Ensom jul

- Jeg har aldri vært ensom i julen

Men det er bare flaks.

ALDRI  ENSOM: Jeg har aldri vært ensom i julen, skriver Line Bredrup Petersen, men det er det mange barn som er.
ALDRI ENSOM: Jeg har aldri vært ensom i julen, skriver Line Bredrup Petersen, men det er det mange barn som er. Foto: Foto: Petter Berg
Sist oppdatert

KOMMENTAR:

Jeg har aldri vært ensom i julen. Hver eneste julaften og påfølgende romjul med nyttår var fylt med familie, familiens venner, gaver, mat, julefilmer, tradisjoner og utrolig mye hygge. Og kjærlighet.

Jeg hadde, og har, besteforeldre som alltid ga det lille ekstra for å by på en koselig feiring for store og små. Til og med et fint sett med stebesteforeldre har jeg vært så heldig å få jule meg med.

Berget med julegaver som det sto Line på, var som regel høyere enn mormoren min. Jeg fikk alt jeg ønsket meg og mer til.

Takknemlig og bortskjemt

For meg, som var eneste barnebarn på begge sider til jeg fylte tretten, var dette selvfølgeligheter. Ting jeg tok for gitt. Takknemlig? Ja. Bortskjemt? Kjempe-ja!

Jeg har blitt spart for foreldre, tanter og onkler med nesen litt for godt plantet i rødvinsglasset.

Jeg har aldri stått opp og tilbragt 1. juledag formiddag alene. Eller hele romjulen for den saks skyld.

Flaks for meg.

Barn kan ikke velge

Julen kunne også vært forjævlig. Det var den aldri, selv om jeg syntes det da jeg for første gang måtte dele oppmerksomheten med en lillebror da han kom til verden. Det gikk fort over. Mine juler var alltid fine. Dritfine, var de.

Et barn kan ikke velge hvilken familie det skal bli født inn i.

Ei heller kan et barn ta valget om å gå når den tildelte familien kanskje ikke alltid byr på de beste forhold eller opplevelser. Det kan vi voksne.

Et barn kan ikke gi beskjed, eller håndtere vanskelige situasjoner når de oppstår. Det kan jeg. Og det kan du. Riktignok med varierende hell, men vi kan prøve. I verste fall kan vi gjøre et forsøk på å rydde, for deretter å kjenne på avmakt og muligens velge å gå.

Et barn vil kun føle på avmakt. Dessverre.

Lojalitetens bakside

En ting barn er gode på, sammenlignet med oss voksne, er å være lojale. Og de kan det ofte litt for godt.

I mange tilfeller vil barnas lojalitet til sine voksenpersoner være større enn den de får tilbake. Dessverre.

De vil derfor ikke fortelle deg, kjære nabo eller venn av familien, hvor lite velkommen juletiden er.

 De vil ikke fortelle deg, kjære lærer eller fotballtrener, at de heller vil være på skolen enn å tilbringe årets siste dager i et endeløst vakuum. Et vakuum vi andre kaller romjul.

Men vi vet, når vi tenker oss om, at det er slik det er.

Piken med svovelstikkene

Inviter nabojenta med den psykisk syke moren på kakao og julefilm. Selv om du ikke liker barn engang.

Ring venninnen din som akkurat har opplevd å miste mannen sin i kreft og spør om du skal ta med to små sønderknuste gutter på skøyter. Selv om du hater kulde og ikke har stått på skøyter siden ungdomsskolen.

Våg å forlate din egen familie et par timer og gå på kino med attpåklattkusinen din.

Den største gaven er å glede andre, sies det. Så gjør det, da.

Gled noen som trenger det, om så bare for et par timer.

For vet du hva?

Hun der piken med svovelstikkene, hun finnes fremdeles. Historiens drakt er bare litt annerledes.

Hun er ustyrt med en iPad, kanskje har hun funnet seg litt cornflakes i kjøkkenskapet og mest sannsynlig er hun varm på de små føttene sine.

Følelsen av avmakt og ensomhet derimot, den kjenner ingen tid. 

Denne saken ble første gang publisert 21/12 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også