Thorbjørn Brook Steen (40)

Firebarnsfar.

Overlege ved Ullevål Universitetssykehus.

Lektor ved Jordmorutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp.

Fast spaltist hos Foreldre.no.

Var i en årrekke husekspert på P3s sex og samlivsprogram Pepper og Pasjon.

Bosatt i Oslo.

KOMMENTAR:

Jeg vet ikke hvem av dem som er mest redd.

Klokken er to om natten, og jeg er i ferd med å forløse en baby med vakuum. Jeg kan tydelig se at mor er sliten. Selv om hun har god effekt av epiduralen, er det merkbart at hun har trykket i nesten en time. Barnet begynner også å si fra at fødselen har vart lenge nok.

Jeg beholder roen. Jeg vet at barnet kommer til å bli sprekt, og på den lille fødestuen forteller jeg til alle i rommet at dette går greit, om 4-5 rier er dere foreldre.

Jeg informerer om hva jeg skal gjøre: Feste en liten metallkopp på hodet til barnet, som sammen med mors trykking vil føre til en trygg forløsning for mor og barn. Morens lettelse vises tydelig i det slitne ansiktet.

”HVA?” bryter mannen ut.

Etter å ha vært i en Ipad-dvale tidligere på kvelden, kommer den vordende far på banen nå.

”Skal du bruke den der på min unge? Og hva betyr det egentlig at pulsen faller hele tiden?”

I de siste, kritiske minuttene bytter han rolle fra å være passiv til å bli en som skaper uro og utrygghet.

Jeg er ikke lenger i tvil: Det er pappaen som er mest redd.

Fra venterom til fødestue

Går vi tilbake noen generasjoner satt mannen på venterommet. Kanskje tok han seg en røyk eller 20, leste gamle ukeblader og ventet spent på den store nyheten.

Slik er det absolutt ikke nå.

Hvis du som pappa ikke blir med på fødselen, er det nærmest jevngodt med å fortelle verden at det er noe galt med deg. 

For å si det helt klart med én gang: Jeg synes det er fantastisk at pappaen får være der når babyen blir født. Han er hjertelig velkommen.

Men ikke under tvang. Og ikke for enhver pris.

Det ikke være pappa

En pappa som vet at han ikke takler sykehus, blod, varierende fosterpuls eller en partner med smerter, bør få slippe å være inne på fødestuen hele tiden. Mange kvinner har venner eller familiemedlemmer som kan gjøre støttejobben vel så bra som partneren.

En tidligere skolevenninne av meg lå i fødsel en dag jeg hadde vakt. Mannen hennes er en strålende fyr som hadde vært til stor støtte for henne gjennom hele åpningsfasen, men klok av erfaring fra første fødsel snek han seg ut under trykkefasen. I den siste fasen var det bedre for alle at han og jeg byttet plass, og det var jeg som støttet, heiet og holdt hånden hennes.

Men i det samme barnet var ute,  kom han inn igjen. Mens mor fikk tid til å stelle seg, flerret han av seg t-skjorten og la det nyfødte barnet på magen sin.

Vi fedre er ikke mye til hjelp

Jeg har selvsagt stått min kone bi under fødslene til våre fire barn. Men ikke i hvit legefrakk. Jeg har etter beste evne forsøkt bare å være støttende partner og kommende pappa. Jeg har vært bevisst på ikke å kommentere fosterlyden eller annet fødselsfaglig underveis. Jeg har hatt med meg ting jeg vet min kone liker, hatt en vannflaske i bagen, jeg har massert ryggen hennes når hun har vondt og forsøkt å oppmuntre henne.

Samtidig er jeg sørgelig klar over at min rolle beviselig ikke er mye til hjelp. Jeg vet at kona mi trolig vil si seg uenig, men faktum er at vi fedre dessverre ikke innvirker positivt verken på fødselens varighet eller mors behov for smertelindring.

Begge disse faktorene blir derimot bedre når den gravide har en erfaren jordmor eller en trent fødselshjelper, en såkalt doula, inne på fødestua.

