- Jeg hadde en forferdelig barndom.

Det sier psykolog og forfatter Elaine N. Aron, opphavskvinnen til begrepet «særlig sensitiv». På norsk brukes også betegnelsen høysensitiv.

Som barn levde hun selv opp til betegnelsen. Hun lærte ikke å svømme - det var altfor farlig, syntes hun. Hun var også redd for å sykle, og lærte det først som 13-åring.

Foreldrene hennes var sterkt i villrede om hvordan de skulle håndtere sin innadvendte og sjenerte datter.

- De var ikke dårlige mennesker. Men de ante ikke hva de skulle stille opp med når det gjaldt meg, forteller hun.

Tror du barnet ditt er høysensitivt? Her er tegnene du skal se etter.

Misforstått

Aron var ikke alene om å bli misforstått av omverdenen da hun var barn.

Siden 1990-tallet har hun forsket på begrepet «særlig sensitiv», som man i dag regner med at omfatter omtrent 20 prosent av alle voksne.

Å være særlig sensitiv eller høysensitiv betyr at man bearbeider sanseinntrykk dypere enn andre og reagerer kraftigere på lyd, lys og følelser enn andre mennesker.

Elaine N. Aron legger likevel stor vekt på at det ikke er en sykdom å være særlig sensitiv. Snarere tvert imot.

- 20 prosent av oss har det, så det er ikke en sykdom. Det ville ikke evolusjonen tillatt, sier hun.

Er du sjenert?

- Hvorfor er det nødvendig å sette en merkelapp på små barn, hvis det ikke er en sykdom å være særlig sensitiv?

- Vi har alltid satt merkelapper på barn. Tidligere har vi bare kalt dem noe annet. Noen av dem ville vi kalt sjenerte. Andre ville blitt kalt sky eller engstelige. Noen ville blitt kalt et barn med mange hemninger. Men det barna egentlig gjør når de for eksempel kommer inn i et rom og blir stående i døråpningen, er å observere og iaktta. De er bare i gang med å se an situasjonen, sier hun.

Dette er vanskelig å forstå for folk som ikke selv har det på denne måten, opplever psykologen.

Mange av hennes voksne klienter har fortalt at de som barn svært ofte opplevde at voksne kom bort til dem og spurte: «Er du sjenert, er det noe du er redd for?»

Nettopp dette vil Aron gjerne unngå, for når de voksne tenker slik, dømmer de faktisk barnet på forhånd. Hvis barna hører det, begynner de å tro at det er noe galt med dem. At de faktisk er engstelige eller sjenerte, når de egentlig bare var opptatt med å sondere terrenget.

Særlig sensitive barn.

PSYKOLOG: Elaine N. Aron var selv et særlig sensitivt barn, og har forsket på høysensitivitet siden 1990-tallet. © Foto: Stephanie Mohan

Slik oppdager du det

- Hvordan oppdager man at en baby er høysensitiv?

- De helt små barna vet man ennå ikke så mye om. Alle de tingene man kan se etter er ikke til stede før barna er minst to år. Og vi kan ikke komme oss inn i hodet på babyer på samme måten som hos voksne, sier Aron.

Hos litt større barn er det en lang rekke karaktertrekk som skal være til stede: Trekker barnet seg inn i seg selv når det blir mye støy? Klager hun over klær som klør? Blir hun lett forskrekket, og har hun en intelligent form for humor? Er hun perfeksjonistisk og stiller hun mange spørsmål? Er hun følsom for smerte?

I alt er det 23 spørsmål foreldre kan svare ja eller nei til, og slik teste om barnet synes å være blant de 20 prosent som er særlig sensitive.

Hjelp til å oppdage verden

For Elaine N. Aron handler det om å få foreldre og barnehager og skoler til å bli bedre til å forstå behovene til denne store gruppen barn.

- Man sier i psykologien at det er langt bedre å gripe inn ved å lære foreldrene noen redskaper, enn ved å ta fatt i barna, forklarer hun.  

Men hvis man som foreldre elsker og respekterer sitt barn, kan man egentlig gjøre så mye feil?

- Vi kan kun håndtere det vi selv forstår. Hvis foreldrene selv er særlig sensitive, vet man kanskje litt mer om hva man kan og ikke kan gjøre, forklarer Aron.

For å understreke poenget forteller hun om en gutt som kom hjem til et overraskelsesselskap som foreldrene hadde stelt i stand for ham. Gutten løp inn på rommet sitt og stengte døren, mens hans desperate foreldre ropte: «Er du klar over hvor mye energi vi har brukt på dette? Andre barn ville elsket det!»

Hun poengterer at foreldre gjør slike ting i aller beste mening. Men med denne typen barn er man nødt til å hjelpe dem å oppdage verden i deres eget tempo.

- Det er virkelig avgjørende hvordan vi oppdrar disse barna. Hvis de har et vanskelig familieliv, blir de mer påvirket av det. Hvis de har et godt hjemmeliv, klarer de seg bedre enn andre barn. De får gjerne gode akademiske resultater – og nettopp derfor blir de som gruppe faktisk betraktet som spesielt begavede.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!