Forskjell på gutter og jenter

- Å være guttemamma har vist meg en verden jeg skulle ønske jeg var en del av som liten

Rekrutteringen til Gutteklubben Grei begynner tidlig.

GUTTA BOYS: Etter snart åtte år som guttemamma, har Karianne Gamkinn fått innblikk i en kompis-kultur hun ikke selv opplevde som liten jente.

GUTTA BOYS: Etter snart åtte år som guttemamma, har Karianne Gamkinn fått innblikk i en kompis-kultur hun ikke selv opplevde som liten jente. Foto: Foto: Privat

Publisert Oppdatert

KOMMENTAR:

Etter snart åtte år som guttemamma, er det opplagt: Gutteklubben Grei eksisterer. Den er aldersløs. Og rekrutteringen starter tidlig.

Tegnene har etter hvert blitt mange. Jeg opplever dem daglig. (Og det er forøvrig ganske fantastisk.)

Det er søttenåringen med ekstrajobb i sportsbutikken som gir high five til sjuåringen når vi kjøper nye fotballstrømper. Det er gutta på fjorten på skateboardrampa. De er verdens kuleste, de gutta, og de er gutta jeg aldri turte å se på en gang da jeg var fjorten år selv. For gutta mine tar de seg tid til å demonstrere en ollie, igjen og igjen, og igjen. Jeg venter på at de skal stønne over de to småtassenes umulige forsøk, men det eneste jeg hører er heiarop.

I skiheisen for et par uker siden sitter jeg ved siden av eldstemann og en kamerat. Det tar ti sekunder før de to tannløse sjuåringene er i prat med snowboarderen som blir med opp på ekstraplassen. De har aldri før sett hverandre, men på toppen roper de alle hadet med en luftig high five og Sees, gutta!

Kompiser

Stikker vi bort på løkka en kveld, får jeg stå på sidelinja og se fireåringen og sjuåringen lære triks av de store gutta ute på fotballbanen. De blir heiet frem, og etter hvert som flere kommer til, er et titalls gutter plutselig organisert i to lag.

Og så er det eldre sønner til venner og familie, kameraters storebrødre og nabogutter. Jeg vet at det er sammen med dem de utvider ordforrådet med ord jeg må bruke måneder på å plukke vekk igjen, hører på musikk jeg skulle ønske ikke fantes, og får kunnskap som gjerne kunne ventet noen år.

Og poenget er kanskje nettopp dette, at de bare er kompiser, uansett alder.

De eldste bestemmer, men de er allikevel likeverdige kamerater, alle klapper alle på skuldra, og innen du runder sju år har du lært at du aldri røper hvem sin skyld det egentlig var.

Gutta boys, Gutteklubben Grei … følger du reglene, har du medlemskap på livstid.

Idealiserte forbilder

Er det sånn for jenter også? Jeg vet ikke.

Jeg minnes mange gode vennskap fra egen barndom, også med eldre jenter. Men jeg husker veldig godt hvor snare de kunne være til å sette meg på plass. Jeg husker hvordan venninnene mine og jeg etterhvert ble gatas barnevakter, passet på at også de yngre fulgte de voksnes regler, og helst ikke skitnet seg til. Vi trillet dem i dukkevogn, og var ekstramammaer.

I dag tenker jeg at vi først og fremst allerede da var idealiserte forbilder, mens gatas gutter var kompiser. Det er en stor forskjell.

Ikke skrik så høyt, du er jente, hører jeg fortsatt mødre si til små jenter, og mens jentene begynner å hysje på hverandre, tenker jeg på kampbrølene gutta mine lærer på fotballbanen. Jeg ser for meg hvordan alle gutta tar hverandre i hånda etter hver eneste kamp. Og minnes det rare ved at Anne-liane og Clap for me, Clap for you plutselig ble mest gøy når noen så på.

Jeg var ni, og jeg tror jeg innerst inne skjønte det godt allerede da. Jenter blir sett på, vi er først og fremst forbilder, det betyr høyere forventninger. Sakte, men sikkert glir det inn. Etter hvert blir å være den flinkeste gjevt!

Liten plass

«Det finnes et spesielt sted i helvete for kvinner som ikke hjelper kvinner» er et velkjent sitat fra USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright.

Karianne Gamkinn (41)

Mamma til to gutter på fire og sju år.

Utdannet norsklærer og i medier og kommunikasjon.

Driver eget kommunikasjonsbyrå og bloggen Mammadamen. Denne kommentaren er først publisert på bloggen.

Debuterte som forfatter i 2013 med boka "Beklager, jeg må være mamma!".

Skriver jevnlig gjestespalter og kronikker i norske aviser, nettsider og magasiner.

Jeg vet om kvinner på over førti år som har vært med i samme jentegjeng siden de gikk i barnehagen. De støtter hverandre i tykt og tynt, men ingen nye jenter har fått bli med i den gjengen siden første klasse på barneskolen.

Jenters plass i samfunnet, på lekeplassen, i skoleklassen, på arbeidsplassen, rundt lunsjbordet, i media, eller i lystig lag, er ofte liten. Så liten kan den være at det kanskje ikke en gang er verdt å ta sjansen på en high five fordi du kan bli hysjet på?

En annen verden

Jeg trodde lenge det var jentemamma jeg skulle bli, og at det ville jeg være god på. Jeg er vokst opp med fire søstre. Jeg kommer fra en familie med mange sterke damer. På toppen finner du bestemor på snart 97. Hun er fortsatt ei driftig bondekjerring som bærer inn veden sin sjøl og finner praktiske løsninger på ting som ikke funker både inne og ute.

Bestemor har alltid vært mitt forbilde. Sånn skal jeg oppdra min datter til å bli også, har jeg alltid tenkt. Hardtarbeidende, sterk og individualistisk.

Men jeg fikk ingen datter. Jeg ble guttemamma, og så inn i en verden jeg ikke ante noe om. Jeg skulle ønske jeg selv hadde fått være i en slik verden da jeg var liten jente.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen Mammadamen.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning