KOMMENTAR:

2016 er et veldig ungt år, men det har allerede fått en stygg fure. En rynke intet så ungt år skal ha.

Jeg har et ønske for 2016. Et ønske jeg nok deler med mange, og som jeg ser preger mediebildet i dette ferske året.

Ei 13 år gammel jente har på tragisk vis mistet livet, og hennes mor er siktet for å ikke ha sikret sin datter medisinsk hjelp. Jentas mobbere henges ut som mordere på sosiale medier. Pekefingre pekes (med rette) mot offentlige instanser.

I sosiale medier går diskusjonen varm. Hvem er egentlig ansvarlig for å oppdra barn til å ikke bli mobbere? Skolen eller foreldrene? Hvor var barnevernet? Legene?

Denne saken er kompleks, og har mange tragiske sider ved seg.

Mitt ønske er at diskusjonene som følger en slik sak kan bringe noe godt med seg, og ikke bare fungere som søppelbøtte og gapestokk.

Hvem har ansvaret?

Jenta var 13 år. Hun har blitt mobbet i årevis. Det er naturlig å anta at mobberne også er unge i alder, og at disse startet sin karriere som mobbere som enda yngre.

Hva skjer egentlig på veien mot å bli en mobber? Hvem har skylden? Barnet selv? Foreldrene? Skolen?

Ja, foreldre og foresatte har uten tvil det største oppdrageransvaret, men hvordan skal mobbing stoppes i skolen og andre offentlige arenaer ved å kun ilegge foreldrene det juridiske oppdrageransvaret?

Hvem skal steppe inn når oppdragelsen hjemme, som skal sikre gode holdninger og grunnverdier, svikter?

Hvem skal huke tak i den gjengen som ødelegger hverdagen til medelever når den eller de foresatte som sitter med oppdrageransvaret er på jobb?

Hvor mange saker skal vi se hvor skoleleder, kommune og fylkesmann kondolerer men ikke kan uttale seg ytterligere om saken?

Bry deg om flere enn ditt eget barn

Denne gangen er "saken" ei 13 år gammel jente som ikke lenger er blant oss. Den avdødes familie har selv uttalt at moren gjentatte ganger ba om hjelp. At datteren ble sykere og sykere som følge av mobbing, men at hun som aleneforsørger ikke fikk den hjelpen hun ba om.

Ifølge Djupedalutvalgets utredning Å høre til - Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø (NOU 2015:2) er det ingen tvil om at mobbeproblemet er stort.

Ifølge Djupedal har 4 prosent, eller 17.000 barn, opplevd krenkelser i sin skolehverdag. I elevundersøkelsen i fjor oppga 3,9 prosent av elevene at de ble mobbet to til tre ganger i måneden eller mer. Andelen avtar i løpet av barnetrinnet, for så å øke igjen på ungdomstrinnet.

Utredningen sikter seg riktignok inn på skolesektoren, men jeg vil komme med mitt ønske til deg som foresatt:

Bry deg. Ikke bare om ditt barn, men også om de som ditt barn står i posisjon til å påvirke.

Kanskje ditt barn hverken blir mobbet eller mobber selv, men sjansen er stor for at nettopp ditt barn kjenner til og er vitne til at mobbing skjer.

Sjansen er stor for at ditt barn vet om krenkelser som ikke hører noe sted hjemme, og sjansen er faktisk ikke så liten for at ditt barn bidrar til at disse krenkelsene finner sted. Det være seg ved å aktivt delta i mobbingen eller ved å vende det andre kinnet til.

Linn W. Rosenborg (32)

Opprinnelig fra Rælingen, bosatt i Oslo.

Utdannet pedagog.

Jobber innen psykiatri og rusomsorg.

Skriver bloggen Kommentarfeltet.

Still spørsmål

Som foresatt sitter du i en veldig verdifull stilling. Du ser ditt barn daglig. Du sitter mest sannsynlig ved et middagsbord ved siden av eller ovenfor ditt barn hver eneste dag. Du snakker forhåpentlig med ditt barn flere ganger hver dag.

Jeg husker at min egen mamma hver eneste dag ved middagsbordet spurte min søster og meg om dagen vår. Hver eneste dag ba hun oss fortelle om noe bra som hadde skjedd den dagen. Og så spurte hun om noe ikke så bra hadde skjedd.

Som foresatt sitter du på en gullgruve, en grenseløs verdibank. Du sitter ovenfor ditt barn og kan stille noen få, enkle spørsmål.

Du kan bryte ut av den sedvanlige "har du hatt en fin dag?" som poden kanskje alltid nikker bekreftende og svarer "mhm" på.

Du kan spørre hvem ditt barn har vært mest sammen med i dag. Du kan spørre om ditt barn har sett noe som så leit ut.

Har ditt barn sett noen som var lei seg? Noen som var ekstra glad?

Har ditt barn snakket med noen som det kanskje vanligvis ikke snakker med? Hva lekte de andre i klassen i dag, og var det kanskje noen som lekte helt alene?

Kanskje kan du være den som åpner øynene til ditt barn for en som er alene og ikke har det godt?

Kanskje er du den som gir ditt barn selvtilliten til å invitere han eller hun som ingen inviterer i bursdag.

Kanskje er du den rollemodellen som bidrar til at ditt barn tør å fortelle en lærer om medeleven som gjemmer seg på do i friminuttet i frykt for mobberne.

Du skal ikke kimse av betydningen av å bli sett. Kanskje kan ditt barn fortelle deg noe som som bidrar til at et annet barn blir sett.

Et samfunnsansvar

Er du bekymret for at et barn utsettes for mobbing eller omsorgs- og ansvarsvikt? Mange er redde for å bry seg eller skape problemer for andre for noe de kanskje ikke er sikre på.

Mange tenker at det ikke er deres sak så lenge det ikke gjelder deres barn. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Dette er et felles samfunnsansvar, og flere burde melde fra. 

Hvis du mistenker mobbing eller omsorgssvikt: meld fra! Til en lærer, skoleleder, til barnehagen, barnevern. Til noen.

Det er mange som ser, men det er først når man snakker sammen om det man ser at man kan gjøre en forskjell.

For er det ikke mye bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite?

Jeg ber deg, som foresatt, om å se verdien i det å ha en foreldrerolle.

Ikke bare oppdra, men snakk, virkelig snakk, med barnet ditt.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen linnrosenborg.blogg.no.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!