Kvinne, har du mistet (midje)målet?

KOMMENTAR:

Er det så jævla kvinnelig å gjøre seg selv så liten og skjør at mannen din må stå og bruse med fjæra hver gang noen gjør deg opprørt? Hvorfor ikke ta kampen selv?

Jeg blir så utrolig sjokkert over folk. Folk som ikke klarer å bestemme seg. Er du blogger eller forretningskvinne?

Er du feminist eller er du avhengig av at mannen din skal forsvare deg gjennom livet?

Og når ble det sånn at man må bli elsket av alle? Hvorfor bryter vi sammen av massiv kritikk når man samtidig får massiv ros?

Selv nyter jeg stort å bli mislikt mellom slagene.

Vel og merke fordi jeg nesten uten unntak misliker mine nemesiser.

Jeg trenger ikke å slå tilbake til alle som kritiserer meg. Men når jeg gjør det gjør det, gjør jeg det «loud and proud» med fullt navn og adresse. Ok, ikke adresse, da.

Les også: 19 ting barna dine aldri vil forstå.

Nå har det seg sånn at min blogg og status ikke er i nærheten like interessant eller populær som mange andres. Derfor er det helt umulig for meg å si hvordan jeg personlig hadde reagert på å bli hetset hver bidige dag av mer eller mindre gærne folk.

Stalkere. Hatere. Nettroll. Perverse. Slemme. Mindre begavede. Drittunger. Gamlinger.

Ja, listen er lang, men det er likevel noe veldig forstyrrende i Fotballfrue og Fotballfruemannens univers.

Jeg har litt problemer med hele konstellasjonen «familiebedrift» når det kommer til mote-, rosa- og andre overfladiske blogger som så å si aldri rører borti andre temaer enn hva det blotte øyet kan se.

Hva skal egentlig gubben din inn der å gjøre?

Ja, han kan lese stygge kommentarer og skåne deg for negativ kritikk. Men når «the shit hits the fan» er det vel ikke mannen din sine meninger du vil høre?

Bloggemennene er blitt de nye trofékonene. Trofémenn!

Det er ikke det faktum at fotballspilleren og studenten Lars Kristian Eriksen (mannen til Caroline Berg Eriksen), utgir seg for å være lege på internett som overrasker meg mest. (At det strengt tatt er forbudt å utgi seg for å være lege, er nå en ting.)

Han har alltid sittet bak maskinen og skrevet i affekt når noen kritiserer ham eller hans fru. Og folk flest gir en lang f i ham.

Men jeg sitter igjen med dette spørsmålet:

Hvorfor snakker ikke Caroline for seg selv?

Det er hun som er så fascinerende og flink, pen og populær. Men også puritansk og provoserende. Det kan jo i og for seg selv være søtt, at Fotballfruemannen er så beskyttende.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Som han selv sier: Han har dårlig impulskontroll og vil bare forsvare familien sin. 

Det er jo noe primalt og gorillaaktig over det hele. «Me Tarzan you Jane».

For de som kicker på alfa-males uten frykt for autoriteter eller respekt for beskyttede yrkestitler.

Alt dette rabalderet kommer fordi man på død og liv skal skape en illusjon av at alt er så forbanna knirkefritt og harmonisk hele tiden. Fordi man ikke vil være ærlig. Fordi man har fått prentet inn i skallen så mange ganger fra en eller annen PR-rådgiver at man kan være personlig, men ikke privat. Eller var det omvendt?

Det er ikke veldig uvanlig å kommentere i egne kommentarfelt med falsk identitet.

Jeg har forstått det sånn at mange føler seg bedre hvis den usaklige kritikken i kommentarfeltene blir vannet ut med litt hylling, rosing og gode ord.

Men når i all verden ble blogging så fremmed fra virkeligheten at det føles godt å lese positive ting om seg selv, som man faktisk har skrevet selv?

Er det de samme folka som ser seg i speilet hver morgen og sier: Du er bra! På repeat til de faktisk synes det selv?

Det er som å fortelle vitser som ikke er dine egne, for så å la folk tro at det er du som er morsom. Som å dele statuser og tweets uten å kreditere den som opprinnelig skrev det.