KOMMENTAR:

Jeg møter deg nesten hver dag. Fra mandag til fredag.

Det er “hei” og “ha det”,  men så mange flere fraser kan jeg ikke skryte på meg.

For det aller meste er det først og fremst utveksling av informasjon, og noen ganger utvekslinger av opplevelser og erfaringer som både kan varme og som gjør vondt.

Det varmer fordi du gir meg den bekreftelsen jeg trenger på at alt er bra, at mitt barn har det bra. Det gjør vondt de gangene jeg kjenner på følelsen av at du får disse opplevelsene med mitt barn og ikke jeg.

Hva tenker du om meg som forelder, som daglig sender barnet mitt til deg?

Synes du synd på meg som har barnet mitt i barnehage store deler av dagen?

Eller tenker du at det er det mest naturligste i hele verden og “riktig”?  

Motstridende følelser

Jeg kunne spurt deg, men jeg gjør ikke det.

Grunnen er enkel: Fordi jeg selv ikke er sikker på hva jeg tenker om at jeg leverer barnet mitt til deg.

Fordi jeg kjenner jevnlig på hvordan pendelen svinger:

I det ene øyeblikket føles det naturlig og fint at han er i barnehagen, i et annet føles det som jeg gir fra meg verdifull tid, opplevelser og minner med noe av det beste jeg har.

Derfor spør jeg ikke, men jeg lurer.

Jeg lurer også fordi oppi mine egne svingende følelser er jeg deg så veldig takknemlig. Så veldig. Fordi du sørger for at mitt barn har det bra og er trygg når jeg ikke er der.

Blir ikke enig med meg selv

Jeg vet ikke om du lurer på hva jeg tenker, men jeg vil du skal vite at jeg verdsetter deg som person og jobben du gjør høyt. Mye høyere enn jeg gir uttrykk for når vi treffes, og jeg håper så inderlig at du vet det.

At du ikke tenker at jeg er en mor som bare dumper ungen min i hendene dine og som tar deg forgitt. For det gjør jeg ikke.

Jeg er hun mammaen som ikke klarer å bli enig med seg selv om valget med å ha barn i barnehagen så mye er riktig, for meg og mine barn.

Hun som ikke helt klarer å akseptere at hun ønsker å jobbe i tillegg til å ha barn.

Hun som ser at barna trives og at du er mye av årsaken til det.

Helle Bornstein (32)

Mamma til to gutter på 2,5 og 5 år.

Livsstilsveileder, forfatter og blogger.

Driver Smart Trening, forfatter av boka Smart mamma.

Skriver bloggen www.hellebornstein.no.

Du er en del av familien

Jeg skriver ikke dette for å stille spørsmål ved å ha barn i barnehagen i seg selv, men som en ærlig refleksjon over de til tider motstridende følelsene jeg opplever ved å ha barn daglig i barnehagen.

Det er tross alt ikke en selvfølge at barn skal være i barnehagen, mens både mor og far er på jobb. Før var ikke barnehagen en hovedregel, da var det mor og far og storfamilien.

Nå er det du som er blitt en del av familien. Det er du som trøster, skifter bleier, leker og avlaster i hverdagen.

Og derfor skriver jeg dette først og fremst til deg. Du som tar vare på mitt barn, som gir ham omsorg og trygghet, og som støtter ham i sin utvikling.

Mitt barns nærmeste

Du verdsettes mer enn du aner. Din innsats og jobb betyr alt for at mine barn skal ha det bra når jeg ikke er der.

Om jeg aldri har invitert deg på middag, så er du likevel en av mine barns nærmeste og en viktig person i vårt liv. Du vet det?

Jeg vet det.

Så neste gang du ser meg i barnehagen, kanskje litt stressa og med bleier under armen, så se forbi det og vit at jeg ser deg og jobben du gjør.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen hellebornstein.no.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!