- De største skillene i dag er at unge foreldre velger navn som er moderne i tiden, og barna får da samme navn som mange andre på samme alder. Eldre foreldre tenker annerledes, og er mer opptatt av oppkalling, tradisjoner og at navnene til søsken skal passe sammen, sier Marte Ihlebæk.

Hun har mastergrad i navnegranskning.

Navnet man bærer reflekterer ifølge Ihlebæk foreldrenes interesser. Velger foreldrene et moderne navn, ønsker de å bli sett på som moderne.

Velger de et mer tradisjonelt navn, ønsker de å bli sett på som tradisjonelle.

Fortsatt ulike tradisjoner

Før i tiden så man ofte klare forskjeller på navnemotene i byene og på landsbygda.

- I byene ble man mer påvirket av andre tendenser fra kontakt gjennom handel. For eksempel ble de tyske navnene først tatt i bruk der, sier Ihlebæk.

- På bygda ble barna oppkalt etter besteforeldre slik at både fornavn og etternavn i arverekkefølgen ble brukt annenhver generasjon. For eksempel hadde Lars Hansen en sønn som het Hans Larsen, og så fikk hans eldste sønn igjen navnet Lars Hansen, sier hun.

Etternavnet ble laget av fars fornavn frem til 1920-tallet, og de fornavnene vi finner i etternavnene våre i dag, er de som ble mest brukt i oppkalling.

- Det var for eksempel Petter, Hans, Lars, Ole, Anders, Kristian, Johan og Erik, sier Ihlebæk.

Klasseskille med navn

Men nå begynner forskjellene mellom by og bygd begynte å viskes ut, forteller hun.

Folk begynte å flytte på seg, og etter hvert som tiden har gått finnes det knapt skiller mellom navnemotene i byer og på landsbygda.

- Man kan si at tradisjonene før kunne sammenlignes med dialekter, altså at man bruker noen spesielle ord eller navn på ett sted. Nå kan det mer sammenlignes med sosiolekter - altså at man bruker noen spesielle ord innenfor samme etniske og sosiale gruppe, slik at navnevalg nå mer reflekterer sosial tilhørighet, sier hun.

Likevel mener hun oppkalling fortsatt er mest vanlig på bygda, og noen tendenser til lokale navnetrender ser man fremdeles.

- Siden Norge er et langstrakt land, finnes det navn som er særegne for enkelte fylker. For eksempel bor de fleste i Norge som heter Storm, Theo og Valentin i Oslo, mens de fleste som heter Olena, Sikke og Taletta bor i Rogaland og de fleste med navnene Ante, Mikkel og Mathis bor i Finnmark, sier hun.

 

Bønder er som folk flest

Navneforsker Ivar Utne forteller at Nationen publiserte en navnetopp for bønder i alle aldre for noen år siden, og i praksis var det de samme navnene som var på topp i Norge.

- Det er neppe så store forskjeller i dag. Folk på bygda er vel omtrent som byfolk, og det er også vanlig at folk flytter mellom by og bygd.

Bønder er det ganske få av, og de lever ikke noe isolert liv, sier Utne.

Oppkalling med lik forbokstav

- Heller ikke for 50 år siden var det store forskjeller for nyfødte. Både bønder og andre i landet fikk gamle, norske mellomaldernavn, som da var kommet på mote. Det var heller ikke vanlig lenger at bønder kalte opp så mye etter tidligere generasjoner som de hadde gjort lenger tilbake i tid, sier Utne.

Oppkalling kunne da helst kun gå på forbokstaven, slik at eldste sønn eller sønnesønn av Anders ble kalt Arne, og eldste datter eller barnebarn av Berta fikk navnet Bjørg.

- Dette var typiske motenavn både blant bønder og andre på den tiden, sier han.

Denne formen for oppkalling, kom for fullt for rundt 100 år siden.

Navn by og land

BYNAVN: Navnetrendene kommer fortsatt gjerne først til byene, men de sprer seg mye raskere enn før i tiden. © Illustrasjonsfoto: Colourbox

Færre gamle navn

Mange av de gamle navnene, ble da mindre vanlige.

Færre valgte for eksempel å kalle barna sine Sjur, Anders, Hans, Johan, Berta og Marie, som alle var navn som hadde vært mye brukt lenge.

- Bønder og andre valgte motenavn som var kommet i bruk i byen, men bøndene brukte altså gjerne navn med rett forbokstav fra foreldre eller besteforeldre, sier Utne.

Var navnene ovenfor i familien fra før, kunne det nå heller bli Sigurd, Arne, Harald, Jan, Bjørg og Margit.

- Det ble nok noen sure miner mellom generasjonene på denne måten, men det ble ofte slike navn uansett, sier han.

En annen verden

Selv om både bønder og andre kastet seg på nye trender, forteller Utne at det var en del forskjeller for 50 og 100 år siden.

- Nye navn kom helst i bruk i byene først. Dette kom av at Handelsborgerskapet hadde kontakter i mange land, og også ofte familiebånd utenlands. I tillegg følte nok innflytterne at de begynte en ny livsstil, og innflytterne fra landsbygda var i flertall, sier han.

Han tror folk i byene følte at de levde i en annen verden enn dem på landet.

De kunne gjøre andre ting og følte seg friere i forhold til tradisjoner. Dette gjorde det enklere å bryte med gamle skikker.

Mange navn bevis på status

Etter hvert ble det også trendy å bruke dobbeltnavn eller flere navn, og også denne trenden kom naturligvis først til byene.

Doble navn viste at barna kom fra familier med høyere status, en trend som kom fra Tyskland.

- Tradisjonelt har de kongelige brukt flere navn. For eksempel het kronprins Olav faktisk Alexander Edward Christian Fredrik. Denne tradisjonen er ikke lenger like vanlig i Norge, hvor kongebarna kun har to navn hver, men vi skal ikke lengre enn til Sverige for å finne prinsessene Madeleine Thérèse Amelie Josephine og Victoria Ingrid Alice Desirée, sier Ihlebæk.

Moten spredte seg

- Fra siste halvdel av 1900-tallet, og i alle fall frem til nå, har det vært gammeldags å gi barn navn fra den norske mellomalderen. Dette er navn som Borghild, Gerd, Trygve, Birger og Reidar. Mange slike navn var veldig moderne for alle for 100 år siden, sier Utne.

På slutten av 1800-tallet var disse navnene flotte og moderne for høyere lag i byene, og etter hvert tok annet byfolk etter det fintfolk gjorde.

- Etter et par tiår med mye bruk i byene, spredte navnene seg til landet. Folk der ville også være moderne, sier han.

Trenden snur

I likhet med at nye trendnavn i byene gjerne er ble oppfattet som moderne av bygdefolket, så byfolk på tradisjonsnavnene på landet som umoderne.

- Byfolk oppfattet navnene som et uttrykk for gammeldags kultur, og de ble derfor sett ned på. Slike oppfatninger var nok naturlige da folk i byene valgte andre navn enn dem som de kjente fra landsbygda tidligere, mener Utne.

Folk i byene var oppatt av å vise at de hadde valgt en annen kulturform, men denne trenden har snudd de siste årene.

- Etter tusenårsskiftet ser vi at mange både i byen og på landet ønsker å hente tilbake navn som hadde tradisjon på bygdene på 1800-tallet og før, sier han.

 

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!