Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

Jeg er forelska. Ikke bare er jeg forelska, men jeg er blitt fridd til! Denne fantastiske fyren vil være sammen med meg for alltid!

Og som om ikke det var nok: Med glede og tapperhet har han også forsøkt å få en slags kontakt med min fem år gamle sønn.

Jeg visste det kunne bli problematisk. Min elskede lille skatt og jeg har bodd sammen i fem år. Bare vi to, alene sammen. Det har vært nydelig. Vi har levd i en tosomhet ingen andre kan forstå eller bry seg noe om.

Med andre ord: Jeg har gjort en masse fatale kardinaltabber underveis. Bjørnetjenester fra helvete.

Quiz: Hva kan du om fiktive badguys?

Dette innså jeg ikke før min nye kjæreste var hos oss mer og mer. I flere måneder har han kommet på besøk. Ikke på en invaderende «nå-tar-jeg-all-tiden-til-moren-din-måte», men i passe små doser og med passe jevne mellomrom. Vi har snakket med lillemann om at vi er forelsket og er kjærester. At det er helt vanlig at to voksne liker å være sammen. At voksne trenger å være sammen med voksne.

Min nye, voksne kjærlighet har ligget modent og tålmodig bakpå. Han har ikke blandet seg. Ikke kjøpt store, fine gave for å innynde seg. Ikke kjeftet når lillegutt har gått av skaftet. Mamma har fortsatt tatt seg av alt det vanlige som mamma alltid har tatt seg av.

I tillegg jobber denne feiende flotte forloveden mye borte. Så mamma og sønn har fått mer enn nok tid alene.

Ingenting av dette hjelper.

Min lille Einstein har for lengst skjønt at noe er i gjære. Uansett hva slags kjærlighetserklæringer jeg byr på, føler han seg dyttet vekk fra førsteplassen.

Dette kan ha ganske mange årsaksforklaringer.

En ting er at han nå, etter fem år, ikke lenger får lov til å sove i min seng. Det har han nemlig alltid gjort. Men nå er det slutt. Som jeg så fint fikk høre tredje gangen guttungen kom snikende opp i sengen vår en natt: «Suzanne, jeg nekter å dele seng med en liten kar. Denne stormen får du bare holde ut. HAN ER FEM ÅR. Han bør sove for seg selv.»

Stor test: Det billigste ullundertøyet er det beste

En annen ting er at jeg i løpet av de siste fem årene har utviklet en egen teknikk for å få barnet mitt til å roe seg eller tie stille: Jeg forer ham med godis og annen lørdagsbasert mat eller drikke midt i uka. Noen ganger for å trøste, andre ganger for at han skal holde tåta.

Tidligere har lillegutt og jeg spist de fleste måltider foran tv-en. Nå må han spise ved kjøkkenbordet.

Vi har hatt vårt eget univers der vi har kunnet gjøre akkurat hva vi vil. Nå må han oppføre seg som folk.

Sammen prøver vi å preppe lillegutt for skolen og den virkelige verden der ute. Uten hjelp fra den nye kjæresten hadde jeg antakelig bare fortsatt å skjemme bort ungen så han ville fått totalt bakoversveis når han entrer Osloskolen.

Jeg gjør fortsatt mitt beste for at han skal kjenne seg elsket. Han vet at han er det. Men nå er han så misunnelig og sjalu at dette faktumet koker bort for han. Alt han vil, er å ha meg for seg selv igjen. Men det får han ikke.

Jeg er forelsket, og hjertet mitt er knust. Stakkars lille gutten min. Fordi det skal ligge en langhåra trommis og gjøre meg lykkelig og gi meg kjærlighet i sengen min i stedet, mens han må ligge der alene og føle seg forlatt. Avvist av sin egen mor. Det har drept meg på innsiden.

Samtidig har det vært en himmelsk befrielse. Å ikke ligge hver natt ved siden av en fem år gammel gigantisk sjøstjerne som klenger, grynter, skriker etter vann og vekker meg en gang i timen til vi skal stå opp. Da er lillegutt klar som et egg og jeg er en rasende, uslitt, dritskummel zombie som blir så sint at jeg tror jeg skal sprekke.

Nå er jeg ikke like trøtt, men jeg er fortsatt utslitt og tror jeg skal sprekke. Fordi han nekter å ta på seg uteskoene, men vil gå med crocs i barnehagen. Han vil ha makrell når jeg smører kaviar. Han vil ha joggebukse når han får olabukse. Han vil ha blå sekk når han får rød. Han vil se TV når vi skal rekke en buss. Han vil hyle, skrike og gråte krokodilletårer og kalle meg slem når jeg så yndig jeg kan spør om vi skal ha løpekonkurranse til barnehagen. Ungen er fly forbanna på meg.

Det har bare gått noen måneder med en ny mann i hus. Jeg har skjønt at dette er noe vi voksne må takle med godt innsmurt tålmodighet.

To ganger de siste fire månedene har de to fått være alene sammen. En times tid av gangen. Da kommer det rapporter om en dødskul og blid unge som behandler min snille forlovede som en skikkelig kul kompis.

Men så fort jeg kommer inn døren så begynner spetakkelet! Grining, skriking og kun ett ord i vokabularet: NEI.

Alle sier jeg skal ta det med ro. At det er synd på den lille stakkaren. At det kan sammenlignes med at forloveden min skulle ha tatt med en annen dame inn i huset og erklært at denne dama skal også bo her og hun er også min kjæreste så det er bare å dele på førsteplassen. Det er mulig det er en god sammenligning. Men jeg vil ikke leve et helt liv uten en kjæreste fordi sønnen min vil ha meg for seg selv.

Like fullt forsøker han virkelig å sette inn alle dødsstøt han kan for å kvitte seg med den nye mannen: Du er ikke pappaen min! Jeg hater deg! Du får ikke bo her! Jeg vil ikke se på deg, ikke snakke med deg, ikke spise med deg og ikke leke med deg.

Et foreløpig toppunkt ble nådd da guttungen nylig kom løpende i full fart, kastet seg mellom oss idet vi skulle gi hverandre et farvelkyss på morgenen og ropte «NEEEEEEEEIIIIIIII!».

Akkurat nå må jeg innrømme at jeg synes synd på begge to. Men aller mest på lillemann som er så fryktelig sjalu og sint. Og som har en mamma som er helt rådvill, og ikke aner hva mer hun kan gjøre enn å fortsette å elske ham i hjel, snakke med ham og være T.Å.L.M.O.D.I.G...

Les også:

Slik takler du søskensjalusi

Er barnet ditt pysete?

Hjelp barna å bil mindre klengete

Les hele saken

Se flere saker fra: Suzanne Aabel

Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!