Far med fødselsangst

En gang i uken sitter jeg på en poliklinikk i kjelleren her på Ullevål og tar imot gravide til kontroll. Jeg blir alltid kjempeimponert over de fedrene som er med.

Av og til sitter de passivt og følger med, av og til stiller de spørsmål og av og til er de sin partners advokat. Alle varianter er greit så lenge det er den gravide som får frem tankene sine tydeligst.

Men det gir meg også litt dårlig samvittighet for alle de kontrollene min kone har gått på alene. Gjennom hennes fire svangerskap har jeg bare vært med på én kontroll – og det var kun fordi jordmoren spesifikt hadde bedt om å få møte meg.

På poliklinikken møter jeg ofte kvinner som har født før, og som har hatt en vanskelig fødsel. Ofte er mannen med, og ofte er det han som trenger å få snakket ut. Den fødende får gjerne ikke med seg alt. Vakuumet, legene, barnets puls og alt som ble sagt i de viktigste minuttene. Det kan like gjerne være mannen som sitter igjen med fødselsangsten fra sist.

Tips til pappa på fødestua

Etter å ha vært tilstede under tusenvis av fødsler, har jeg nå lyst til å gi vordende pappaer noen tips som kan gjøre fødselen enda bedre for både far, mor og barn:

1. Ha mor i fokus. Som mann kan du godt stille spørsmål og vise interesse, men ikke ta over. De færreste gjør en god jobb med riene med en skeptiker som sitter på sidelinjen og kommenterer. Flytt fokus til partneren din og si at hun er flink. Gi henne det hun trenger av mat og drikke og psykisk støtte.

2. Hold deg ved hodeenden. Som pappa skal du ha et annet forhold til din kjæres underliv enn det en fødsel medbringer. Det er heller ikke noe poeng i å sitte og se på hvis hun må sys etter fødselen. Det hjelper ingen, heller ikke den som syr.

3. Å tolke fosterlyd eller CTG har tatt meg mange års utdannelse å lære. Selv etter 12 år som fødselslege er det fremdeles bare en tolkning jeg driver med. 5 timer på fødestua gjør sjelden far til ekspert.

4. Synes du det er ekkelt med blod og kroppsvæsker? Se en annen vei, eller gå ut. Det blir alltid ekstra jobb dersom en pappa besvimer. Synes du det blir skummelt, så hold det for deg selv. Eventuelt kan du fortelle det til en av de hvitkledde. En fødsel er ikke tidspunktet for at dama di skal trøste deg

5. Avklar forventningene til deg med partneren din på forhånd, slik at hun ikke blir overasket når du trenger å gå ut for å få frisk luft. Hva ønsker hun at du skal gjøre, og hva klarer du selv å bidra med?

6. Les deg opp litt så du vet hva som kommer. Bli med kjæresten din på fødselsforberedende kurs om hun ønsker det. Om du stiller litt forberedt, blir det lettere å være en god støtte for hun som skal føde. Det øker sjansen for at blir det en fin dag for dere alle.

Lykkelig, men skjelvende

Tilbake til det engstelige paret på fødestua. Etter å ha anlagt vakuumet på hodet til babyen, ser jeg bort på faren og spør hvordan han har det. Jeg forklarer at dette kommer til å gå bra, og ber ham sette seg ned og holde kona si i hånden.

Men først når jeg forteller at jeg har fire barn selv og derfor forstår godt hvordan det er å bli far, virker det som han innser at jeg faktisk vil alle i rommet vel - han selv inkludert.

Barnet kommer lett på tredje drag. En velskapt gutt på 3,9 kg. Smilende ber jeg den lykkelige, men fortsatt skjelvende faren klippe navlestrengen.

Etter at alt er over sier jeg til paret at jeg skal stikke innom dem på barsel dagen etter.

Her er det nemlig en fødselsangst som trenger bearbeidelse. Og det er ikke hos mor.

På vei ut stopper pappaen meg og sier tusen takk. Jeg vet at han mener det.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!