Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

KOMMENTAR:

«Suzanne, jeg må snakke med deg om noe…»

Jeg hater når folk skal «snakke med meg».

Det er som å få en på trynet. Klumpen i magen vokser til trippel størrelse.

For aldri noensinne har noen villet «snakke med meg» om noe som er positivt.

Aldri særlig imponert

Det er aldri noen som vil fortelle meg hvor flink jeg er som har vært alene på deltid i over fem år med et barn.

Det er aldri noen som vil fortelle meg at jeg fortjener å ta meg en real fest annenhver helg, eller at det er helt i orden å servere loff til kveldsmat av og til - uten pålegg, fordi ungen min elsker tørt brød.

Det er aldri noen som bare vil si at jeg er dritflink som har klart å betale 19.000 kroner i regninger alene hver måned i snart seks år.

Aldri noen lovord om alle årene jeg sto opp aleine hver natt, fordi det tok 3,5 år før barnet mitt evnet å sove en hel natt igjennom.

Ingen sier noe om alle årene jeg dundra ut døra klokka 07.15, leverte i barnehagen 07.30 sharp, busset til jobb for å rekke å jobbe i åtte timer (obligatorisk arbeidsdag), for å så sitte med panikk i kollektivtrafikken hver bidige dag i frykt for at jeg ikke skulle rekke å hente barnet før 16.30.

Men når jeg står med svart hår, rødvinslepper og er litt på skeiva på en festival, da ser de meg.

Da tenker de sitt. Og ingen er spesielt imponerte.

Kjefta, elsket og ledd

Etter at jeg fikk barn har jeg både festet som en sjømann når jeg har hatt barnefri, fått medisiner når alt har vært skummelt, hatt lammende angst, vært seriøst deprimert i lengre perioder og surret det til for meg selv økonomisk. 

Leiligheten har vært både støvete og rotete mellom slaga, og av og til har jeg stått på døra i barnehagen på en planleggingsdag fordi jeg har glemt at det er stengt.

Jeg har kjefta og smelt, elsket og ledd om hverandre.

Og til tross for alt dette, har jeg en blid, smart, snill og veloppdragen liten gutt.  Som har det som plommen i egget!

Ikke eksemplarisk, men bra

Det hemmelige trikset er å være voksen midt oppi det hele.

Ta vare på. Være ansvarlig. Støtte. Elske, og ha tid til, barnet sitt.

La mine kriser være mine kriser.

Gi ham trygge rammer og tusen klemmer. Mat på bordet og sokker på beina.

Og en Sabeltannskute, noen monstertrucker og en sparkesykkel, kanskje.

Men folk har bekymret seg. Ikke bare for meg, men for barnet mitt.

Jeg må innrømme at jeg har vært bekymret for meg selv av og til jeg også, men jeg har aldri et sekund tvilt på at jeg har håndtert mitt indre kaos og min mammarolle bra. Ikke eksemplarisk, men bra!

Stakkars unge?

Ikke noe surner en mor mer enn å få negative kommentarer på livets viktigste og beste oppgave.

Gode råd: Ja takk! Ufølsom kritikk: Nei, takk!

Første gang noen viste bekymring for mine omsorgsevner, var sønnen min tre måneder gammel. Noen hadde observert meg med en øl rallende rundt på Øya-festivalen. Jeg fikk høre at «jeg festet som jeg gjorde før jeg fikk barn».

Ja, jeg var jo litt hard på flaska, det må jeg innrømme. Jobbet som bartender, var ung og singel og bekymringsløs i storbyen de helgene jeg var uten barn. Det kunne gå hardt for seg i Oslonatta, det er ingen hemmelighet.

Det var mange av oss, men jeg var den første i denne noe brokete gjengen som fikk barn.

«Stakkars unge», sa noen.  «Hun sitter så å si med nåla i armen. Vi burde skrive et anonymt brev.»

Dette brevet fant heldigvis aldri veien til min postkasse. Men det hadde sådd et frø i meg. En angst for å bli oppfattet som uansvarlig.

Urettferdig

Alle mødre er livredde for å være dårlige mødre. Av og til feiler vi totalt og andre ganger lykkes vi optimalt med oppgaven vår.

Så når folk foretrekker å påpeke at du har gjort noe feil fremfor å berømme deg for det du gjør rett, føles det utrolig urettferdig. Og flaut! Og skummelt. Og ydmykende.

Her forleden var noen til og med bekymret for planløsningen jeg har gått for hjemme. Ungen har et stort rom for seg selv. Jeg og kjæresten har delt stuen i to: delvis soverom, delvis stue. Leiligheten er på 60 kvadrat. Dette var visst for smått. Uegnet for et barn å vokse opp på slikt kummerlig vis.

Selv har jeg vokst opp i en villa med to biler og au pairer og hele A4-pakka. Men vet dere hva? Det er ikke derfor det ble folk av meg!

Hjelp til!

Er man oppriktig bekymret for et barns ve og vel så snakk med omsorgspersonen. Ikke snakk bak ryggene våre om et tema som kan knuse selvtilliten til den mest stødige forelder.

Ser det ut som venninna di eller kompisen din sliter med å få hjula til å gå rundt? Strekk ut en hånd og hjelp til!

Kan du ikke? Vil du ikke? Så klapp igjen.

Les hele saken

Se flere saker fra: Suzanne Aabel

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!