Barn som ikke sover i egen seng:
«Søvn er for pyser, søvn er for pyser!»
«Og dette er bare en periode, bare en periode, bare en...» Puh!
Kommentar: UUÆÆÆÆÆH! Hva var det? Mobilen viser 00.23, og kroppen er i full beredskap. Jeg holder pusten – og venter. Mannen ved siden av meg i senga er helt upåvirket. Sekundene går.
Puh, det var nok bare innbilning. Lykken varer akkurat lenge nok til at kroppen igjen er blitt slapp og myk – klar for å zzzoove.
UUÆÆVRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL! Jeg spretter opp som en springfjær.
Les også: - Jeg hadde aldri trodd jeg skulle elske å sove på 40 cm!
I et jafs rasker jeg med meg dyne og pute, samtidig som jeg bykser sjanglende ut av soverommet. Det er tid for nattens sengebytte.
Kommandanten i det andre rommet er iferd med å nå et faretruende høyt lydnivå – noe som lett oversatt betyr: FÅ OPP FARTA! NÅ!
Jeg løper inn og krabber opp i senga, som er altfor liten for en voksen og en mini, som aldri ligger stille. I neste øyeblikk er krisen over og kommandanten ligger langstrakt og sover med armer og bein i stjerneformasjon.
Les også: Slik får du barna til å sove i egen seng
Optimistisk som jeg (utrolig nok) fortsatt er, begynner jeg å snart å leke med tanken på å rømme tilbake til min egen seng, og jeg bestemmer meg for å telle til hundre før jeg iverksetter aksjon liste-seg-stille-på-tå.
Nittiåtte, nittini, hundre. Jeg skyver dyna forsiktig ned på gulvet. Løfter beina høyt, samtidig som jeg vrir rumpa forsiktig mot sengekanten. Med en mestertyvs presisjon lemper jeg kroppen lydløst ned på gulvet.
Jeg er nesten ved døra når jeg hører noe fra senga. En bestemt, liten hånd som febrilsk leter etter noe. Dette noe står akkurat nå stiv av skrekk og holder pusten.
Et lite, hvitt bustehode snur seg i mørket og to spillåpne øyne kikker spørrende på meg. På brøkdelen av et sekund har jeg kapitulert, og jeg kaster meg tilbake i senga.
Den lille hånden klapper bestemt på puta ved siden av seg. Legg deg ned – her! Nå tar han ingen sjanser, og så fort jeg har lagt hodet på puta, kjenner jeg to silkemyke pipestilker rundt halsen min. En liten nesetipp møter min, etterfulgt av et tilfreds sukk og sovepust.
Rømningsplanene er lagt på is, jeg bestemmer meg heller for å forsøke å få et par minutter på øyet. De neste timene fortoner seg omtrent sånn: Barnerumpe i ansiktet. Rumpe flyttes og blir erstattet av en finger i nesa. Finger tas ut. Rumpe i ansiktet. Rumpa skyves bort og jaggu, der har jeg en ny finger – i øret denne gangen.
Etter det som føles som et kvarters søvn, våkner jeg klokka 05.07 av blinkende, røde lys og en (leke)motorsag som durer i øret mitt – vrrroom, vrrrom, vrrrrrooooom, akkompagnert av et blidt: Mamma! Opp!
Kommandanten, 1 ½ år, er en morgenfugl, med null forståelse for at ikke alle er som ham. Han traller muntert ut av rommet, mens jeg desperat begynner å chante på dagens mantra: Dette er bare en periode, dette er bare en periode, dette er bare ...
I mellomtiden skal jeg leve etter mitt nye motto: Søvn er for pyser!
Denne saken ble første gang publisert 27/01 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.