KOMMENTAR:

Det er et grunnprinsipp i positiv psykologi at det vi fokuserer på, vokser. Da er det kanskje ikke så rart at problemene tårner seg opp for tenåringsjentene våre.

Vi lever nemlig i et samfunn som er hysterisk opptatt av å kritisere tenåringsjenter.

Jakker og vesker

Først var det jakkedebatten. At norske tenåringsjenter gikk på skolen i vinterjakker som kostet flere tusen kroner, vakte jevn forargelse blant den etablerte voksenstanden. Galskap, var det. Og hvor var det blitt av individualiteten? Det var jo ingen som våget å være seg selv lenger.

Et par år senere har den voksne norske befolkningen fulgt etter og kjøpt seg jakkene selv. Nå er de gigantiske dunjakkene blitt standard gamlisuniform.

Så kom veskedebatten. Noen hadde fått nyss om at tenåringsjenter i enkelte miljøer brukte designervesker på skolen, og den moralske indignasjonen gikk i taket. Skoleveske fra Michael Kors? Alvorlig talt, det fikk da være måte på.

Never mind at mor selv har både clutch og designerveske til en langt høyere verdi, eller at far nettopp blåste 30 000 kroner på ny karbonsykkel. Ungene må jo lære måtehold.

Ballkjoler og badedrakt

Denne vinteren har vi høynet med ikke bare én, men to debatter om tenåringsjenter: Først kom skoleball-debatten, som umiddelbart ble etterfulgt av kjønnsdelt svømming-debatten. I tillegg har generasjon perfekt-debatten ligget som en klam tåke over landet hele året. Tenåringsjentene er sentrum for oppmerksomheten – og jeg er ganske sikker på at de hater det.

For å ta det første først: Det har i mange år vært tradisjon ved en rekke ungdomsskoler i landet å arrangere skoleball for avgangselevene. Standard ball-regler gjelder: Gutta må ta mot til seg i forkant og be en jente som sin date, jentene svinger tryllestaven og forvandles fra ordinær til smellvakker, det holdes taler og danses polonese og vals, og som alltid er det vesentlig å både ankomme og forlate ballet med stil.

Ofte er det elevene selv som planlegger og arrangerer ballet. Mat bestilles, dj og fotograf leies inn, i gymtimene øves det på polonese og vals, mens det på fritiden pugges regler for god balltakt og tone. Hvordan gjøre kvelden best mulig for alle? På hvilken side var det man skulle ha borddamen sin igjen? Hva bør en takk for maten-tale inneholde? Og hva skal en gryende gentleman gjøre hvis han slipper opp for ting å snakke om?

Det er mye sosial læring i et godt ball. Mye moro også.

Men det vi voksne har valgt å fokusere på, er glitteret på jentenes kjoler.

Noen må skjerpe seg

En ballkjole er nemlig ikke gratis. Opptil 5000 kroner kan den visstnok koste, selv om de fleste koster rundt 2000.

Vi hører om kjolegalskap, sminkeutgifter og limousininflasjon.

Noen må skjerpe seg. Jentene våre kan ikke gå rundt og tro at en fin ballkjole er veien til lykke.

Budstikka.no, lokalavis for Asker og Bærum, har gått i bresjen. På nettavisens samleside med skoleballrelaterte saker, handler i skrivende stund åtte av tretten saker om ballkjoler.

En rektor i Bærum, som synes overbevist om at en fin ballkjole nettopp er veien til ulykke, har gått til det skritt å avlyse hele ballet. Never again, sier rektoren, og hylles av voksne landet rundt.

Endelig fikk noen forbudt galskapen. Jentene våre må innse at livet ikke handler om å svinse rundt i svinedyrt tyll og paljetter.

Kjolesjokk

Jenny Skavlan har også latt seg kjolesjokkere, særlig av historien om en jente som gråt fordi hun måtte arve søsterens ballkjole. Fornedrelsen ved å komme i arvegods til ballet var så stor at jenta til slutt lot være å gå.

Jenny Skavlan har derfor brukt helgen på å sy om gamle Uff-kjoler til nydelige ballkreasjoner, og håper med dette å vise unge jenter at gjenbruk og kreativitet er bra, også når man skal på ball.

Det er et flott initiativ – men er det virkelig ballkjolene som er problemet i dette tilfellet?

Handler ikke dette mer om et råttent skolemiljø generelt?

Og det er det vel til syvende og sist vi voksne - skoleledelsen, lærerne og foreldrene - som er ansvarlige for?

Hva med gutta?

Og tilgi meg hvis jeg tar feil – men er det bare jentene ballet handler om? Er ikke guttene også bedt på ballet?

