KOMMENTAR: Da den eldste sønnen min var omtrent ett år gammel, utspilte følgende scenario seg hver kveld ved leggetid:

Han stående i sprinkelsenga si med tårer rennende nedover kinnene, armene i været og føtter som i frustrasjon trampet dyna flat.

Mannen min og jeg begge i indre (og ytre) kamp for å overføre vår ikke-eksisterende ro til den lille.

For sove, det skulle han.

I egen seng på sitt eget rom. Det var jo sånn man gjorde.

Men gud hjelpe meg som han nektet!

Godnatt, sov godt?

Vi prøvde alt. Godnattsang, godnattbok, insisterende taushet. Like lite hjalp det.

Så bestemte vi oss for å prøve med "godnatt og sov godt"-metoden. "Godnatt, min skatt, jeg elsker deg, men nå skal du sove!"

Ned i sprinkelsenga med ham, og lukke døra utenfra. Skrik og skrål og inn igjen.

Det var ok å la ham gråte litt - det var jo det man skulle - så jeg lukket døra utenfra for tiende gang, satte meg på kanten av dobbeltsengen (med et hjerte som føltes som det var i ferd med å bli revet ut) og gikk igang med å telle til tjue.

Men jeg kom ikke langt. Et brak og enda mer ulykkelig gråt fikk oss begge til å fly opp og inn på rommet hans igjen.

Gutten hadde, i sin kamp for å komme inn til oss, kjempet seg ut av sprinkelsengen og veltet på hodet ned på tregulvet.

Det burde ikke kunne skje, men det gjorde det. Akkurat da, i det sekundet, bestemte jeg meg for at sønnen min aldri, aldri noensinne skulle føle seg alene ved sengetid og gråte seg i søvn.

Hvis han ba om trygghet, skulle han overøses med den. Punktum.

Mette Hovmand-Stilling (36)

Sjefredaktør i det danske magasinet Vores Børn.

Gift med Simon Hovmand-Stilling.

Mamma til Viggo (4) og Otto (2).

Madrass på gulvet

Løsningen på søvnproblemet vårt ble derfor en madrass på rommet hans, hvor mannen min og jeg byttet på å slå oss ned, til sønnen vår nådde drømmeland.

Han fikk ikke komme ut av senga selv om han gråt, men vi var hos ham.

Da barn nummer to meldte sin ankomst, var behovet for å få ham inn på barnerommet plutselig ikke så stort.

Han er nå halvannet år og sover fremdeles i vår seng hver eneste natt. Faktisk har han sort sett ikke prøvd noe annet.

Vi legger ham i sin egen seng, som står helt inntil vår, og når han våkner i løpet av natten og gråter ulykkelig løfter jeg ham opp til oss. Her faller han i søvn nesten med det samme. Ofte mens han koser med øret mitt litt, eller bare streifer kroppen min med hånden sin.

Og når den store gutten vår som nå er fire, av og til roper fra rommet sitt i løpet av natten, blir også han båret inn i sengen til oss. Og så kan mannen min gjerne trekke seg vekk fra trengselen, og få litt uavbrudt søvn på sofaen.

Har det ikke travelt

Jeg våkner selv ofte mørbanket av å ha blitt sparket og dyttet hele natten igjennom, men likevel har jeg det ikke travelt med å få å få den yngste inn på barnerommet.

Og jeg kunne aldri drømme om å nekte den eldste plass i sengen hvis han i løpet av natten søker tryggheten.

Ja, vi voksne sover av og til helt elendig, men barna er trygge. Og jeg må erkjenne at jeg også nyter det.

Faktisk så mye at jeg (hvis jeg er alene med dem) kan finne på å bære den eldste inn i sengen, selv om han ikke engang har bedt om det.

KOSELIG: Trygge barn er langt viktigere enn barn som absolutt skal sove i ro på egne rom, mener redaktøren for Vores Børn. © Privat.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!