Psykisk syke foreldre
Mamma er syk i følelsene
Elisabeth har slitt med angst og depresjon siden eldstedatteren Amilie ble født for 11 år siden. Redselen for at barna lider, er alltid der.
90 000 barn av psykisk syke
To av tre barn av psykisk syke foreldre vil selv utvikle psykiske problemer. Hver tredje får alvorlige problemer, ifølge Levekårsundersøkelsen fra 2005.
- Dersom familiene og barna ikke får hjelp, lever de i risikofylte familiesituasjoner, sier Bjørg Eva Skogøy. Hun har ledet prosjektet «Tiltak for barn som pårørende» i Helse Nord.
Det er imidlertid ikke slik at barna arver foreldrenes lidelse direkte, eller automatisk får problemer ihverdagen. Hvorvidt barnet opplever at livet er godt, er i større grad avhengig av om man klarer å opprettholde hverdagsflyten, enn av foreldrenes sykdom i seg selv. Det kommer fram i en studie ved NTNU i Trondheim.
- Depresjon kan virke negativt på barns helse, og foreldrene kan være for slitne til å fange opp barnets signaler og behov. Heldigvis er det slik at mange barn klarer seg godt selv om de vokser opp i et høyrisikomiljø. Barn utvikler over tid ulike strategier for å leve med foreldrenes vansker, sier Skogøy.
De fleste barn av psykiatriske pasienter bor sammen med foreldrene. Tall fra norske og utenlandske sykehus viser at nær 70 prosent av de innlagte på psykiatriske sykehus har barn. Men det er bare fra nyttår i år at psykiatriske pasienter har fått spørsmål om de har omsorg for barn, og tilbud om et eget opplegg for barnet. Helsepersonell har nå plikt til å bidra til at barn og unge under 18 år blir ivaretatt som pårørende.
Om lag 90 000 barn lever med psykisk syke foreldre, viser tall fra Sintef og organisasjonen Voksne for Barn. Helse-direktoratet antar at omkring 130 000 barn lever sammen med én forelder med psykiske vansker eller rusproblemer.
Men fagfolk er uenige, og noen anslår at det kan være dobbelt så mange i realiteten, fordi mange ikke ber om eller får hjelp.
- Det er ikke diagnosen det kommer an på, men hvordan sykdommen påvirker foreldrerollen, og hva slags nettverk og hjelp familien har. Mange familier der en eller begge foreldrene er psykisk syke, blir isolert. Ut fra forskning kan vi si at det er viktig å styrke de faktorene som beskytter barna, sier Skogøy.
Forsker ved Nova, Kari Killén, har funnet ut at de barna av psykisk syke som klarer seg best, er de som har trygg tilknytning til en annen voksen enn den syke. Hun har også studert sammenhenger mellom foreldrenes omsorgsevne og deres egne erfaringer i oppveksten. Hun fant at «umodenhet» hos foreldrene ser ut til å påvirke foreldrerollen mer enn den psykiske lidelsen.
Bjørg Eva Skogøy mener utfordringen til samfunnet er at noen må si i fra at det er risikofylt å vokse opp i slike familier dersom de ikke får hjelp.
- Det er mye tabu og skam knyttet til psykisk sykdom. Det fører til at det er vanskelig for mange å stå fram og fortelle om hvordan de har det og at de trenger hjelp. Foreldrene er redde for å bli stigmatisert, for at barna skal ertes og i ytterste konsekvens tas fra dem, sier hun.
Et stykke opp i lia, ovenfor Vestfjorden utenfor Bodø, er tre barn på vei hjem fra skolen. Det er sol og regn om hverandre. Det blåser fra alle kanter. En helt normal dag på alle måter. Hjemme venter mamma Elisabeth Heldahl (36) med smil om munnen og tilbud om mat. Tvillingene Nikolai og Mathias (8) kryper opp på fanget hennes og forteller om dagen.