Jeg har ennå til gode å lese ett eneste bekymret ord om guttene. Dresspress? Skjortegalskap? Aldri hørt om.

Ingen har engstet seg i offentligheten for dressutgiftene ballet kan medføre. Selv om alle som har kjøpt pentøy til både gutter og jenter vet at en dress koster MYE mer enn en kjole.

En standard dresspakke starter på 3500 kroner. Bare slipset koster fort en 500-lapp. Det koster å være kar.

Riktignok kan tenåringsgutten i teorien bruke dressen sin flere ganger, både til jul og konfirmasjon. Men det er få ting i verden som vokser like fort, både i høyden og i bredden, som tenåringsgutter. Konfirmasjonsdressen fra mai er to nummer for liten til jul. I beste fall kan balldressen fra februar brukes med en nødskrik på 17. mai. Det er faktisk ikke utenkelig at klesutgiftene til ballet kan være høyere for guttene enn for jentene.

Men en grå dress er kanskje ikke et like flashy forbrukssymbol som en glitrende ballkjole?

Svømmepanikk

Over til svømmetime-debatten. På en ungdomsskole i Trondheim ba jentene om at guttene og jentene skulle ha svømmeundervisning hver for seg, for å slippe unna kroppspresset og heller fokusere på svømmingen.

Rektor sa ja, og et kollektivt voksen-Norge fikk umiddelbart moralsk panikk. Hva var dette for likestillingsfiendtlig skolepolitikk? Skulle man virkelig gi etter for kroppspresset på denne måten? Skulle jentene måtte gjemme seg for guttenes blikk? Er det sikkert at det ikke var noen muslimer inne i bildet?

Sånn kan vi jo ikke ha det. Før vi vet ordet av det, har vi kjønnsdelt matteundervisningen også. Fy og skam.

Svært få forholdt seg til det faktum at det var snakk om fire undervisningstimer. FIRE.

Og at jentene bare gjorde det de er blitt innprentet av foreldre, skole og samfunnet: Å si fra når noe plager dem.

De ba om fire skarve timer uten å bli stirret på, fire timer der de kunne senke skuldrene, slippe ut magen, og ikke bekymre seg for om de så ut slik de burde. Det anser jeg faktisk som helt normalt.

Marit O. Bromark

Marit O. Bromark er journalist, forfatter og mor til tre barn i alderen 10, 16 og 17 år.

Hun har skrevet om barn og unge i flere år, blant annet en rekke artikler om ungdom, skole og mobbing.

Hun har også holdt foredrag for ungdom gjennom Den kulturelle skolesekken.

Det har alltid vært flaut

For har det noen gang ikke vært flaut å ha svømming sammen med guttene på ungdomsskolen? Har det noen gang vært tenåringer som ikke er pinlig berørt over sine egne kropper?

Jeg husker selv hvor intenst jeg hatet svømmetimene i de årene, selv om ingen ennå hadde funnet på ordet kroppspress. Jeg hadde ingen skavanker, ingen store komplekser og følte meg ikke styggere enn de andre. Det var bare ekstremt kleint å ha en kropp, særlig når den sto der og hutret i badedrakt foran det motsatte kjønn.

Og jeg mistenker at guttene hadde det akkurat på samme måten. De hadde bare helt andre måter å vise det på.

Spør du guttene på den samme skolen i Trondheim hva de synes, kan det hende de svarer at kjønnsdelt svømmeundervisning er en lettelse. Kanskje føler de seg akkurat like utilpass i badetøy som jentene. Men er det i det hele tatt noen som har spurt dem?

Slutt å mase

Kroppspresset forsvinner ikke ved at guttene og jentene har fire svømmetimer hver for seg. Men det blir ikke forsterket, heller.

Den generelle likestillingen blir heller ikke veltet av fire timer kjønnsdelt svømming. Det eneste som skjer, er at det kanskje i akkurat de timene blir litt lettere å konsentrere seg om å svømme. Både for guttene og jentene.

Vi som samfunn har gått fra å ignorere unge jenter totalt, til å bli hysterisk opptatt av hver eneste ting de foretar seg. Eller snarere: Har på seg. Enten det er en jakke, veske, ballkjole eller badedrakt.

Du bygger ikke noens selvbilde ved å fortelle dem at det de liker er teit. Du bygger ikke individualitet ved å tvinge noen til å skille seg ut.

Du bygger ikke selvtillit ved å si at det de ber om er feil. Og du bekjemper i hvert fall ikke kroppspress ved å tvinge jentene til å stå foran guttene i bikini.

Kanskje det er på tide å ha litt is i magen, senke voksenblikket og la jentene være litt i fred? Du skal se det blir folk av dem likevel.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!