Amming:
Vi ammer mindre og kortere enn før
Og gir «ammenaziene» skylda.
Jona Runarsdottir
Alder: 28
Barn: Fire barn under syv år.
Arbeid: Selvstendig næringsdrivende skribent og blogger. Tidligere lærer.
Aktuell med: Bidrag i boka Mammarådet, har bloggen Mammalivet og fast spaltist hos Foreldre.no
KOMMENTAR:
Å legge skylden på dem som brenner for å støtte, veilede og hjelpe, er ærlig talt ganske ufyselig, synes jeg.
Etter at de nye nasjonale tallene for amming i Norge dukket opp, har debatten om bryst og barn rast på ny. Vi leter etter en forklaring på tallene som for første gang siden 70-tallet, viser en nedgang.
Det sirkulerer mange teorier, og dessverre vil mange ha det til at nedgangen skyldes press og mas fra dem som nettopp jobber knallhardt for å støtte og veilede kvinner som ønsker å amme.
Jeg kjenner jeg blir trist av diskusjonen hvor det hagler med uttrykk som nedverdiger innsatsen til ammehjelpere, sykepleiere og ammespesialister landet over.
«Ammetyranni, ammenazi, ammepress».
Jeg vil heller kalle tilstanden her til lands for «ammestress». Det er det som ødelegger for både mødrene og hjelperne.
Men å skylde på dem som hjelper oss, er dårlig folkeskikk.
Spesielt når vi vet at disse menneskene har minimalt med tid til å formidle sin kunnskap og know-how til den nybakte mor. Barseltiden på sykehusene har så å si forsvunnet, fødsler skal skje på samlebånd nå. Vi har gått fra å ha flere uker på barsel, til et par-tre dager.
Vi har ikke lenger tid til å la biologiske prosesser som amming komme på plass før mødre sendes hjem og skal klare den slitsomme jobben det er å nære et barn med brystet på egenhånd. Tre døgn er stort sett det man kan forvente av liggetid på barsel med profesjonelle rundt seg.
Tre døgn er også den tiden kroppen trenger før melken kommer i gang. Men innen den tid, har de fleste blitt sendt hjem.
Hvordan kan vi forvente at mødre mestrer ammingen når de blir overlatt til seg selv før melkeproduksjonen starter? Og hvordan skal ammehjelperne veilede noen som ikke engang har kommet i gang med den krevende oppgaven?
Og har man født barn fra før, ja da kan man ofte ikke forvente stort mer enn et døgn med pleie og støtte før man blir skubbet ut av sykehuset. Det er så feil som det kan få blitt.
Fleregangsfødende kan da også møte på problemer.
Roen og tiden som mor og barn trenger, er så sterkt undervurdert og neglisjert i barselsystemet vårt, at jeg er ikke i tvil om at dette er den største årsaken til våre synkende ammetall.
Ammehjelperne, de kan vi pent la være å hakke på.
De har fått i oppgave å lære bort noe i løpet av et par dager, som i virkeligheten ofte tar flere uker, kanskje måneder, å få til. Det er klart de maser. De er nok stresset, de også.
At mange mødre kjenner ammestarten stressende, det forstår jeg!
Amming kommer, i motsetning av hva mange tror, ikke naturlig.
For mange er det en milelang hinderløype. I alle fall i starten. Ofte går det seg til med rikelig støtte og tid. Andre ganger ikke. Men norske mødre fortjener mer enn et par døgn med starthjelp, og norske ammeveiledere fortjener respekt for den umulige oppgaven de står ovenfor.
Hvis vi virkelig er interessert i å forbedre mor og barns kår i forhold til amming, må vi kaste et blikk på barselsystemet vårt, og gjøre store, smarte investeringer.
Tid, ro og tålmodighet må tilbake i barseltiden.
Om det gjøres via lengre liggetid på sykehus, eller tett oppfølging med hjemmebesøk, får være opp til proffene å vurdere. Men vi kan ikke legge skylden på ammehjelperne, som er like negativt påvirket av tidspress og ammestress som oss mødre.
Denne saken ble første gang publisert 13/01 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.