Barneoppdragelse:

Prins Vilikke

Michael? Nå må vi gå, kan du ta på deg støvlene? - Nei!

PUST: Jeg, med mitt sydlandske temperament, må telle til ti så ikke hodet mitt eksploderer som en håndgranat når poden påstår at han ikke KAN kle på seg selv.
PUST: Jeg, med mitt sydlandske temperament, må telle til ti så ikke hodet mitt eksploderer som en håndgranat når poden påstår at han ikke KAN kle på seg selv. Foto: Foto: Bjørn Inge Karlsen HM Foto
Sist oppdatert

Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

KOMMENTAR:

Kan du kle på deg?

- Nei!

Men nå du kle på deg!

- VIL IKKE!

Kle på deg Mickey! Jeg kommer for sent på jobben.

- Men jeg klaaaaarer ikke, hikst hikst.

Jo, det gjør du, for dette har vi snakket om hver dag, i to år! Skal vi virkelig ta det en dag til?

- Du må hjelpe meg.

Nei, det må jeg ikke. TA PÅ DEG SKOENE! Pust, pust, telle, telle, telle til ti…

- Hikst hikst. (Krokodilletårer.)

Ja, men da går jeg da. HADET!

- Neeeeeeeiiii! (Løpe inn på rommet og gjemme seg.)

Michael, nå jeg virkelig gå på jobb. Og du må på jobb. Barnehagen er jobben din vet du.

- Nei! Vil ikke i barnehagen!

Men du elsker jo barnehagen!

- Vil ikke! (Tass, tass. Nærmer seg skoene. Sniiiiiker føttene oppi i snegletempo.)

Og vips, så er alt klappet og klart – og det tok bare tjue minutter. Mens jeg stod med alle klærne på og hveste og diskuterte. Med en femåring…

Kjenner du deg igjen? Slik får du barna til å kle på seg om morgenen.

Han gir beng

I mitt hode betyr det å være konsekvent at man ikke viker fra en regel. Det betyr at jeg de siste to årene har vært konsekvent på i hvert fall én ting: Jeg nekter å kle på sønnen min. Han er fem år, og jeg – og dem som jobber i barnehagen – mener at han helt fint kan kle på seg selv. I et helt greit, normalt tempo.

 

Faktisk vet vi at han kan det, for han gjør det i barnehagen.

Mine trusler suser rett inn det ene øret og prosjektilflyr ut det andre.
Suzanne Aabel

Av en eller annen grunn har han ikke lenger denne evnen når han er morragretten og ikke vil i barnehagen. Mine trusler om «å komme for sent på jobben» eller «at jeg har et viktig møte og rekke, rekke, rekke hvis ikke sååå…», suser rett inn det ene øret og prosjektilflyr ut det andre.  

Han gir beng.  Han vet jeg er svak. Han sitter fortsatt, hver eneste dag, i gangen og liksomgråter mens han sniler på seg støvler, jakke og lue. Og sier: «Jeg klarer ikke selv».

Jeg, med mitt sydlandske temperament, må telle til ti så ikke hodet mitt eksploderer som en håndgranat.

Les også: Gjør kaos til kos.

Blant alle tingene jeg vet om barn, er et av dem at eksplosivt sinne gagner ingen. Aller minst barnet. Så man får styre seg da. Telle ned og puste rolig, være bestemt som det heter.

Problemet er bare at det ikke virker. Han gråter gjerne. Eller begynner å lete etter leker. Sier han er mer sulten.  Alle disse triksene treffer rett hjem i mammahjertet mitt, men jeg vet bedre. Han kan også finne på å lage et helvete om jeg er så frekk og tar på meg mine sko først.

Han sitter altså der foran meg. Fem år. Blånekter å kle på seg selv, og nekter meg og gjøre det samme…

Jeg kler på meg, selvsagt. Og dag etter dag kler han sakte, men sikkert også på seg. Men ikke uten diskusjon! Det må opp til debatt hver dag. Hver bidige dag…

Det er jeg som trenger hjelp

Et triks jeg har lært, er å stå opp i otta, dusje og gjøre meg klar, smøre matpakke, sminke meg, og lage frokost som han kan ta i hånden. Da kan jeg liste meg inn på soverommet hans, vekke den lille engelen min og stå klar med dagens antrekk.

Jeg er et geni, tenker jeg. Men egentlig er jeg jo helt ute. Og jeg vet det så inderlig godt.
Suzanne Aabel

Da får han vel å merke, hjelp til å kle på seg, men da er han så trøtt og ting går så fort at han rekker ikke tenke. I løpet av 15 minutter står han på gata og venter på bussen. Fullt påkledd, men en sandwich eller et eple i hånda – og sutrer. For da først slår det ham hva som har skjedd.

Jeg er et geni, tenker jeg. Men egentlig er jeg jo helt ute. Og jeg vet det så inderlig godt.

Alt jeg vil er å kunne nyte en kopp kaffe om morgenen, spise en ristet brødskive med smør og gulost på, mens jeg plystrer til radioen på kjøkkenet samtidig som guttebassen ser en liten tegnefilm mens han spiser frokost.

Så kan han kle på seg, mens jeg sminker meg før vi leier lanke ut av døren i total harmoni og gleder oss til alt sprellet vi skal gjøre i løpet av dagen.

«Kyss og klem, mamma elsker deg, ha det gøy i barnehagen sees klokken fire!» Er det så mye å be om?

Isteden blir det klem og et rop om hjelp fra en alenemor som har gjort guttebarnet på fem altfor mange bjørnetjenester.

Ps! Følg med i neste episode av Prins Vilikke:
Hvordan gå fra A til B med ett eneste fokus: Å komme seg frem! Det er nemlig veldig kjedelig å gå med beina her i huset. En gåtur som bør ta ti minutter, tar MINST 30.

 

Denne saken ble første gang publisert 16/12 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også