Kan man lyve til barna om døden?
Så mange spørsmål, så grusomme svar...
Er det greit å lyve for barnet sitt? Jeg er blitt dødens julenisse.
Suzanne Aabel (34)
- Mamma til Michael (6)
- Journalist og blogger
- Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
- Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.
«Mamma? Hva er døden?»
Jeg kjenner jeg blir svett på håndflatene. Ikke spør meg hvorfor, men den 5 år gamle sjelen er brått blitt ekstremt opptatt av livets mest morbide tema. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det.
Slik snakker du med barna når kjæledyret dør
Spørsmålene kommer når jeg minst venter det, - på bussen, når vi skal si hadet i barnehagen, i middagsselskap med familien:
«Hvem dør?» «Når dør de?» «Hvordan dør de?» «SKAL DU DØ??» «Skal JEG dø?»
Så kommer tårene og jeg ser ekte angst og frykt som jeg ikke vet hvordan jeg skal lindre. Er det greit å ljuge for barnet sitt?
For min første tanke er: Dette skal da ikke en femåring plages med. Samtidig begynner skrekktanker om at han han har arvet min dødsangst å virre rundt i hodet mitt. Men det kan jo ikke være mulig?
Jeg har bare tatt han med på kirkegården en gang. Da var han både forundret og fascinert. Han vet at pappaen hans mistet moren da han var 18 år. Og han har vært i en begravelsen til oldemora si.
Men alt dette har han jo visst lenge. Så hva er det som har trigget dette opphenget i- og ikke minst frykten for- døden?
Har han sett noe på TV han ikke burde ha sett? Ligger det så latent i oss at disse tankene fra naturens side bare blomstrer opp i en viss alder? Eller var det for tidlig av barnehagen å fortelle historien om Jesus som ble torturert i hjel til han døde opphengt på et kors?
Jeg har forsøkt å lese meg opp. Jeg vet jeg ikke skal svare for bombastisk. Ikke si at de døde «bor i himmelen» eller «ligger og sover.» Da risikerer jeg at ungen blir livredd hver gang jeg tar meg en formiddagslur.
Samtidig har jeg tappert prøvd å forklare at vi er jødiske og ikke «tror» på Jesus. Som om det skulle hjelpe noe.
Spørsmålene om døden kommer fortsatt hver bidige dag. Med små bekymrede øyne.
Han gråter og sier han ikke vil dø. Jeg svarer at vi begge skal bli veldig, veldig gamle (mye eldre enn bestefar!) og innen vi dør er det sikkert noen som har funnet opp en medisin mot døden. Men at sånn det er nå så må alle mennesker dø og det ikke er noe å være redd for, -for alle mennesker må jo også bli født. Og det er jo en fin tanke eller hva?
Da ble det håp å se i det lille vakre fjeset.
«Mener du det??»
«Mener hva da? At alle dør til slutt?
«Nei, at du lager en pille mot døden?»
Ehhh...
«Javisst!»
Kremt. Her gjelder det å tenke fort:
«Mamma jobber med det på fritiden. Det kommer til å ta mange år å bli ferdig om jeg noensinne blir det, men innen vi blir gamle har jeg nok funnet opp en pille mot døden».
«Hvilken farge har den??»
Tenke fort!
«Den er rosa»
«Men jeg vil ha gul!»
"Ok, du kan få en gul. Hvis jeg klarer å lage en gul da."
Så fikk den lille bekymrede gutten litt fred.
Her om dagen skrøt han stort i barnehagen av at jeg, -hans egen mor!- jobber med å finne opp en pille mot døden. Og innen de ble gamle kunne de leve for alltid fordi jeg kom til å være ferdig med pillen innen den tid.
Det var godt ment. Den dagen han finner ut at det bare var oppspinn håper jeg han er gammel nok til å ikke bli altfor sint.
Men når jeg ser de håpefulle øynene hans nå vet jeg ikke hva som er verst: At jeg vel vitende kommer til å dø fra han før eller senere? Eller at jeg har lurt sønnen min til å tro jeg er dødens julenisse?
Les også:
Slik svarer du på barnas vanskelige spørsmål
Er du lei av alle spørsmål om "hvorfor det?"
Ta med barna og jakt på fine høstblader
Denne saken ble første gang publisert 19/10 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.