Kroppen etter fødsel

Heia mammakroppen!

Kan vi ikke heller fokusere på den gode omsorgen kroppene våre gir?

-Jeg er full av beundring for en kropp som kan mate, bære, bysse og kose og gi så mye av seg selv til alle døgnets tider, sier redaktør i Foreldre & Barn, Mari Midtstigen. I januarutgaven hyller magasinet mammakroppen.
-Jeg er full av beundring for en kropp som kan mate, bære, bysse og kose og gi så mye av seg selv til alle døgnets tider, sier redaktør i Foreldre & Barn, Mari Midtstigen. I januarutgaven hyller magasinet mammakroppen.
Sist oppdatert

Magasinet Foreldre & Barn ble lansert i 1977 med en forside som viser en gravid kvinnekropp og et lite barn. Vi har gjenskapt denne forsiden på vår januarutgave, og det ble en anledning til å tenke over hvilket forhold vi har til våre mammakropper.

Det er mye som er annerledes ved å være mamma i dag enn på 70-tallet.

Og noen ganger kan det føles som om verden er i ferd med å gå av hengslene.

En blogger legger ut bilder av kroppen sin i blondeundertøy fire dager etter fødselen, og det blir landets største nyhetssak den dagen. Noen jordmødre roper varsku om den nye «trenden» som handler om å slanke fosteret i mors liv.

Er vi mødre blitt fullstendig sprø? Opphengt i vårt eget speilbilde og i andres instagramkonto? Hvordan i alle dager skal vi klare å oppdra barn med et normalt selvbilde?

Vi ba Foreldre & Barns lesere om å bidra med sine refleksjoner rundt dette temaet og fikk overveldende respons.

Jeg har fått lese en hjerteskjærende beretning om en nybakt mamma som ikke ville bli tatt bilde av det første halvåret etter hun hadde født, fordi hun følte seg tjukk. I dag angrer hun på at hun var så streng mot seg selv og er lei seg fordi hun ikke har bilder av seg selv med sønnen sin som nyfødt.

Jeg har lest om en gravid som gråt da vekta bikket 100 kilo, og om én som føler hun bør se mer «fit» ut fire måneder etter fødselen.

Det er nitrist å tenke på at vi selv ikke i barselperioden er fredet fra å tenke nedsettende om vår egen kropp.

Hvorfor i all verden skal vi strekke oss etter et ideal der kroppen skal være mest mulig lik som før vi ble gravide? Hvorfor skal det være slik at den som har minst mulig merker etter graviditeten er den «flinkeste»?

Men heldigvis var det også overveldende mange kloke, oppløftende ord som fant veien til min innboks. Mange beskriver at de har opplevd et befriende skifte av fokus. For det er noe som skjer når vi får barn. Våre egne behov kommer litt i bakgrunnen, vi får andre prioriteringer, og en annen mening med det vi gjør.

For å si det litt enkelt: Tiden vi før brukte på å granske oss selv i speilet bruker vi nå på å leke, kose, trille, bære og bysse.  

Nei, søstre, tiden er inne for å begrave destruktive tanker om egen kropp for godt! Det å være en god rollemodell for egne barn starter med å tenke og snakke positivt om deg selv. Kan vi klare å tenke på kroppene våre som et redskap for alt det vi utretter i hverdagen, så blir utseendet på den mindre viktig.

Og for barna våre er det evnen til å gi omsorg det eneste som teller:

Ditt trygge fang når verden er skummel. Dine trøstende hender når noe er leit. Og dine myke, varme klemmer på sengekanten.

Denne saken ble første gang publisert 04/01 2017, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også