Karina (30)

Yrke: Mastergrad i spesialpedagogikk. Jobber ikke.

Samboer og mamma til Piera (3).

fødselsskader

NYFØDT: - Gutten var 4475 gram og 52 cm lang og fikk det samiske navnet Piera, oppkalt etter min far. © Foto: Privat

fødselsrifter

NYBAKT MAMMA: På dette tidspunktet ante ikke Karina hva hun hadde i vente. © Foto: Privat

KOMMENTAR:

Dette er min personlige historie. Jeg vil ikke snakke for alle, for det finnes flere som har det verre enn meg. Jeg ønsker å belyse dette delikate temaet fra mitt perspektiv, så håper jeg at det kan bidra til bedre forståelse for oss alle.

Det startet med sommerfugler i magen, noe som fikk meg til å ta en test. I magen min lå det en liten gutt, og terminen ble satt til  7. mars 2012. Han valgte å komme fire dager etter.

En rift av grad 3 B

Jordmor måtte bruke litt ekstra kraft for at skulderen skulle løsne, men ellers var det en normal fødsel. Gutten fikk det samiske navnet Piera, oppkalt etter min far.

Der og da ble jeg vurdert av jordmor til å ha en rift av grad 3 B. Jeg ble sydd under narkose rett etter fødselen. I journalen står det at de kjente etter med en finger og slo fast at det ikke var noen innvendige skader.

Revning innvendig

Var virkelig ikke den innvendige skaden der på dette tidspunktet, eller ble den ikke oppdaget?

Den første beskjeden var at sykehuset hadde oversett skaden. Men etter en runde med Norsk Pasientskadeerstatning, skriver en sakkyndig at det er lite sannsynlig at skaden var der rett etter fødselen, fordi det står i journalen at rutinene for sjekk er fulgt. Konklusjonen er at den må ha kommet i ettertid. Jeg husker ikke mye fra den tiden, men det jeg husker er at flere leger jeg var i kontakt med sa at dette var tilnærmet umulig. Vanlig aktivitet vil ikke kunne føre til revning innvendig.

Men jeg var for sliten til å skrive et motsvar.

Hastverk med å komme på do

På sykehuset etter fødselen merket jeg at jeg ikke hadde kontroll på avføringen. Jeg hadde ingen smerter da jeg gikk på do, og følte meg veldig heldig, men jeg stusset på hastverket mitt. Likevel, da jeg fikk beskjed om at «alt var normalt», slo jeg meg til ro med at jeg måtte ha dodøra åpen for å rekker frem.

Hastverket vedvarte da vi kom hjem, og jeg husker at jeg kastet en bukse fordi jeg rett og slett bæsjet på meg.

Styrtblødning

Etter fire dager hjemme begynte jeg å styrtblød fra underlivet. Det bare rant og rant i store mengder. Jeg ringte til sykehuset.

Det står i journalen at jeg ble hasteinnlagt, selv om jeg syntes at alt tok forferdelig lang tid. Jeg så samboer holde Piera i bilstolen da heisdøren lukket seg, og jeg ble trillet ned for å bli undersøkt i narkose på grunn av smertene.

Utlagt tarm

I journalen står det at de fant en pulserende blødning fra en rift. Det ble gjort en reoperasjon av forrige sying, og de fant en fingerstor defekt to centimeter innenfor analåpningen. De skrev at jeg hadde en totalruptur.

Jeg tror ikke jeg oppfattet helt hva som ble sagt da jeg våknet, men ordene "midlertidig utlagt tarm", ble gjentatt flere ganger. De hadde allerede varslet samboer om hva som hadde skjedd, og da jeg ringte ham selv, sa han at sykehuset hadde beklaget og sagt at det var deres feil.

Alvorlige fødselsskader

Skjedeåpningen og endetarmsåpningen ligger like ved hverandre. Noen ganger kan det oppstå en rift (ruptur) under fødsel som kan innebære en skade på endetarmens lukkemuskel. Alvorlige fødselsrifter defineres som skade av lukkemuskelen og/eller slimhinnen av endetarmen under fødselen.

Omtrent 30 prosent av kvinner med slike skader kan utvikle komplikasjoner i form av ufrivillig passasje av luft og/eller avføring.

Hyppigheten av alvorlige fødselsrifter økte fra 0,5 prosent i 1967 til 4,1 prosent i 2004, ifølge studier utført av Elham Baghestan ved Universitetet i Bergen.

Risikogruppene var mødre over 30 år, førstegangsfødende, mødre med tidligere keisersnitt, afrikanske og asiatiske mødre, mødre forløst med tang eller vakuum, mødre som fødte et stort barn, og fødende på store fødeinstitusjoner.

Risikoen for alvorlige fødselsrifter i andre og tredje fødsel var lavere, men kvinner med tidligere alvorlige fødselsrifter hadde høyere risiko for gjentakelse. Kvinner som hadde en mor eller en søster med alvorlig fødselsrift hadde også høyere risiko.

I Norge har vi i siden 2009 hatt fokus på støtteteknikk under siste del av fødsel. Dette er en teknikk hvor jordmor ser underlivet når barnet kommer ut, og kan holde hendene sine på barnets hode og morens mellomkjøtt for å unngå rift.

Tallet på alvorlige rifter er nesten er blitt halvert de siste årene.

Ønsker du å komme i kontakt med andre som har erfaringer med fødselsskader? Sjekk denne facebookgruppa.

