Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

KOMMENTAR:

Om noen få uker begynner babyen min på skolen. Det er så spennende og skummelt at jeg får helt vondt i magen.

Jeg har jobbet som frilanser de siste to årene, og frilanslivet har ført med seg noen goder som sønnen min og jeg har benyttet oss stort av. Det aller beste er at det ikke er lovforpliktet å gå i barnehagen.

Slutt på det bedagelige livet

Vi har gjort alt i vårt eget tempo og sovet lenge om morgenen når vi har følt for det. Vi har spist frokost foran barne-tv, og vi har tatt fri både torsdag, fredag og mandag når vi har hatt lyst til å reise bort. Jeg kan jo bare ta med meg laptopen min og jobbe hvor enn det er internett.

Livet har vært ganske bedagelig.

Nå skal alt snus

Sønnen min har gått i en helt nydelig barnehage. Jeg har aldri hørt et knyst om mobbing. Jeg har heller aldri opplevd at han har hatt prestasjonsangst. Vi har ikke hatt lekser etter middag, og når det kommer til leggetid, vel da har jeg til tider tøyd strikken ganske langt.

Det har vært utrolig fritt og koselig, og frem til nå har jeg hatt babyen min helt for meg selv.

Nå skal alt snus. Det kommer til å bli fantastisk, sunt og kjempegøy! Jeg gleder meg til å se lillemann utvikle seg, lære masse spennende, få nye kompiser og bli mer selvstendig.

De aabelske lover gjelder ikke

Og ikke minst skal vi endelig få på plass de gode rutinene alle barn er så glad i. Vårt bohemske kaos er offisielt slutt. Med unntak av i skoleferier er det ikke lenge de aabelske lover og regler som bestemmer. Hvor koko det enn høres ut, føles det som om staten er i ferd med å ta over barnet mitt.

De late dager har sett sin ende. De druntende morgener er passè. Nå er det virrende frilanslivet mitt og det frie småbarnslivet til guttungen satt i system, et system der man (heldigvis) ikke kan komme diltende til timen etter lunsj bare man ringe og sier fra først.

Langhelger med babyen min er historie. Nå skal det læres og utvikles og vokses opp. For vår lille familie blir dette helt sikkert kjempesunt!

Savner en stødig mann

Men jeg kan ikke la vær å føle en slags tristhet. Det er vel nå jeg burde ha hatt en stødig mann med en stabil inntekt å dele livet med, en som kunne ha gitt meg en baby til.

En æra er over. Den som venter oss er sikkert minst like bra. Men for meg, som er en smått nevrotisk og meget bekymret person, ligger det noe og lusker i mørket til enhver tid.

Jeg har en kjekk, snill, grei, smart og snill liten gutt. Han er kanskje noe blyg innimellom. Men det løsner alltid relativt fort etter han har følt seg frem litt. Jeg håper derfor at jeg ikke projiserer mine angster og skrekker til lillemann.

Det er likevel sju ting som bekymrer mammahjertet mitt angående skolestart:

1. Likte ikke skolen selv

Selv var jeg aldri spesielt glad i å gå på skolen. Jeg var aldri flinkest i noe, bortsett fra at jeg vant en tegnekonkurranse en gang. Jeg minnes med skrekk og gru det å bli vurdert til enhver tid av både lærere og klassekamerater. Jeg husker med skrekk og gru da jeg fikk jernteppe da vi skulle testes i gangetabellen, og jeg ikke fikk til noe som helst etter at jeg var ferdig med femgangen.

2. Fremføringer

Det var heldigvis aldri noe problem for meg å fremføre ting foran klassen. Men gode gud så stressende det kan være for en sjenert liten tass. Dette kommer nok til å gå helt fint, men jeg orker ikke tanken på at han lille skal grue seg til noe. Noen barn elsker å fremføre, andre står alltid litt keitete og blyge bakerst og mimer i stedet for å synge av hjertens lyst på avslutninger.

3. Mobbing

På skolen finnes det mobbing. Nådeløse barn velger og vraker, og noen klassekamerater får ikke være med. Om du ikke blir mobbet selv, blir du kanskje en mobber? Er det noe jeg har fått med meg, er det at skolene ikke alltid er så flinke til å håndtere mobbing. Ei heller foreldre til mobbende barn. Jeg var jo populær nok og hadde mange gode venner. Jeg liker å tro at jeg var snill og grei også, men jeg vet jo nå senere hva slags utfrysende saueflokk vi oppførte oss som når noen av jentene ikke var helt like som oss. Vi mobbet ei jente i klassen fordi hun hadde skilte foreldre! Hjelp! En annen ble mobbet fordi han var kristen. Sønnen min er jødisk. Han ene i klassen ble mobbet fordi moren hans var tjukk. Jeg er litt tjukk… Jeg husker, minnes og grøsser.

4. Prøver

Prøver. Tester. Konkurranser. Alt fra å løpe sekstimeteren til de hersens kartleggingsprøvene. Jeg hadde så mye prestasjonsangst gjennom skoleårene mine. Jeg er egentlig ingen hardbarka Steiner-entusiast, men det er noe veldig fint med tanken på å ikke sammenligne barnas ferdigheter hele tida, og jeg liker prinsippet med å dyrke de talentene barna allerede har. Mestringsfølelse lærer du dessverre ikke bare hjemme. Det er først når du begynner på skolen at både den og selvfølelsen settes på prøve. Bokstavelig talt.

5. Dusje sammen med andre

Dette har jeg fått uhyre mye kritikk for at jeg har ytret, men helt fra jeg gikk på barneskolen har jeg følt at kroppen min er min, og jeg var aldri komfortabel med å være naken foran en bråte andre barn. Jeg så ut som alle de andre, og jeg hadde akkurat de samme forutsetningene for å trives spradende rundt i nettoen etter dusjen, men det gjorde jeg altså ikke. Til dags dato er fellesdusjer noe av det kjipeste jeg kan tenke meg.

6. Klær, leker, fritid og ferier. Penger!

Jeg har inntrykk av at når du begynner på skolen, blir det brått et tema hva slags merke du har på sekken, hvilken bukse du har, og hvor du reiser på ferie. De som ikke har vært på deilige utenlandsturer i høstferien eller vært på hytta og gått på ski i påsken, har du tapt litt allerede. Det var sånn på 80-tallet, og det er sånn nå. Jeg er ikke flau over å si at jeg ikke har hatt råd til verken sydentur eller andre forfriskende goder det siste året. Sånn er det for mange innimellom. Håper for guds skyld det er akseptert allmennkunnskap.

7. Foreldretid

Jeg er deltids alenemamma, noe som innebærer at det er dyrt å leve. Men ennå viktigere: Tiden min med barnet mitt er ekstra kostbar. Jeg ser ham allerede for lite, og han ser meg for lite. Nå kastes han ut i ni timers arbeidsdager med skole, skolefritidsordning, fotballtrening, svømmekurs, lekser, middag og lek med kompiser. Hva blir det igjen til oss?

Sukk og stønn.

PS: lover å skrive et særdeles positivt innlegg så fort skolen er i gang, et innlegg om alle de utrolig fine tingene ved å begynne på skolen. Dette er bare et lite hjertesukk fra en over middels engstelig mamma som gruer seg til at babyen skal bli voksen.

Les hele saken

Se flere saker fra: Suzanne Aabel

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!