Pappablogger Marius
Samler minnene i en bok
Enkemann Marius Holmsen blogger om alenepappalivet med Maria (2 1/2). Nå skal tankene hans bli bok.
Maria og pappa-bloggen
Da Maria var knapt halvannet år døde mamma Soad av kreft. Pappa Marius Holmsen (35) blogger om deres nye hverdag.
I dag er Maria 2 1/2 år og pappa har fått boktilbud.
Boka kommer på Juritzen forlag neste år.
Ukentlig blogger han på www.foreldreogbarn.no. Bloggen er veldig populær og samler titusenvis av lesere.
Det er gått over ett år siden den 35 år gamle Oslo-gutten og førskolelæreren Marius Holmsen og datteren Maria mistet sin kone og mamma. De siste åtte månedene har han ukentlig blogget om alenepappatilværelsens gleder og sorger, om hverdager med Maria, hårfletting og leggerutiner.
Minnene om kona Soad er mange. Neste år kommer boka hans ut på Juritzen forlag.
Marius og Maria bor på Grünerløkka i Oslo, pappa jobber som førskolelærer i den samme barnehagen som Maria går.
- Det er ikke så vanskelig å være alenepappa, men jeg skulle gjerne ha delt hverdagen vår med Soad, sier Marius.
De små øyeblikksbildene fra den nye hverdagen til Maria og pappa Marius samler tusenvis av lesere på foreldre.no.
Del på Twitter Tweet
Leve videre
- Hovedfokuset i boken vil være å fortelle historien om Soad, Maria og meg. Det må bli en bok Maria kan lese og sitte igjen med en følelse av at hun kjenner Soad. Det må også bli en bok som sprer et positivt budskap. Soad spredde dette budskapet da hun levde. Hun forandret livet til så mange bare med å være i nærheten av dem. Tanken er at hun skal leve videre gjennom boken. Jeg vil at hun fortsatt skal forandre livet til dem som møter henne gjennom denne boken, sier Marius.
Han har begynt å skrive på boka, og håper at den kan lanseres neste høst. Kanskje 28.9.2011. Nøyaktig to år etter at Soad døde.
Les artikkelen om Marius og Maria som sto på trykk i Foreldre & Barn.
Blogg åpnet vei
I våres begynte Marius å blogge for Foreldre & Barn. I løpet av de siste åtte månedene har han levert over 50 innlegg. I begynnelsen var det rolig. Så braket det løs i kommentarfeltet. Tilbakemeldingene på bloggen tok av. Mange vil trøste, kommentere og oppmuntre. Noen kjenner seg igjen i sorgen. De fleste er kvinner.
- Kanskje det blir for mye følelser for menn? Det rare et at jeg er elendig til å snakke om følelser, men god til å skrive om dem, sier Marius.
Utleverer Maria?
Han synes det er rart å bli en "offentlig" person som mange mener noe om.
- Mange lesere har sikkert gjort seg opp et bilde av meg, men det bildet tror jeg ikke stemmer overens med hvordan jeg er. Det spiller liten rolle. Noen få mennesker har satt spørsmålstegn ved bloggen, de synes at jeg utleverer Maria for noe hun ikke kan bestemme over. Jeg gikk mange runder med meg selv, og mener at gevinsten av denne bloggen er større enn hva andre synes. Denne bloggen kommer til å gjøre at Maria vil lære Soad å kjenne, og det er viktigst av alt.
Minnebok for datteren
- Bloggingen startet som en minnebok for Maria om Soad. Jeg prøvde å skape følelser. Følelser jeg kunne vekke tilbake for å kunne gi Maria et godt bilde av Soad. Jeg ønsket også å huske historier, minner og la Soad leve videre gjennom ordene og bloggen. Men det merkelige er at jeg aldri har tenkt på det som en blogg. Det har bare vært et sted å samle tankene, sier Marius.
Han sier at bloggen har åpnet nye veier for ham.
- Helt fra ingensteds skriver jeg. Hele tiden, og alt dette skal Maria få. Jeg gleder meg så mye til den dagen hun virkelig forstår dette. Gleder meg til å se øynene hennes etter alt er lest, sier Marius.
Han hadde lenge planlagt å samle blogginnleggene.
- At jeg får sjansen til å skrive en bok, er helt fantastisk.
Vil ikke glemme
- Bloggingen har hjulpet meg enormt. Uten bloggen hadde ikke beskrivelsene vært så nøyaktige. Minnene ville vært hvisket ut og mye ville vært glemt. De vanskelige minnene blir mindre vanskelige når du gang etter gang må tenke på dem. Sorgen er så individuell. Alle må finne sine egne veier. Dette var motorveien min, sier Marius.
- Denne boken kommer til å være det viktigste jeg gjør for Maria. Denne boken ville ikke blitt til uten Foreldre & Barn. Den ville heller ikke ha blitt skrevet uten alle som har kommentert bloggen. De har fått meg til å skrive videre, og de har fått forlaget til å skjønne at det er en historie som mange vil lese.
Stor respons
- Det er mange mennesker der ute som sørger, eller som skjønner hva jeg går igjennom. Noe av det viktigste med tilbakemeldingene er at de forteller meg at det de leser forandrer dem. At de setter større pris på livet, menneskene rundt seg og at de begynner å se hverandre igjen. De ser at de er heldige. Da blir jeg glad, sier Marius. Han er overrasket over omfanget av responsen.
- Leserne mine skriver at de gråter og ler. At innholdet vekker så mange følelser. Det er vanskelig å ta til seg. Bloggen er jo bare tanker fra en enkemann med verdens fineste datter.
Opp- og nedturer
I september i år var det ett år siden Soad døde. Seks måneder senere ble han intervjuet av Foreldre & Barn for første gang.
- Det har jo vært et år med voldsomme kontraster og mye savn. Den første tiden etter at Soad døde var jeg sykemeldt fra jobben ca. en måned. En måned der jeg prøvde å beholde alle de vanlige rutinene for Maria. Jeg sto om morgenen, leverte henne og dro hjem for å gråte. Så hentet jeg henne, lagde middag og la henne.
Det sterkeste minnet
- Etter hvert begynte jeg å klatre oppover igjen. Startet med å gjøre ulike ting hjemme og kom i gang med treningen. Det sterkeste minnet fra denne perioden er da Maria trodde vi skulle besøke Soad. Vi syklet jo forbi Ullevål sykehus til jobben hver eneste dag. "Besøke Mamma", sa hun.
- Rytmen i livet kom jeg fort inn i, men savnet var vanskelig å takle. Den nye stillheten hjemme etter Maria hadde lagt seg ble tung. Jeg savnet å dele alt med noen. Det var ingen der å se på tv sammen, ingen der å lage middag sammen, ingen der å fortelle om dagen til.
- Jeg prøver ikke å glemme, men å huske. Dette er like vanskelig som å glemme, kanskje vanskeligere.
Jul i Brasil
- Før Soad ble syk ønsket hun så gjerne å få en jobb som ga henne noe. Hun savnet å gi noe tilbake til dem som trengte det mest. En venninne av meg har åpnet en skole i Brasil. En skole som hjelper fattige barn vekk fra gaten. Hun får dem til å lære seg å danse, gå på skole og se positivt på livet igjen. Soads permisjonsdager, som hun skulle bruke til å være sammen med Maria, ble overført til meg. De siste dagene skal brukes i Brasil på denne skolen. Maria og jeg drar ned i desember og blir i tre uker. Det blir en god måte å bruke Soads siste foreldrepenger dager. Hun ville likt det.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 15/10 2010, og sist oppdatert 29/04 2017.