Det er innspurt på jobben og julegavene er fortsatt vage ideer bakpå en serviett. Verken ribbe eller juletre er i hus, og det ligger krøllete julekort i veska som ennå ikke er sendt av gårde. 

Akkurat da du trengte mannen i ditt liv som aller mest … PANG, så ligger han på sofaen under et teppe og hakker tenner med et forpint ansiktsuttrykk. Er det Svartedauden som har gjort comeback i landet?

Neida, det er mannfluensa.

Jeg holder likestillingsfanen høyt, så det sitter skikkelig langt inne for meg å raljere med noen på bakgrunn av kjønn. Men kort fortalt:

Mannfluensa er en forkjølelse som føles mye, mye verre enn de som rammer kvinner og barn. Den kommer akutt, og setter den angrepne mannen helt fullstendig ut av spill.

Det eneste som hjelper er å ligge i sengen og se på Premier League.

Men denne artikkelen skal ikke handle om hvordan menn reagerer på virusinfeksjoner. Den skal handle om et skremmende fenomen jeg har observert hos meg selv og mine nærmeste.

Nemlig den raskt synkende empatien overfor den syke ettersom familien blir større:

FØR VI FIKK BARN:

Han: - Jeg tror jeg holder på å bli syk.

Jeg: - Å, kjære stakkars deg! Gå og legg deg og sov litt så skal jeg hente favoritt-takeawayen din og kjøpe masse stæsj på apoteket så du kan bli bra igjen!

ETT BARN:

Han: - Jeg tror jeg holder på å bli syk.

Jeg: - Å, det var jo litt dumt siden jeg hadde håpet å få sove litt ut i dag. Ja ja, du får legge deg så er du kanskje bra igjen i ettermiddag?

TO BARN:

Han: - Jeg holder på å bli syk.

Jeg: - Ååå, har jeg ikke sagt at du skulle tatt tran? Ikke én gang i høst har du tatt tranen din! Kanskje ikke så smart å være ute til klokka to på det julebordet. Du hadde jo ikke på deg skjerf en gang!

TRE BARN:

Han: - Jeg har blitt syk.

Jeg: - Det må jeg nesten få be om å se bevis for. Ta med termometeret og vaselinen og legg deg med ansiktet inn mot veggen!

Hvordan ble jeg sååååå bitchy? Hvordan ble immunforsvaret hans et irritasjonsmoment for meg?

Min teori om hvorfor det er slik går som følger: Da vi ikke hadde barn, hadde jeg overflod av omsorgsinstinkt. Jeg rant over av trang til å rette det mot noen. Hans sykdom ble en PERFEKT anledning til å vise ham hvor utrolig bra koneemne jeg var.

For ikke å snakke om hvor utrolig god og omsorgsfull mor jeg kom til å bli, slik at han skulle få lyst til å få barn med meg.

Nå derimot, har han gjort den tabben at han allerede har giftet seg med meg. Jeg trenger derfor ikke overbevise om noe som helst. All omsorgen bruker jeg opp på barna, og det er sørgelig lite igjen til ham.

Men ved å innse dette, har jeg også funnet den ene personen som faktisk synes veldig synd på mannen min når han er syk:

Det er selvfølgelig svigermor. Takk gud for henne!

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!