KOMMENTAR:

Forrige uke hadde min nest yngste datter med seg en av sine beste venninner med hjem. Hun er en fantastisk, liten jente med et smittende smil, som elsker å leke og er nysgjerrig på alt nytt.

Med andre ord en perfekt og ganske normal lekekamerat til min datter.

De har vært venninner siden barnehagen og leker fint sammen selv om de ikke går i samme klasse. Når jeg spør syvåringen hvorfor det er så hyggelig å leke med akkurat henne, får jeg til svar at hun er så innmari fin og grei. Og så har hun så fint hår.

Min datters venninne er en flyktning.

En nydelig jente som søkte og fant trygghet i Norge da hun, moren og lillesøsteren flyktet fra et land i Afrika hvor det var for skummelt til å leve.

Litt annerledes

Vi bor i en ellers homogen bydel vest i Oslo. Barna mine går på en bra skole, men særlig multikulturell er den ikke. Jeg mener ikke å syte over at det er for få med en annen kulturell, sosioøkonomisk eller religiøs bakgrunn på Ullern. Men det er ikke til å nekte for at jeg i blant får behov for å ta med meg jentene mine til andre deler av Oslo, for å vise at byen er mer mangfoldig og spennende enn det de ser i hverdagen.

Med andre ord: Min datters venninne stikker seg litt ut. Det vakre håret og store smilet til tross.

Hun har en mor som ikke snakker norsk, og som ikke ennå er blitt en integrert del av nabolaget der det kun bor andre norske familier. Hun går kledd litt annerledes. Lukter kanskje til og med litt annerledes? 

Vår familie stikker innom dem av og til.

I blant er jeg litt handyman, ettersom mannen hennes befinner seg et eller annet sted mellom hjemlandet, Middelhavet, en lastebil og et flyktningmottak.

Eller enda verre: Ingen av stedene.

Alt i alt er de et hyggelig bidrag til vår omgangskrets. Men også et litt trist et.

Norske venner er mangelvare

I bydelen der jeg bor finnes det ingen flyktningekoordinator. Når du ikke kan norsk, er det ikke lett å fylle ut alle nødvendige papirer riktig.

Til og med jeg, med norsk som morsmål og akademisk utdannelse, synes de skjemaene kan være riktig så vriene.

Når minstemann ikke får barnehageplass fordi du ikke har fylt ut papirene korrekt, er det heller ikke lett å begynne på norskkurs.

Og når du ikke kan norsk, er det ikke lett å hjelpe til med datterens lekser. En vanskelig spiral.

For ikke så lenge siden var vi i bursdagselskapet til lillesøsteren til min datters venninne. Der var det flere fra samme land som vår nabofamilie som var med og feiret, men vi var de eneste fra Norge. Slik det pleier å være i bursdager var det masse god mat. Jeg har bodd i landet de kommer fra, og elsker maten moren i familien lager. Det er mye god kommunikasjon i å spise mat sammen.

Blant gjestene var det noen som snakket norsk. Én kommentar brant seg fast: Så heldige de er, som har dere som er norske som venner.

Norske venner var det nemlig ingen av de andre familiene som hadde.

Én annen venn

Jeg satte meg ned med venninnen til datteren min og spurte hvordan hun hadde det på skolen. Fint, sa hun, slik alle barn i den alderen svarer.

Men da jeg spurte om hun også ble med hjem til andre barn fra skolen i blant, svarte hun nei. Bare oss.

Da jeg spurte hvem hun pleide å leke med, svarte hun Inga, datteren min.

Ingen andre?

Jo. Én.

Så bra, tenkte jeg. Da har hun jo flere norske venner! Flere veier inn i lokalsamfunnet. Flere som bidrar med god integrering.

Hvem da? spurte jeg.

Svaret var en jente fra Syria.

Thorbjørn Brook Steen (40)

Firebarnsfar.

Overlege ved Ullevål Universitetssykehus.

Lektor ved Jordmorutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp.

Fast spaltist hos Foreldre.no.

Var i en årrekke husekspert på P3s sex og samlivsprogram Pepper og Pasjon.

Bosatt i Oslo.

Den viktigste jobben

Hva er det med disse flyktningene? Vi ser på nyhetene og får vondt i magen av alle de triste barneøynene, og de aller fleste av oss ønsker å hjelpe. Jeg er sikker på at mange som leser dette også har hjulpet, gitt penger, kanskje til og med gitt klær eller utstyr.

Selv stakk jeg innom Refstad asylmottak med noen gamle sprinkelsenger. Mange idrettslag og andre frivillige ofrer tid og penger i denne vanskelige krisen.

Men hvor mange av oss er det som gjør den viktigste jobben: Inviterer våre nye naboer hjem?

Hvor mange av oss inkluderer barna vi går forbi hver dag i skolegården?

De store avgjørelsene og tiltakene må selvsagt gjøres av politikerne og hjelpeorganisasjonene. Men på det nære plan må vi alle ta utfordringen sammen.

Inviterer du hjem?

Du kan begynne med å sjekke klasselisten eller barnehagelisten til barnet ditt. Spør de ansatte, og se om det er noen som kunne hatt godt av å bli inkludert og sett litt.

Å invitere et barn med hjem og by foreldrene på kaffe etterpå, er mange av oss vant til fra vennskapsgrupper på skolen. Hensikten er at både barn og voksne blir bedre kjent, også de som ikke så ofte blir invitert hjem til andre. Tenk så magisk det er å være den som inviterer noen hjem for første gang!

Ring på hos den nye nabofamilien som er flyttet inn, og ønsk dem velkommen. Tenk på den gode følelsen det gir å føle seg velkommen på et nytt sted.

Vår lille venninne kommer vi til å ha glede av i fremtiden også. Det å høre henne le mens vi suste nedover sklia på Frognerbadet var et av mine beste øyeblikk i sommer.

Det koster ikke noe å inkludere, men gevinsten er enorm.

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!