KOMMENTAR:

Pappa var alkoholiker. Han drakk hver fredag, lørdag og søndag. I alle ferier og i alle høytider. Etter hvert også i hverdagen, uker i strekk. 

Jeg vokste opp med en konstant verk i magen og en følelse av at min verden sto utenfor alle andre sin. At jeg var annerledes. Og at alle så det.

Jeg følte det som om jeg sto ved siden av livet og ikke hadde muligheten til å forandre, fly eller forbedre noe av det jeg var en ufrivillig del av.

En gang sto jeg ved siden av pappa der han lå i sengen og var full. Han sov. Luktet. Lagde lyder. Jeg hadde en kjøkkenkniv i hånden og lurte på hvordan det ville føles å drepe ham.

Jeg fyltes av en sterk følelse av forakt for ham, men det verste var forakten for meg selv. Fordi jeg ikke turte å gjøre det. Jeg kunne endt det alt sammen der og da, men jeg turte ikke.

Stjernene glitret ikke for meg

Vi nærmer oss julehøytiden. Dagene da alle går rundt med stjerner i øynene og kropper dirrende av forventning. Varmen, lyset, tryggheten stråler ut av vinduene våre, fulle av lysestaker og stjerner som glitrer og utstråler en følelse av oss mot verden.

Vi hadde også stjerner og lysestaker i våre vinduer, og de glitret sikkert mot omverdenen, de også. Men de glitret ikke mot meg. Fordi jeg visste at vår julaften ville være annerledes enn den var for mine venner.

Når skolen startet etter juleferien, hadde jeg ikke noen koselige stunder å dele i klasserommet. Derfor sa jeg ikke særlig mye.

I dagbøkene fra den gangen står det hvert eneste år de samme setningene den 24.12. Fra jeg var 12 år og begynte å skrive, og i mange år framover, sto det at «denne julen er akkurat som alle andre juler».

«I dag var pappa full allerede klokken 13».

«Jeg hater det. Jeg hater ham. Hva er det for mening med å leve?»

Jeg begynte å kutte meg i hender og armer en gang i tenårene. Ikke fordi jeg planla å ta livet mitt, men fordi det ga meg en selvdestruktiv følelse av makt over noe. Dette kunne jeg styre akkurat som jeg ville.

Jeg hadde ofte selvmordstanker, men jeg turte ikke å gå veien helt til ende.

Nå i etterkant tenker jeg at jeg var mye sterkere enn pappa. Fordi jeg klarte å beherske meg og følelsene som reiv i kroppen min.

Ikke begrav følelsene dine i hat

Jeg vet det er mange barn i dag som har det akkurat likt. Og nå har jeg tenkt å si noe direkte til dere:

Tenk på at en dag kan du dra. Du trenger ikke å leve med dette mer. Ikke begrav følelsene dine i en saks, en kniv eller i hat. Det spiser deg opp innenfra.

Det din forelder eller annen pårørende gjør mot deg er ødeleggende, og det er trist. Og jeg gråter med deg. Ikke fordi det hjelper, men fordi jeg ikke kan la være. Fordi jeg kjenner følelsene du sitter med. Tristheten. Sinnet. Fortvilelsen. Avmakten. Du kan ikke fly, du er et barn.

Jeg vet at du har vondt i magen. Kanskje gråter du hver dag. Kanskje gråter du ikke i det hele tatt. Begge deler er helt i orden - det er din måte å overleve på. En periode gråt jeg mye. Så stoppet jeg. Gråten frøs fast og først da jeg var voksen klarte jeg å gråte.

Du er et nydelig barn, en underbar ungdom. Jeg vil at du skal vite at alle, absolutt alle følelser du har, er helt normale.

Det som skjer er ikke din feil, og det står utenfor din makt å kunne forandre på det.

Tro meg når jeg sier det, fordi da lar du deg selv slippe skammen for at du ikke klarer å løse problemene. Og det er det vanskelige her. Du vil gjerne ordne opp, for det som skjer skader deg. Men du klarer det ikke, fordi det ikke er ditt problem. Samtidig er det ditt problem, fordi det er deg det sårer.

Når julaften kommer, og pappaen eller mammaen din er full eller høy på noe stoff du ikke burde visst hva er før du blir voksen, så skal du vite at du ikke er alene.

Søk trøst i det, i det vonde i akkurat det. Fordi i et annet hus, i et annet nabolag, sitter det andre barn med akkurat de samme følelsene som du. Jeg vet at det ikke kan hjelpe deg ut av det du sitter fast i. Men det kan være trøst i å vite at du ikke er unormal, at dette ikke er noe bare du opplever.

Linda Krüger (39)

Mamma til tre gutter på 5, 9 og 11 år.

Sykepleier med mastergrad i ledelse.

Politisk aktiv i Stavanger, brenner for barn og unge. 

Skriver bok om oppveksten med en alkoholisert far.

Vi må orke å se det

Da jeg var dette barnet trodde jeg at ingen andre opplevde noe lignende.

Jeg trodde at jeg var den eneste, og jeg følte meg fullstendig alene.

Den eneste som fikk følelsene mine helt usensurert var dagboken min. Den er vond å lese i dag. Det skjærer meg i hjertet, fordi jeg kan kjenne rett i sjelen min hvor vondt jeg faktisk hadde det.

Og jeg får vondt når jeg tenker på den lille jenta eller gutten som idag sitter der på rommet sitt med den hule, triste følelsen i brystet og erkjennelsen av at denne julen blir akkurat som alle andre. Kanskje enda verre. Eller kanskje litt bedre. Men ikke å vite gjør noe med den fundamentale tryggheten. Den får sprekker som kan sitte i kroppen i mange år.

Som voksne må vi orke å se dette. Midt i en verden som mer og mer ser ut som et brennende kaos, må vi også orke å se at det er barn i vår umiddelbare nærhet som strever, gråter og hater.

Vær en venn. Vær et medmenneske. Vær en forelder til ditt barn som kan være en stille støtte for den vennen som er litt stille, som gjerne vil være hos dere fordi det er rolig.

Ikke vær redd for å spørre dersom magefølelsen din sier at noe ikke er helt som det skal være. Hadde noen spurt meg den gangen, hadde jeg kanskje fortalt. Kanskje kunne vi fått hjelp.

Jeg hadde nok ikke svart den første gangen noen spurte. Kanskje ikke andre eller tredje heller. Men fortsett å spørre. Igjen og igjen. Jeg er sikker på at jeg hadde svart til slutt.

Du er ikke alene

Julen nærmer seg. Vi må alle gjennom den. Lykkelige eller ulykkelige.

Vi voksne som ikke orker julen kan velge ikke å involvere oss noe særlig i den. Det kan ikke de barna som lever slik jeg gjorde. De er ikke bare fanget i sin virkelighet, de er også fanget i julen og dens gleder. Men gledene er ikke for dem. De står utenfor og kikker inn.

Må du ha en rolig jul, og en fredfull sjel.

Og du, kjære barn eller ungdom som bare vil ha en helt vanlig jul: Du er ikke alene.

Vit at vi er mange som har vært der, og som har løvetannens overlevelsesevne. Det har du også. Du må bare tro på det.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!