Tatt grep
Like idylliske forhold har det ikke alltid vært i hjemmet. En håndfull ganger har Elisabeth vært så syk at hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus - eller pratesykehuset som barna kaller det. De var 2 og 5 år gamle da mammaen deres ble innlagt første gang.
- Jeg har et bra familieliv med denne diagnosen. Men jeg har tatt noen grep for at det ikke skal skje igjen, sier Elisabeth til Foreldre&Barn.
Hun er ikke alene. Hver sjette nordmann får en depresjon i løpet av livet. Mange av dem er foreldre.
Holde på fasaden
Depresjon og angst har vært en del av Elisabeths liv siden datteren Amalie ble født for 11 år siden. Før det hadde hun ikke merket noen tegn til psykisk sykdom, selv om hun i ungdomsårene slet med anoreksi.
- Amalie var et planlagt og etterlengtet barn, forteller Elisabeth.
Svangerskapet og fødselen gikk bra. Men etter at babyen ble født, følte hun ingenting.
- Den berømte morsfølelsen dukket ikke opp . Da jeg skulle reise hjem fra sykehuset, ble jeg livredd. Jeg kunne ikke ta vare på henne alene. Jeg sa ingenting til noen, men jeg kjente jo at noe var galt med meg.
Det var viktig å holde på fasaden. Har man fått barn, så er man per definisjon lykkelig.
Omgivelsene så heller ikke faresignalene.
Ødelagt mye
- Hjemme fikk jeg ikke sove. Jeg hadde angst for at jeg ikke klarte å ta godt nok vare på Amalie. På helsestasjonen rant tårene, men jeg ville ikke fortelle hvor ille det sto til. Først etter et halvt år ble jeg gradvis glad i datteren min. Den dag i dag tror jeg at denne tiden har ødelagt mye for oss. Fordi jeg ikke orket å knytte meg til henne tror jeg vi mistet noe viktig de første månedene. Jeg sliter med dårlig samvittighet og skyldfølelse for hennes start på livet. Det vil jeg aldri bli kvitt, forteller Elisabeth.
I dag er pappaen til de tre barna og Elisabeth skilt, og har delt omsorg. Elisabeth har fått en ny samboer.
Redd for depresjon
Etter permisjonen var Elisabeth tilbake på jobb som lærer. Da Amalie var 2 år, ble hun gravid med tvillinggutter. Denne gangen turde hun å si ifra på sykehuset at hun var deprimert etter den første fødselen, og at de måtte se etter tegn etter neste fødsel.
I uke 29 kom de premature guttene til verden. Tre ganger om dagen pumpet Elisabeth seg for melk og kjørte til sykehuset for å mate barna.
- Jeg var så glad for at de var ute. Nå kunne noen andre ta seg av dem. De fikk hjerneblødning, lyskebrokk, astma og RS-virus den første tiden. Det var tøft og slitsomt. Jeg var redd for å bli deprimert igjen, redd for hva som ville skje dersom jeg sov for lite og stresset for mye. I tillegg hadde jeg en 2-åring hjemme.
I sju uker ble guttene værende på sykehuset før de var store nok til å komme hjem.
Fikk angstanfall
- Jeg strakk ikke til som mamma, forholdet skrantet og jeg taklet ikke jobben
Da Elisabeth var tilbake i lærerjobben, ble det tøft for henne.
- Min reaksjon var å slutte å spise. Bare jeg ble tynn, ville alt ordne seg, minnes Elisabeth.
Den høsten raste kiloene av, hun ble deprimert og fikk angstanfall på jobben.
- Du skal være veldig syk for å få hjelp i psykiatrien. Jeg ble satt på venteliste for poliklinisk behandling. Der sto jeg i ni måneder før jeg fikk den første samtalen. I mellomtiden jobbet jeg og tok meg av tre små barn. Jeg var trøtt og sliten, lå mye på sofaen, og hadde lite overskudd til å være mamma. Da barna var 2 og 5 år, begynte jeg i behandling.
Da hadde hun gått ned 25 kilo, var undervektig, og legen ville legge henne inn.
- Jeg var selvfølgelig skeptisk og bekymret for hvordan barna ville takle at jeg var borte i en periode, sier Elisabeth.
Hun møtte sin kommende svigermor tilfeldig mens hun søkte alternativ behandling, og fikk vite at hun jobbet på Salten psykiatriske sykehus. Den gode kontakten gjorde det lettere å takke ja til innleggelse.
- Jeg tok også kontakt med barnevernet og fikk et besøkshjem hvor barna kunne være en helg i måneden, sier Elisabeth.
Første gang Elisabeth ble innlagt, var hun på sykehuset i til sammen seks måneder.
Syk i følelsene
Forholdet til barna måtte bygges på nytt. Endelig fikk Elisabeth hjelp og støtte for å få overskudd til å være mamma. Barna kom på besøk på sykehuset hver uke sammen med pappaen sin, og Elisabeth hadde like ofte permisjon. Gradvis ble hun bedre. Angst og tilbakevendende depresjon var diagnosen. Hun ble medisinert og la på seg ti kilo.
- Jeg savnet barna vanvittig. Det var hjerteskjærende ikke å se dem daglig. Samtidig innså jeg raskt at jeg måtte være der for å bli frisk.
Til Amalie forklarte Elisabeth at mamma var syk i følelsene sine.
- Barn oppfatter raskt at noe er galt. Datteren min trengte ikke å høre ordene angst og depresjon, men hun trengte å vite at jeg var på pratesykehuset for å bli frisk. Amalie hadde tatt på seg skylden for at jeg var sliten og trøtt. Jeg brukte mye tid på å formidle at det ikke var hennes skyld, og ta bort barnas dårlige samvittighet, sier Elisabeth.
Hun synes det er tungt å se tilbake på denne tiden. Det er sårt å tenke på alt hun gikk glipp av som mamma. Lenge etter at Elisabeth var kommet hjem, omtalte barna sykehuset som «mammahuset».
Å tie om sykdommen er ikke noe alternativ for Bodø-familien, enda det er så mange tabuer forbundet med psykisk sykdom. Elisabeth vil understreke at det går an å være psykisk syk - og mamma samtidig.
God nok mor
- Selv om man er syk, kan man være en god mor. Da jeg kom ut igjen, dro jeg på helsestasjonen for å få tips til hvordan jeg kunne snakke med Amalie om dette temaet. I barnehagen visste de hele tiden at jeg hadde vært innlagt, og snakket åpent med barna om det.
Utrygt og uforutsigbart
Barn av psykisk syke kan oppleve at mor og fars tilgjengelighet stadig skifter.
De er ikke følelsesmessig til stede, enten det er på grunn av kraftig depresjon eller psykose. Mødre og fedre med slike problemer er ute av stand til å se hva barnet trenger. Det gjør livet uforutsigbart for de små barna. De blir utrygge og stadig på vakt for hvordan mor og far har det, for å være i forkant av eventuelt skremmende opplevelser. De kan bli redde for å gå i barnehagen fordi de er redde for hvordan det går hjemme.
Småbarn kan få problemer med søvnløshet, spiseproblemer, «vondt» i magen eller hodet. De kan reagere i lek med andre, enten ved å trekke seg bort eller bli aggressive.
Spedbarn som ikke får den følelsesmessige støtten og kontakten de trenger, kan trekke seg inn i seg selv. De kan få et livløst ansikt. Forstyrrelser i tilknytningen kan også gi seg utslag i søvn- og spiseproblemer. Barnet kan skrike unormalt mye, eller påfallende lite.
Kilde: Rådet for psykisk helse
Etter innleggelsen jobbet Elisabeth redusert, fikk rehabiliteringspenger og brukte regelmessig psykiatrisk dagsenter.
Året etter ble hun likevel innlagt i en kortere periode etter at forholdet til barnas pappa tok slutt. I årene etter var hun innlagt et par ganger i kortere perioder.
