Caïssa Gjølberg (29)

Frilansjournalist og travel småbarnsmor.

Samboer med Henrik.

Mamma til Tobias, Amadeus og Samuel.

KOMMENTAR:

”Er du her helt alene, eller?”

Kvinnen som stopper ved siden av meg ser på meg med store øyne. Jeg svelger gråten. På parkeringsplassen på Ikea har jeg snart lempet tre store skap og en hylle inn i bilen. Helt alene.

Eller, helt alene er jeg ikke. Jeg har jo mini i magen.

Jeg aner ikke hvor mange flate pakker jeg har båret, eller hvor mange kilo det er.

Men kroppen min hyler ”Stopp! Jeg orker ikke mer. Dette kommer ikke til å ende godt”.

- Nei, da. Mannen min er her. Han er bare og henter noe,” lyver jeg til kvinnen, samtidig som jeg blunker bort en tåre.

Jeg orker ikke at hun skal tilby seg å hjelpe. Hormonene mine raser som verst, og hvis hun ikke går snart kommer jeg til å knekke sammen i armene hennes. Jeg er så sliten.

Advarsler er til for å ignoreres

Det er tyngre enn jeg trodde, jeg må innrømme det. Men jeg setter likevel min kjøligste skulder mot den snille damen.

- Dette går bra, altså. Bare dra du, sier jeg avvisende.

Jeg ser baklysene på bilen forsvinne idet jeg sukker tungt. Lemper de siste brune pakkene inn. Kjenner det murrer i bekkenet, og vet så inderlig godt at jeg bør reise hjem. Si meg fornøyd. For en gangs skyld lytte til alle som advarte:

- Ikke reis alene.

- Jeg kan bli med deg i morgen.

- Jeg kan bli med deg til uka.

- Caïssa, du er gravid. Langt på vei. Må du absolutt reise inn den dagen ingen kan være med deg?

Bare noen småting

Men jeg er jo ikke syk, jeg er bare gravid. Det går fint. Dessuten skal jeg bare ha noen småting.

- Dra hjem, anbefaler kroppen.

Men der jeg står på parkeringsplassen har jeg andre planer. Bare noen småting til – stoff til gardiner, noen lys og et par knagger.

– Såpass må du tåle, kroppen.

Med sakte, vaggende skritt går jeg mot restauranten i annen etasje. Jeg fortjener en liten pause, jeg klarer nesten ikke gå. Jeg puster og peser, men verst er det hver gang jeg setter det venstre beinet ned.

Trappa må jeg glemme. Takk og lov for heis!    

- Tusen takk, sier kroppen idet jeg endelig setter meg ned på en stol.

Dette går jo fint?

Det hjelper med litt mat, drikke og en pause.

Det var det jeg visste, tenker jeg. Jeg klarer det fint.

Så skyver jeg handlekurven foran meg igjen

- Nei, nei, nei. Gå til bilen. Kjør hjem, kvinne! Dette vil du angre på, sier kroppen.

Jeg ignorerer det. Samtidig kjenner jeg at det hogger til i det venstre beinet.

Jeg må bare gå det av meg, tenker jeg.

Jeg går og går, puster og peser. Det gjør vondt.

Jeg prøver å avlaste med å legge litt av vekta på handlevogna, sleper kroppen min gjennom kjøkkenavdelingen. Tviholder i den blå plaststangen, vet at hvis jeg slipper taket er det ingen håp om å komme seg gjennom alle avdelingene. For et syn jeg må være.

Full stopp

Men så, et sted mellom gardiner, puter og håndklær, er det stopp. Helt stopp.

Jeg kan rett og slett ikke røre meg. Det venstre beinet er ikke mulig å stå på, det kunne like så godt ha vært kappet av.

Jeg kikker meg rundt der jeg står,  på ett bein og med stor mage. Jeg nekter å møte blikket til alle som stirrer på meg. Jeg roter fram mobilen, taster inn nummeret til mannen. Hulker fram ett eller annet om at jeg ikke klarer å bevege meg, samtidig som jeg forsøker så godt jeg kan ikke å tiltrekke meg mer oppmerksomhet. Jeg orker ikke snille mennesker som vil hjelpe.

Jeg tørker tårene stille bort. Vurderer alternativene.

Knekke sammen, se hva som skjer? Nei, da tror sikkert folk at det er fødsel på gang og ambulanse blir tilkalt.

Be om hjelp? Kanskje noen kan hente den rullestolen jeg så ved inngangen? Nei. For et nederlag: A bli trillet ut av Ikea i rullestol.

Ringe etter hjelp? Nei. Mannen er jo hjemme med barna, han kan ikke komme.

Hei, pappa

- Hei, pappa. Kan du hente meg i Oslo?

- Kan du ikke ta toget?

- Skulle gjerne gjort det, men jeg står på Ikea og klarer ikke å gå ut av varehuset en gang.

- Skal du føde?

- NEI! Det er bare kroppen som har slått seg vrang. Og kan du få med noen som kan kjøre bilen min hjem?

Selvfølgelig vil pappa hjelpe. Så der står jeg, gravid og hormonell, og kikker tomt

ut i luften mens jeg venter hjelp fra pappaen og mammaen min.

- Hva var det jeg sa? sier kroppen.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!