Barn i barnehagen:

Treåringen. Wow! For et spektakulært vesen

- Etter 11 år i barnehagen kan jeg trøste med at barn forandrer seg totalt så fort de setter sine små føtter over dørterskelen til avdelingen.

BARNEHAGEBARN: - Det er som om det dannes en glorie over hodet på barnet når det går inn på avdelingen. Og glorien er ekte, det er ikke et skuespill, mener barnehageansatt Rune Bjugan.

BARNEHAGEBARN: - Det er som om det dannes en glorie over hodet på barnet når det går inn på avdelingen. Og glorien er ekte, det er ikke et skuespill, mener barnehageansatt Rune Bjugan. Foto: Thinkstock

Publisert Oppdatert

Rune Bjugan (32):

Bor i Oslo og har jobbet i barnehage i 11 år.

Har en datter på snart tre år, og en bonusdatter på seks.

Forlovet med ei flott dame, som også har jobbet lenge i barnehage.

Følg ham på instagramkontoen @pappalykke

KOMMENTAR:

Se for deg en fotballbane. I målet står mamma og pappa, eller i hvert fall én av dem, ikledd keeperdrakt. Det er nemlig foreldrene som får barnas godt plasserte sleivskudd midt i krysset.

Etter fem år som bonuspappa og tre år med eget barn, har jeg fått kjenne dette på kroppen.

Jeg har kjent hvordan grensene testes, tålmodigheten blir satt på prøve, og hvor viktig det er å spise frokost for å få en enda større buffer på den nevnte tålmodighet-kontoen.

På den andre siden har jeg etter snart 11 år i barnehageyrket sett hvordan barn forandrer seg totalt så fort de setter sine små føtter over dørterskelen til avdelingen.

Det er som om det dannes en glorie over hodet på barnet. Og glorien er ekte, det er ikke et skuespill.

Filletingen, sett med pappaøyne, som skapte rabalder hjemme på morgenen (som påkledning),  løses i barnehagen ved at jeg, i rollen som barnehageansatt, sier «ta på deg ullbuksa, regnbukse, jakke og støvler». Ferdig.

Itt'no knussel.

Utallige ganger har foreldre kommet til meg og spurt: «Hvordan får du ham til å gjøre det, sånn helt uten videre?»

Jeg kunne sagt at det er magi, jeg kunne sagt at jeg bare er en av historiens beste barnehageansatte, og jeg kunne blåst opp brystkassa og sagt «han tør ikke annet».

Men jeg velger å svare som sant er, at barnet klarer veldig mye, det må bare ledes i riktig retning.

Et barn som begynner i barnehagen, enten det er ett, to eller tre år, vil alltid teste oss som jobber der. Alltid. De vil finne ut av oss, hvor langt de kan tøye strikken.

En forskjell jeg ofte ser på hjemmebanen kontra barnehagen, er at vi i barnehagen alltid løser en gitt konflikt på én måte.

Hjemme løses den samme konflikten på mange forskjellige måter, ved å gi barnet det han eller hun maser etter, ved å ta det med i butikken, ta frem mobilen med kattepusen inni, eller gå ut og besøke noen for å få de til å tenke på noe annet. Alternativene er mange.

Dette åpner også for at barnet prøver seg mer, og blir enda mer sinna når deres ønsker ikke blir oppfylt.

I en barnehageavdeling med 21 barn lar det det rett og slett ikke gjøre å ta med seg et barn i butikken fordi hun har lyst på tyggis. Når de etter ett nei skjønner at det er et totalt uoppnåelig ønske, blir det heller ikke mer mas om det.

Håper at dere som synker ekstra slitne sammen i sofaen i kveld, overlykkelige for at treåringen endelig har sluknet, i hvert fall kan puste litt lettere nå.

Barnet ditt er sannsynligvis hverken hyperaktivt eller mer trassig enn andres, det har bare blitt ekstremt flink til å finne åpninger i forsvarsmuren.

Og ja, vi bruker litt magi også!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning