- Mamma, nå bæsjet du på gulvet

Noe av det kvinner frykter mest før fødselen er nettopp å få alvorlige fødselsrifter.

Noen gjør det de kan for å unngå det. Ikke alle vet at det finnes en oversikt over hvilke kvinner som er i risikosonen.

Det er juli og to uker siden Vibeke kom hjem fra sykehuset med nyfødte Kasper. Det er storesøster Andrea som fanger oppmerksomheten hennes idet hun løftet opp babyen. «Mamma, nå bæsjet du på gulvet.»

Hun snur seg, og til sin store forskrekkelse oppdager hun at 3-åringen har rett. Hun har bæsjet på gulvet. Uten å merke noe som helst.

Dagen etter er familien samlet ved frokostbordet. Vibeke reiser seg opp, og da skjer det igjen. Buksa er fylt opp. Hun får panikk og ringer legen.

Oppdaget noe galt

Allerede noen timer etter fødselen oppdaget sykehuslegene at noe var galt. Et hematom (blodansamling) kom til syne i mellomkjøttet. Legene la på ispose og noterte i journalen at dette måtte følges opp. Men det ble aldri gjort. «Har ikke rukket det i dag», står det i journalen, og dagen etter ble Vibeke skrevet ut.

De neste dagene blir hematomet liggende som en propp rundt endetarmen, og trykket ødelegger alle nerver i endetarmsmuskulaturen.

Vibeke fikk beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre med skaden. «En død nerve er en død nerve», lød beskjeden.

De neste årene ble Vibeke fanget i sitt eget hjem. Hun gikk ikke engang i postkassa.

- Jeg gjorde alt for å skjule det, samtidig som jeg prøvde å avfinne meg at det ville forbli sånn. Det var grusomt, forteller Vibeke til Foreldre & Barn.

Endte med skilsmisse

- Jeg var gift og hadde to nydelige barn. Jeg skulle jo være glad! Men jeg visste bare ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Tenk å være 27 år og skulle skifte på seg selv hver natt. Smyge seg ned i kjelleren og vaske sengeklær med bæsj på. Det er ikke babyen som har bæsjet, det er du.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Om nettene, når Vibekes kropp slappet av, tømte den seg fullstendig.

- Jeg var oppe flere ganger om natta. Jeg gråt og gråt mens jeg stappet skittent tøy i maskinen. Jeg var livredd for at mannen min og ungene skulle våkne.

Analinkontinensen var den direkte årsaken til at Vibeke ble skilt. De hadde aldri kranglet, men Vibeke taklet ikke lenger å være nær noen. Hun var redd for å lukte. Tanken på intimitet, og at det skulle komme noe, var uutholdelig.

- Jeg ville ikke involvere mannen min, jeg følte at lekkasjen var mitt problem. Men konsekvensen ble vår.

Etter skilsmissen ble Vibeke tvunget ut. Hun måtte handle mat og levere i barnehagen, alt eksmannen hadde gjort. Iblant måtte hun ringe til barnehagen og be dem komme ut i bilen med ungene, fordi hun hadde bæsjet på seg. Løsningen ble å spise de dagene barna var hos faren, og sulte seg de dagene de var hos henne. Det neste halvannet året spiste hun bare to til tre ganger i uka. Fordelen var at hun nesten ikke hadde avføring, ulempen var at hun til slutt var nede i 47 kilo.

- Jeg sultet meg nesten til døde. En natt svimte jeg av mens 4 år gamle Kasper lå i senga. Da tenkte jeg at nok er nok. Morgenen etter oppsøkte jeg hjelp.

Spiseproblematikken henger igjen ennå. Vibeke blir rett og slett ikke sulten, fremdeles sliter hun med å huske å spise.

Bedre med Pacemaker

Fra 2001 til 2006 ante ikke Vibeke at det var noe å gjøre med nerveskaden. Men da en privat lege henviste henne til Kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom i Tromsø, fikk hun en annen beskjed: De kunne operere inn pacemaker i hoften. Den ville gi beskjed tre-fire minutter før hun måtte på do.

- Pacemakeren hjalp veldig, selv om jeg fremdeles ikke kunne knipe. Uhellene ble færre, og etter hvert tolket hjernen min når jeg måtte på do, forteller Vibeke.

Endelig fikk hun gjort ferdig hovedoppgaven i homøopati, og med bleier, analpropp, salver og tømmeballong kom hun så smått i gang på akupunktørklinikken. Men gleden varte ikke lenge.

Av uviss årsak sluttet kroppen å reagere på pacemakeren. Dermed måtte hun slutte som akupunktør, og i 2010 orket ikke kroppen mer. Den tok ikke til seg næring lenger.