Hun utviklet bulimi, var delvis deprimert og fikk diagnosen bipolar lidelse (manisk depressiv).
- For barna var det naturlig at jeg var syk i perioder. Jeg snakket med alle omkring oss om dette, og brukte helsestasjonen og BUP-tjenesten for å gjøre de riktige tingene overfor barna mine. Da Amalie begynte på skolen, avtalte vi med læreren hennes at hun kunne få gå ut av klasserommet hvis hun ble lei seg. Det har hun ikke hatt behov for, men hun har hatt muligheten.
Ingen skam
Mye stolthet er svelget. Elisabeth har vært åpen, bedt om hjelp og fått det.
- Det er flere foreldre enn man tror som sliter psykisk. Alle kjenner noen som har hatt det tungt, men de færreste snakker om det. Å være syk i følelsene er ikke noe å skamme seg over. Man trenger først å skamme seg hvis man ikke søker hjelp. Barna fortjener at man prøver å bli raskt frisk.
Eldstedatteren Amalie har vært med på å lage tegningene i et hefte som deles ut til barn som er pårørende ved Nordlandsykehuset, fordi hun har mange års erfaring som pårørende.
Ikke barnas skyld
Amalie husker godt at mamma har vært innlagt. Mange ganger har hun vært på besøk og lekt i idrettshallen på sykehuset. Hun vet godt at mamma kan bli syk igjen, selv om risikoen ikke er stor.
- Det er ikke så ille når mamma er på sykehus. Vi har mange som passer på oss, og hun kommer alltid tilbake. Alle kan jo bli syke i følelsene sine. Det er ikke barnas skyld. Det bare blir sånn, sier Amalie.
Lyst til å bli helt frisk
Tvillingene på 8 år husker også at mamma var innlagt sist for snart to år siden. De klemmer og koser med mammaen sin hjemme i sofaen, og snakker åpent:
- Det er ikke barnas skyld at mamma har vært syk. Noen ganger har hun vært på sykehuset og snakket med legene, så blir hun frisk igjen, sier Nikolai.
Broren Mathias supplerer: - Noen ganger tar det lang tid, men det beste er når mamma kommer hjem igjen!
Elisabeth har lyst til å si at hun er helt frisk. At den psykiske sykdommen aldri kommer tilbake, men det kan hun ikke.
- Jeg vet at jeg kan leve et bra liv med denne lidelsen. Som for eksempel diabetikere, må jeg ta mine forholdsregler; sove nok, spise bra og ikke stresse. Gjør jeg det, er sannsynligheten stor for at jeg ikke blir syk igjen.
Det er urealistisk at hun kan jobbe fulltid. I dag har hun en deltidsstilling som erfaringskonsulent i Helse Nord.
Risiko for barna
Elisabeths største frykt som psykisk syk mamma, er at hun ikke skal kunne gi barna det de trenger, at de går glipp av noe. Hun vet at det er en risiko for at barn av psykisk syke selv utvikler psykiske lidelser.
- For å forebygge at det skjer, vet jeg at barna trenger åpenhet, trygge voksenpersoner og opplevelser som de mestrer. Jeg forsøker å gi dem et språk slik at de kan snakke om følelser og snu deres erfaring med en psykisk syk mamma til en styrke, sier Elisabeth.
Hun kjemper for å gi barna de redskapene de trenger for å unngå å få psykiske lidelser selv.
- Jeg blir redd når jeg tenker på hva disse opplevelsene i ung alder kan ha påført mine barn. De har jo sett meg deprimert og liggende tiltaksløs på sofaen. Samtidig har de sett at jeg har reist meg igjen og blitt en vanlig, normal mamma. Og det er de gode dagene jeg fokuserer på når jeg tenker på hva slags mamma jeg er.
Les også:
Nå smiler Marius (1) med hele fjeset
Pappablogger samler minner til datteren
Denne saken ble første gang publisert 14/11 2010, og sist oppdatert 30/04 2017.