KOMMENTAR:

For noen uker siden døde faren min. Faren vår... Og bestefaren til sønnen min.

Han gikk bort brått og uventet, og sorgen er selvsagt fryktelig tilstede. Min far var en privat mann så omstendighetene rundt dette skal jeg ikke utlevere. Men jeg vil gjerne fortelle om alle konfliktene som dukket opp i meg angående det å være forelder til en liten gutt som elsket bestefaren som kanskje mer enn noe annet i denne verden.

70 års alderforskjell

70 års forskjell var det mellom dem. Sønnen min begynte på Ila skole i Oslo nøyaktig 70 år etter at min far satte sine forventningsfulle føtter inn i skolegården. Det var vi litt stolte av. Det syntes bestefar og lillegutt var stas.

Pappas uendelige kjærlighet og tålmodighet for barnebarna var til å gråte av. Rørende. Og all den tid han brukte på å spille sjakk, sparke fotball, bygge togbaner, spikre og hamre i garasjen, bygge Lego, leke med riddere, bygge borger og snike til sneipen en kanelbolle eller en wienerpølse når de var ute og kjørte bil.

Herregud som jeg skulle ønske de kunne hatt hverandre i 10 år til. Eller flere. Det skulle vi alle ønske. At vi kunne hatt pappa lenger. Men livet er nådeløst og hans tur kom helt ut av det blå. Sånt sett er det fint å være realist. Det var fullstendig ute av vår kontroll. Men det hjelper ikke på fortvilelsen.

Trodde vi hadde mer tid

Jeg vinglet dessverre litt for lenge med å bestemme om sønnen min skulle få komme på besøk på sykehuset. Bestefar var døende. Skulle han virkelig se dette?

I den tro at vi hadde litt mer tid enn bare fire dager før han var borte, ble jeg og barnefar enige om at det beste var ikke å komme på sykehuset.

Men så skjønte jeg at om han noen sinne skulle se ham med pust igjen måtte det bli sånn. Sønnen vår skulle få komme på sykehuset og se og snakke med bestefar. Holde i hånden. Fortelle om campingturen han var på i helgen. Snakke om å bygge ferdig borgen deres. Rett og slett få ta farvel.

Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

Farvel

En av sykepleierne sa at dette var opp til hver enkelt forelder. Så lenge barna er i stand til å huske kan det være lurt å la dem ta farvel på den måten. «Fantasien til små barn kan veldig ofte overskride virkeligheten,» sa hun til meg.

Jeg ville ikke at sønnen min skulle gå rundt med skrekkelige bilder i hodet av døden, eller at han skulle ha et usikkert forhold til hva som foregikk. Vi avtalte at han skulle få komme etter skolen på onsdag, og snakke med bestefar sammen med meg. Jeg fortalte at bestefar lå og sov og pustet litt tungt. At han ikke kunne svare oss, men at han hørte hva vi sa. Så kunne vi fortelle om alle de gøye tingene som hadde skjedd den siste tiden siden sist de møttes.

Så døde pappa. Om morgenen, før lillegutt skulle komme på besøk.

Han ble helt knust. Så skuffet. Så fortvilet. Alt han ville, var å se bestefar. Men jeg var usikker. Og nå var det for sent.

Eller kunne han komme og se ham nå?

Redd

Nå fikk vi et nytt dilemma. Gutten ville se bestefar etter at han var død.

De jeg forhørte meg med var jevnt over enige om at det var en dårlig idé. Så snakket jeg med noen som mente at det kunne godt være lurt. Selv følte jeg et behov for å se pappa en gang til selv, så jeg ville egentlig ta med lillegutt og ta farvel.

Men jeg var redd. Redd for at det skulle bli for mye for en seksåring. Jeg ville at han skulle huske bestefar som den livlige, kule, snille og rause bestefaren han var. Ikke som... et lik.

For meg var det godt å sitte inne hos pappa etter han hadde gått bort. Jeg snakket med ham og tok ham i hånden, og kjente at det ble vanskeligere og vanskeligere å gå ut av rommet. For da ville jeg aldri se ham igjen.

Ikke enig

Pokker heller. Fortjente ikke sønnen min også å se bestefar en siste gang?

Ingen googlesøk, familieråd eller sykepleierråd hjalp meg ut av dette dilemmaet. Jeg landet til slutt på at begravelsen fikk være vårt siste farvel.

Så ble det sånn. Men lillegutt er fortsatt ikke enig.

- Du lovte meg at jeg skulle få se bestefar, sa han.

Noen løfter burde man aldri ha gitt, svarte jeg.

Og det er jeg lei meg for.

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!