Er du en bedre forelder om du ikke storkoser deg når du har barnefri?

KOMMENTAR:

Jeg har ett barn. En liten fyr på snart seks år som er veldig kul å ha med å gjøre. Jeg deler ham med en pappa som mer enn gjerne vil være pappa, og han har besteforeldre som mer enn gladelig vil være besteforeldre.

Dette innebærer at i de seks årene jeg har fått være mamma til denne fine fyren, har jeg hatt mer enn nok tid til også å være sosial og trivelig sammen med andre mennesker enn barnet mitt. Jeg har alltid tenkt på det med en blanding av sorg og glede.

Nitrist og lykkelig

Jeg er overlykkelig for at jeg har hatt fri annenhver helg til å rave rundt, sove lenge, ha venninner på besøk eller pleie kjæresten min. Ja, når jeg har hatt kjæreste, da.

På én måte har det vært en slags bonustid: Evig ung, barnløs og fri!

Men på en annen måte har det vært helt forbanna nitrist. Du er jo aldri "fri" etter at du har fått barn.

For en bivirkning av det å få barn er at du tenker på den ungen, den lille skatten din, mye mer enn du noen gang har tenkt på deg selv, en gryende flamme eller en kjæreste.

Mye borte

Her om dagen leste jeg på Facebook at en venninne var overlykkelig over å ha fått tilbake barnet sitt etter en uke på sommerleir. Datteren hadde hatt det helt topp. Hun hadde visst ikke savnet foreldrene i det hele tatt. Det var verre med mor.

Det fikk meg til å tenke litt.

Helt siden sønnen min var bitteliten har han vært mye hos pappaen sin. Både i helger og på ukedager, til og med i to hele uker hver sommer. Det er lenge.

Helt alene har jeg ikke vært, for jeg har jo folk å bruke ”fritiden” min på. Gudene skal vite at jeg er heldig sånn. Jeg har reist på ferier med venninner, sovet, spist og festet. Men også savnet,  jobbet meg i hjel, stirret i veggen og pløyet meg igjennom de to ukene på best mulig vis.

Og det store spørsmålet er: Vil vi egentlig bruke tiden vår på så mye annet enn ungene?

Vi har tross alt levd et helt liv uten barn før vi fikk dem. Er det ikke naturens gang å bli fullstendig selvutslettende?

Er barnefri negativt?

Det er her jeg mener det er et slags skille mellom foreldre. Ikke bare et skille mellom oss som er single foreldre med mye ”alenetid”, men også et skille mellom foreldre som nyter fridagene uten barn, og de som rett og slett ikke klarer å kose seg uten barna sine.

Er du en bedre forelder om du ikke storkoser deg når du har barnefri? 

Er du en lumpen forelder om du evner å kose deg glugg i hjel når barnet ikke er sammen med deg?

Jeg har til og med lest at ”barnefri” er et negativt ladet ord, fordi det får det til å høres ut som en plikt og en byrde å ha barn. Må vi elske å være sammen med og se på ungene våre til øynene ramler ut?

Mange er glad i mitt barn

Dette har tæret på samvittigheten min i årevis. For jeg har faktisk kost meg masse uten barnet mitt i nærheten.

Men så er jeg vel å merke veldig trygg på at han har det helt topp når han ikke er med meg. Snille folk overalt er blitt glad i mitt barn! 

Strengt tatt har jeg ikke hatt noe valg.

Jeg ønsket for mitt barn at han skulle få bli glad i både meg, pappaen sin og besteforeldrene sine. Og ettersom jeg ikke er godt gift og etablert, innebærer det at jeg har måttet overlate ham til andre en del av tiden.

Ikke synd på meg

Det har ikke vært helt smertefritt, men det har stort sett vært ok. Og til tider har det vært himmelsk.

Her om dagen var jeg så lei av å være alene med en seksåring at jeg begynte å grine. Tårene rant mens jeg sto og tok oppvasken og syntes synd på meg selv.

Men det er ikke synd på meg. Jeg er pokker meg velsigna og dødsheldig. Det må jeg aldri glemme.