Hun legger vekt på at overgangen fra barn til mellombarn kan være voldsom for flere foreldre.

- Disse mellombarna har vært gjennom småbarnsperioden med klassisk trass, og så har det gått på skinner noen år. Plutselig blir det en utfordring igjen. Når foreldre kan oppleve dem som trassige, er det viktig å huske at de ikke ønsker å være vanskelige eller slemme. Ofte vet man ikke hvorfor man er sint, det er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, sier hun.

Ikke gi karakteristikker

Teisbo advarer også mot å karakterisere barna som sinte, utilregnelige eller håpløse.

- Vi voksne ser at de virker sinte, men følelsen kan være noe helt annet. Når vi sier noe om det uten å vite hvorfor de reagerer som de gjør kan det føre til ytterligere konflikt. Husk at atferdsproblemet ikke ligger i barnet. Det er den negative atferden som er utfordrende, ikke barnet, poengterer hun.

Samtidig understreker hun at du ikke skal finne deg i alt.

- Det et er lov å snakke om hva som passer og ikke. De voksne skal sette grenser og hjelpe, være tydelige og trygge, men det kan være vanskelig å forholde seg til disse følelsene. Plutselig er det snille og rolige barnet en helt annen.

Sørenssen er enig.

- Man må prøve å forstå barna, men ikke definere dem som sinte eller vanskelige. Da kan det fort bli en selvoppfyllende profeti. Hvis folk forventer at du er sint og vanskelig er det ikke noe poeng i å motbevise det, sier hun.

Fint med ritualer

Det er godt for mellombarna å få lov til å være små hjemme, og de trenger gjerne en klem og å vite du er der for dem.

- For noen er det også fint med reparasjonsritualer som å sette seg sammen på kjøkkenet og drikke saft. Dette kan hjelpe dem til å ikke tape ansikt, sier Teisbo.

Barna må ha en forståelse av at de kan snakke med de voksne og dele tanker. De må få vite at de er en del av en familie og et samfunn der alle må bidra, og få vite hvordan vi skal være mot hverandre.

- Men vi hjelper ikke barna når vi selv kommer i affekt. Vi må i stedet gi valg og innføre gode rammer og trygghet, og tørre å være i oppdragerrollen.

Hun minner om at det er mye i barnas liv de fremdeles ikke er store nok til å passe på og ta fullt ansvar for selv.

- Pass på at de får nok søvn, sunn mat og aktiviteter, det gjør dem mer robuste til å klare disse utfordringene. Det viktigste er å ha respekt og fleksibilitet, og at man klarer å glede seg over at barnet utvikler seg og blir selvstendig, sier Teisbo.

Selvstendige individer

Sørenssen mener det er viktig å se barna som selvstendige individer her og nå, og ikke bare tilblivende voksne.

- Vi må gi dem frihet under ansvar, men samtidig passe på at vi ikke oppdrar barn som bare er bortskjemte og veldig selvsentrerte. Barna skal helst bli selvsikre og sterke, og samtidig forholde seg sosiale relasjoner rundt seg. Det er det ambivalente foreldreperspektivet, sier hun.

Barn i brytningsfasen mellom liten og stor utforsker og tester grenser.

- Det skjer jo også i den klassiske trassalderen hos yngre barn. Men man trenger å prøve seg fram hele tiden. Ikke bare som liten og ikke bare som tenåring, sier hun.

Hun mener også at noe av det viktigste er å kunne snakke med barna om det de tenker.

- Man må ta dem på alvor og spørre dem hva som skjer, hvordan de har det og hva de tror er grunnen til at de oppfører seg som de gjør.

Føles intenst

Tidligere Julia-redaktør Kirsti Kristoffersen har jobbet tett på mellombarn i åtte år, og snakket med jenter i denne alderen nesten daglig via mail og telefon, interaksjon på Julias nettsider, samt meldinger på sosiale medier.

- Som Julia-redaktør fikk jeg mange henvendelser fra jenter som var like frustrerte over at de var sinte eller lei seg hele tiden, som det sikkert foreldrene også er, sier hun.

Ta dem på alvor

Hun mener det er viktig å ta følelsene til mellombarna på alvor og å sette seg ned og snakke ordentlig med dem.

- Noe som virker som små bagateller for en voksen, kan ha vokst ut av proporsjoner for en tween  - og det på veldig kort tid. De står midt oppi alle disse følelsene de aldri har kjent på før, spesielt er følelser rundt vennskap, urettferdighet og kjærlighet ofte vanskelige å takle. Minst av alt hjelper det å si «Bare vent, det går over», for hva er garantien for det når man aldri har følt på noe like intenst tidligere? sier Kristoffersen.

Hun mener det er bedre å prøve å komme til bunns i problemet.

- Spesielt sinne overfor foreldre kan nok ofte bunne i at barnet ikke føler seg ordentlig forstått. Men man skal ikke være så forståelsesfull at man plutselig har en tiåring i førersetet som bestemmer alt. Å sette grenser er utrolig viktig, kanskje ekstra viktig gjennom perioder med mye sinne, sier den tidligere redaktøren.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!