- Man kan generelt si at om barnet viser tegn til å være i dårlig psykisk stand, begrenser seg selv eller opplever tvangsmessig trening eller spising, er det et problem man må ta tak i.

Det sier psykolog og psykoterapeut ved MHE Kliniken i Sverige, Annica Carlsson.

Tegnene du bør ta på alvor

Det er vanskelig å sette en eksakt grense mellom normal utprøving, og starten på et mer alvorlig problem. Mange barn og unge vil prøve ut både ulike dietter og treningsformer, ofte inspirert av andre.

Uvaner som å unngå enkelte typer mat, hoppe over måltider, vektendring, kroppsforakt, selvpåført oppkast, stress, fasteperioder, tvangspreget trening, sosial tilbaketrukkethet og isolasjon, humørsvingninger, slitenhet, konsentrasjonsvansker, fysiske skader som følge av mye trening og søvnproblemer er noe av det ekspertene ramser opp som faresignaler man bør ta på alvor.

- Det er vanskelig å si når det er «alvorlig nok» til å være en spiseforstyrrelse, men det er alltid viktig å prate med vedkommende og finne ut av hvordan han eller hun egentlig har det, sier Carlsson.

Det er alltid lurt å være føre var, og ta varsellampene på alvor heller en gang for mye enn én gang for lite.

Faresignaler som bør tas på alvor

  • Unormale uvaner som å unngå enkelte matvarer, hoppe over måltider, innta store mengder mat eller spise alene/skjult.
  • Vektforandring kan være en indikator.
  • Kroppsforakt
  • Overopptatthet av mat, vekt og kropp
  • Tvangspreget trening
  • Selvpåført oppkast
  • Fasteperioder
  • Stress
  • Skyldfølelse etter å ha spist
  • Humørsvingninger
  • Konsentrasjonsvansker
  • Slitenhet
  • Sosial tilbaketrekning og isolasjon
  • Søvnproblemer
  • Indre uro/rastløshet

Kilde: Line Orvedal, rådgiver/sykepleier ved ROS - Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland.

Vær åpen

Spiseforstyrrelser er den største psykiske lidelsen for unge jenter mellom 13 og 25 år, ifølge nettsiden til Interessegruppa for kvinner og menn med Spiseforstyrrelser (IKS). Spiseforstyrrelser rammer kvinner og menn i alle aldre, og kvinner mellom femten og trettifem år utgjør den største gruppen.

- Dersom du som pårørende er bekymret for at barnet ditt er i ferd med eller har utviklet en spiseforstyrrelse, er det viktig å være åpen om det du har observert, forteller Line Orvedal, rådgiver og sykepleier ved ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser i Hordaland.

Orvedal oppfordrer til å gi konkret uttrykk for det du har observert som bekymrer deg, fremfor å beskylde eller påstå at barnet har et problem.

- Du bør være forberedt på at bekymringene dine kan bli bagatellisert eller latterliggjort av barnet. Det kan ta tid før den du er bekymret for erkjenner å ha et problem, eller selv opplever det som et problem, sier Orvedal.

Foreldrenes oppgave er å gi uttrykk for bekymring  

Rundt halvparten av alle med spiseforstyrrelser utvikler dette før fylte 18 år, ifølge nettsidene til IKS.

Som foreldre er det vanskelig å vite hva man kan gjøre, og hvor langt man kan gå for å skaffe hjelp til barna.

Frivillig innleggelse på sykehus vil som regel foregå i et nært samarbeid med den sykes pårørende, som ofte i stor grad vil være involvert i behandlingen.

- Det er derimot ikke en foreldrerett å tvangsinnlegge et barn, forteller Orvedal.

Tvang i forbindelse med innleggelser skal så langt som mulig unngås. I tilfeller hvor lidelsen har blitt så alvorlig at det dreier seg om fare for liv, kan behandler vurdere om en tvangsinnleggelse er nødvendig.

- Det er alltid en behandlers oppgave å vurdere situasjonen. Foreldrenes oppgave er å tilkjennegi sin bekymring, sier Orvedal.

Oppmuntre til å søke hjelp

Å innhente informasjon og kunnskap om spiseforstyrrelser vil være en fordel, dette kan styrke deg i hvordan du på best mulig måte bør gå frem for å kunne være til best mulig støtte og hjelp for ditt barn.

Daglig leder hos Interessegruppa for kvinner og menn med Spiseforstyrrelser, Elin Amor Olsen, forteller at mange av de som kontakter dem, aldri har snakket om problemet med noen før.

De opplever ofte en stor lettelse ved å endelig kunne sette ord på det som er vanskelig.

- Å ikke føle seg så annerledes kan gjøre det lettere å begynne å snakke med andre, som for eksempel pårørende, og senke terskelen for å oppsøke profesjonell hjelp, forteller Olsen, som samtidig oppfordrer foreldre til å oppmuntre barna til å ta kontakt med noen de føler de kan snakke med, enten det måtte være IKS eller lignende grupper, helsesøster eller fastlegen.

Dersom den du er bekymret for er et barn, er det viktig å komme i kontakt med helsesøster, fastlege eller annen profesjonell hjelp.

- Hos eldre barn og unge kan det å motivere til å søke hjelp være i fokus, og tilby deg å bistå med å finne noen han eller hun kan snakke med, forteller Orvedal.

Vær bevisst og reflektert

- Som familie og pårørende kan det være hensiktsmessig å være seg bevisst og reflektert over sitt eget forhold til kropp, mat og vekt. Unngå stort fokus på kroppens utseende, form, fasong og vekt. Fokuser i stedet på hvordan kroppen kan brukes, hvordan den virker og hva den trenger, råder Orvedal.

Barn og unge trenger bekreftelse av seg selv som person med de egenskapene de har, fremfor hvordan de ser ut eller hva de presterer.

- Slik kan du bidra til å senke press og stress i den unges hverdag, forteller Orvedal.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!