KOMMENTAR:

«Gå vekk!» roper du og drar dyna over hodet.

«Ja men ...», sier jeg der jeg står i døra inn til rommet ditt.

«Gå vekk. La meg være i fred!», roper du igjen og kaster Spidermann-bamsen din etter meg.

Jeg tusler ut på gangen. Står utenfor døråpningen og biter litt på lillefingerneglen min. Halve neglen brakk da jeg la skittentøyet inn i vaskemaskinen i sted. Nå er det bare en spiss, løs og veldig irriterende bit igjen.

«Og lukk igjen døra!» roper du fra under dyna.

Hulk

Jeg lukker forsiktig igjen døra.

Jeg river av den siste biten av neglen med tennene. Den revner altfor langt inn. Det svir.

Jeg går ut i stua og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg hører lange hulk fra rommet ditt. Jeg vet ikke hvorfor du er så lei deg. Jeg fikk ikke med meg alt som skjedde.

Større enn noen gang før

Før ville jeg tatt deg på fanget, holdt rundt deg, kysset deg i håret og spurt deg hva som var galt. Og du ville fortalt.

Kanskje ikke med en gang. Kanskje ville du bare ha litt kos og trøst først. Og så hadde du fortalt.

Nå har du plutselig blitt så stor. Fem år. Fortsatt ganske liten, men likevel større enn du noen gang har vært før.    

Du kommer fortsatt krypende opp i fanget mitt rett som det er. Du vil fortsatt at jeg skal holde rundt deg og kysse deg i håret.

Men noen ganger vil du bare være i fred. Uten å fortelle meg hva som er galt. Uten å fortelle meg hvorfor du er så lei deg.

Og det river meg i mammahjertet. For selv om du ikke har behov for trøst, har jeg behov for å trøste deg.

Får jeg ikke trøste?

Jeg tenker at du ikke vet ditt eget beste. At alt blir så mye bedre hvis du bare lar meg få stryke deg over ryggen. Eller ta deg på fanget mitt og kysse deg i håret. Og at du ikke skjønner det helt selv ennå. Du er jo så liten.

Jeg lister meg ut i gangen igjen. Åpner døra på gløtt og titter inn. Du ligger fortsatt under dyna. Jeg hører du snufser.

«Går det bra?» spør jeg.

«Har ikke jeg sagt at du skal gå vekk! Jeg vil være i fred!» brøler du.

Marte Frimand-Anda (39)

Frilansjournalist og skribent.

Skriver bloggen Casa Kaos.

Mamma til en gutt på fem år og ei jente på fire.

Bra igjen

Ti minutter senere kommer du løpende ut av rommet ditt. Jeg sitter ytterst på sofaen og spretter opp idet døra flyr opp med et smell.

«Har du sett fotballen min?» spør du i forbifarten. Du titter kjapt innom stua før du spinner ut i gangen for å ta på fotballskoene dine.

«Jeg tror den ligger på verandaen», sier jeg og går mot verandadøra.

«Ju huuuu», synger du og løper ut før meg, finner fotballen under grillen, tar den under armen og hinkehopper over plenen.

«Jeg går opp på løkka jeg», roper du uten å snu deg. «Vi skal øve på straffespark. Kommer hjem til middag».

Ikke helt klar

Kjære lille femåringen min. Jeg skjønner at du gjør deg klar til å bli stor og selvstendig.

Men vent litt på meg da.

For jeg er ikke helt klar ennå.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen Casa Kaos.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!