KOMMENTAR:

Vi mødre er flinke til å dømme hverandre. Helt fra den tidlige graviditeten diskuterer vi hva man skal, og hva man for guds skyld ikke skal, gjøre. Hva spiser du? Hvor sover du? Hvor lenge ammer du, og når skal barnet starte i barnehagen?

For noen er valget enkelt. De går permisjonstiden ut, og jobber gjerne deltid for å være hjemme med barna så mye som mulig. Noen går ikke i barnehagen i det hele tatt, men holdes hjemme i mors trygge nærvær.

"Jeg setter familien foran alt", sier disse kvinnene, og ære være dem for det. Kommentarfeltene flommer over av lykkeønskninger og hyllest de fantastiske mammaene som ofrer alt for sine barn.

Tårnfrid

Og så var det oss andre, da. De fulltidsarbeidende karrieremammaene. Eller Tårnfrid, om du vil.

Hvor står det om hun som tør å innrømme at hun kjedet seg under hele permisjonen, og ikke kunne vente til hun skulle tilbake på jobb?

Hvor er mammaen som leste jobbmailen i smug? Og som oppriktig gledet seg til å komme tilbake til arbeidsplassen, og føle seg nyttig og verdifull også i verden utenfor ammebobla?

Eksamen med brystpumpe

Jeg var så heldig at jeg kunne stå i full jobb gjennom hele graviditeten. Jeg utdannet meg mens jeg var i svangerskapspermisjon, og hadde dypvogna med i forelesningssalen. Da jeg skulle opp til eksamen, lå brystpumpa i veska.

Det er fire år siden. Siden den gang har jeg vært i full jobb. Jeg leverer tidlig i barnehagen, og barnet hentes av sin pappa – min supre samboer, som mer enn gjerne tar sin «turn» på ettermiddagen.

Når sant skal sies, så tror jeg egentlig ikke at gutta savner meg spesielt mye, der de slurper spaghetti med beina på bordet til barne-tv.

Jeg tar meg av leggingen, før jeg henter frem pcen og gjør unna enda litt flere arbeidsoppgaver mens pappaen løper ut på trening.

Under møtebordet

Fireåringen er ofte med på det som skjer, noen ganger også på kontoret. Akkurat slik jeg selv var, jeg husker at jeg satt under møtebordet når mamma måtte på jobb.

 I min egen oppvekst var det slett ikke uvanlig å sove på madrass på mammas kontor når feberen kom snikende. Jeg kan også huske min egen mor studere og jobbe mens jeg vokste opp, og det var ikke sjelden hun dro frem bøker og ringpermer når vi var i seng.

Fikk jeg varige mén av det? Nei.

Følte jeg meg forsømt? Nei.

Manglet jeg noe? Overhodet ikke. 

Så hva fikk jeg?

Jeg fikk en mor som i mine øyne briljerte på arbeidsplassen, og som både kollegaer og venner så opp til.

Jeg lærte å jobbe hardt for det jeg tror på, og at ingenting i livet kommer gratis.

Jeg lærte å gjøre mitt beste i jobb og på skolen, og at man sjelden kan skylde på noen andre enn seg selv når ting går på tverke.

Jeg lærte at det faktisk er lov å være ambisiøs på egne vegne, selv om barna har kommet til verden.

Anette Kruhaug Haldorsen (31)

Yrke: Markedssjef, European Helicopter Center

Bosted: Husøy, utenfor Tønsberg 

Familie: Samboer med Reidar, og mamma til Filip på 4 år.

Elsker jobben min

I dag er mamma blitt mormor. Og i motsetning til mange andre på hennes alder, er hun i full jobb. Hun kommer ofte sent hjem, og jobber både en og to timer mer enn oppsatt arbeidstid. Uten å mukke. Slik hun alltid har gjort. Det beundrer jeg henne for! Akkurat som jeg håper at min sønn en gang kommer til å beundre meg.

For vet dere hva? Jeg elsker jobben min, og jeg tør å si at jeg er ambisiøs på egne vegne. Jeg elsker at vi hadde råd til drømmehuset, og jeg elsker å kunne bruke utdannelsen min hver eneste dag. Drømmejobben kommer ikke av seg selv. Men for mitt vedkommende kom den fordi, og ikke på tross av, det at jeg hadde fått barn.

Lange dager på jobb gir meg overskudd. Krevende møter holder meg skjerpet, og jeg elsker utfordringene varierte arbeidsdager gir. Det trigger konkurranseinstinktet mitt, og det gir meg energi.

Energi til å komme halsende hjem når middagen allerede er fortært. Energi til å omfavne en snørrete fireåring med ansiktet fullt av syltetøy. Energi til å ta opp pcen og sende unna de siste epostene mens barnet bygger Lego ved siden av meg. Energi til synge nattasanger selv om telefonen vibrerer lydløst i lomma. Energi til å åpne en ferdigkjøpt julekalender og å se gleden i barnets ansikt etterhvert som sjørøverøya i plast blir mer komplett i dagene frem mot jul.

Alt dette gir meg energi til å komme opplagt på jobb hver eneste dag, og tapetsere kontoret med krøllete barnetegninger.

Energi, stolthet, ambisjoner og kjærlighet

Snart er det jul, og hos oss er det langt fra juleklart. Her venter ferdigkjøpte pepperkaker, i et hus der vaskedamen har tatt en siste sveip over gulvene. Julegavene er i stor grad kjøpt på nett, fra kontoret. Og på julaften kommer heldigvis svigermor for å sørge for at svoren blir sprø.

Og når vi om noen dager åpner den siste luka på den ferdigkjøpte kalenderen, så er det ikke bare sjørøverøya som er komplett. Da skal jeg legge armene rundt sønnen min, og vite at min innsats har betalt seg.

Ikke i form av økologisk mat, lange frokoster, strøkent hus eller hjemmelaget julepynt, men av energi, stolthet, ambisjoner og kjærlighet.Kjærlighet til livet mitt. Til jobben min, og til familien min.

Til sønnen som overnatter hos farmor når mamma er på reise. Til barnet som ser mamma leve ut sine egne egoistiske drømmer hver eneste dag, samtidig som han selv blir voksen og kan stake ut sin egen kurs.

Sønnen som lærer at hardt arbeid lønner seg, og at det kan ta deg hvor du vil.

Sønnen som vet at mammas lange klemmer er minst like gode, selv om mobilen av og til vibrerer i lomma.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!