KOMMENTAR:

I anledning farsdagen for et par dager siden, var oppdateringene og hyllestene i sosiale medier mange og varierte.

Instagram var selvfølgelig overfylt av kaker, så mange kaker at buksen min spjæret bak da jeg reiste meg opp etter fem minutter med scrolling på mobilen.

På Facebook hyllet vi våre egne fedre, vi elsket våre barns fedre, og de ekstra rause av oss fikk med en liten, koselig tekst om svigerfar også.

De som har opplevd å miste fortalte om hva de savnet.

Og vi som ikke er så opptatt av farsdag, holdt ganske enkelt kjeft.

Avstandspsykopater

Det var allikevel én ytring midt oppi all kjærlighet og mulig vedlikehold av fasade, som fikk meg til å stoppe opp, gispe litt og tenke.

Den var så malplassert, men allikevel så utrolig velplassert og passende oppi alt dette vakre:

"Til lykke med farsdagen til alle dere som ikke er fordrukne, voldelige rasshøl <3"

Statusen var skrevet av en jente tidlig i tjueårene, som har vokst opp med en far som har hatt sporadiske og halvhjertede opptredener i livet hennes.

Hvor mange slike fedre er det der ute som jevnlig skuffer sine sønner eller døtre?

Eller mødre, for den saks skyld?

Avstandspsykopater som bare er foreldre når det passer dem.

Tenker disse foreldrene over følgene av å være bare delvis og som regel svært dårlig tilstede når de først er der?

Barn merker forskjell

Jeg snakker ikke om de foreldrene som prøver gang på gang, men bare ikke mestrer. Eller ikke kan.

Et barn vil, jo eldre det blir, uansett merke og være bevisst på forskjellen på en forelder som prøver, og en som bare ikke gidder.

Et godt eksempel på avstandspsykopaten kan være han som lar sønn med aleneboende mor leve på minstebidrag, mens han selv drar på eksklusive ferier og kjører en bil som på ingen måte bekymrer når den skal inn til EU-kontroll.

Har han tid å avse når han ikke har det hyggelig med sin nye familie, ringer han muligens og hører hvordan det går en gang hver tredje uke. Alt ettersom hvordan det passer, selvfølgelig.

Vi har vel alle hørt om en sånn en?

Line Bredrup Petersen (30)

Bosatt i Oslo

Spaltist og tekstforfatter

Bedre å melde seg helt ut?

Bak disse rekkene av foreldre som er foreldre kun når det passer dem, sitter det igjen en stor gruppe barn og unge voksne med dårlig selvtillit, skyldfølelse og problemer med å stole på og stå i egne relasjoner.

Fremfor i en årrekke å skuffe sin sønn eller datter, som i sin barnlige natur alltid vil håpe og drømme om forandring, er det bedre å melde seg fullstendig ut?

Jeg tror at i noen tilfeller vil svaret være ja.

Ødeleggende

Er disse foreldreskikkelsene så egoistiske og muligens psykopatiske at små, uforutsigbare stikk av kjærlighet eller oppmerksomhet bare gjennomføres for å døyve egen samvittighet, fremfor et reelt ønske om å bidra med noe positivt for sitt barn?

Eller enda verre, for å opprettholde en viss form for fasade?

Skilsmissebarn har på mange måter blitt et negativt ladet samleord, for en gruppe barn som samfunnet har vedtatt at ikke har de samme forutsetninger som andre.

Selv kjenner jeg mange lykkelige skilsmissebarn med bunnsolide foreldre og et velutviklet følelsesliv.

Det er nok ikke skilsmissen som er problemet, men avstandsforeldrene som kanskje burde fokusere mer på avstand og mindre på halvhjertet og ødeleggende foreldreri.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!