Kilde: Kompetanseportal for inkontinens og bekkenbunnssykdom og Uib.no.

fødselssrifter

ET GODT LIV: Karina har endelig lært å lytte til egen kropp. Hun tror ikke hun noen gang vil bli kvitt alle plagene etter fødselsskaden. © Foto: Kristi Langli

Stødig samboer

Jeg nektet å forholde meg til stomien, posen på magen. Dette følte jeg var sykepleiernes jobb.

Etter omtrent to uker på sykehuset måtte jeg gjøre et skift på meg selv, for å vise at jeg var klar til å dra hjem. Samboeren min var stødig som et fjell gjennom det hele. Han lyttet da jeg ikke ville høre, han så da jeg lukket øynene. Han lærte seg stomistell og var min klippe da jeg kom hjem.

Skammen og depresjonen

Jeg svettet og gråt stille ved hvert eneste skift av stomien, altså flere ganger om dagen. Jeg prøvde å være sterk utad, men jeg følte en skam over å være ødelagt nedentil, en skam over å være langt nede psykisk, en skam over å ikke være den moren jeg ville være.

For hvor var Piera oppi alt dette? Jo, de ukene jeg var på sykehuset vekslet samboer og Piera om å være sammen med meg på sykehuset, og å være hjemme. Egentlig var jeg ganske likegyldig til om Piera var med for å besøke meg, eller om han var sammen med bestemoren eller tanten sin. En barseldepresjon hadde vokst frem.

Distanserte meg fra sønnen

Vi hadde en slags turnusordning hjemme hos oss, der folk byttet på å komme for å passe på Piera. Jeg hadde løfteforbud i seks uker etter operasjonen. Vi fikk utrolig mye god hjelp, som jeg setter mer pris på i dag enn jeg gjorde da.

Jeg distanserte meg fra sønnen min, følte jeg ikke hadde noe å bidra med. Jeg kunne ikke løfte ham for å skifte bleie, og skulle jeg gi ham flaske, kunne jeg ikke ha ham på fanget på grunn av smertene fra operasjonsåret på magen.

Det er tungt å svelge at jeg nesten ikke koste med ham den første tiden. Jeg ville bare at han skulle sove, noe han gjorde også. I ettertid ser jeg at han var en rolig baby, men akkurat da syntes jeg han var krevende. 

En vond påminnelse

Etter omtrent et halvt år fikk jeg lagt tilbake stomien, slik at jeg ikke lenger hadde tarmen utenfor kroppen.

Etter noen uker med smerter, og igjen, seks nye uker med løfteforbud, gikk det bedre og bedre kroppslig. Jeg tenkte at jeg skulle takle det stygge arret som fortsatt deler magen min i to, og det røde minnet om hullet der stomien engang var.

Bare stomien ble tatt bort, skulle jeg takle alt.

Men arrene ble en vond påminnelse om det som hadde skjedd. Hver kveld da jeg kledde av meg, så jeg på arrene og kjente på kvalmen. Jeg tok meg ofte nervøst til magen, fordi jeg fortsatt trodde det kom bæsj ut den veien. Jeg var i alarmberedskap.

Friskmeldt. Klar for jobb?

Jeg ble ikke mer lykkelig uten stomien. Jeg var fortsatt nedstemt og sliten.

Foreldrepermisjonen var over, uten at den egentlig var blitt brukt til å være tilstede for sønnen min. Det at far kan overta mors permisjon, og at hun kan sykemeldes, var noe jeg fikk vite i ettertid.

Jeg gikk tusen runder i hodet mitt for å vurdere om jeg var klar for jobb. Økonomisk var jeg nødt, tenkte jeg. Det å arbeide, det var jo det både jeg og alle andre forventet at jeg skulle gjøre. Jeg var jo frisk! Jeg har høy utdannelse, mastergrad. Da kunne jeg jo ikke gå hjemme.

Flaut å være syk

Jeg tok derfor noen vakter på en barneskole i nærheten. Det var forferdelig! Det snurret rundt for meg, og barnas vanlige lyder var overveldende.

Da jeg kom hjem fra jobb, måtte jeg ligge alene på soverommet. Jeg klarte ikke være med sønnen min. Jeg var ikke frisk nok, noe som var vondt å erkjenne. Flaut også. Jeg var usikker på hvordan dette ville mottas av andre.

Det er tabubelagt

Jeg har fortsatt ikke nevnt det fysiske jeg sliter med i dag, nettopp fordi det er hardt å innrømme. Det er tabubelagt så det suser, og jeg kjenner at jeg har mest lyst til å la være. Men nettopp derfor er det så viktig at det blir sagt og belyst.

Det er heldigvis flere før meg som har gjort det. Jeg har beundret deres mot. Nå er det min tur:

Pinlige skader

Hei, jeg heter Karina, og jeg ble skadet nedentil da jeg fødte sønnen min. Jeg sliter med en svak lukkemuskel, noe som fører til at jeg har det travelt når jeg må på do. Jeg har heller ikke kontroll på luft. Ja, og så er jeg inkontinent. Det er ikke av den verste sorten, men plagene er der.

Jeg liker egentlig ikke å omgås folk jeg ikke er trygg på. Tenk om det kommer luft, en lyd jeg ikke kan bortforklare. Alle vet at det er pinlig. Ofte føler jeg at det er best å være alene, for bare da kan jeg slappe helt av.

Søvnvansker og mareritt

De psykiske utfordringene er også der den dag i dag. Heldigvis har jeg fått gode verktøy til å komme meg opp og ut, slik at jeg fungerer greit i hverdagen.

Noen dager er verre enn andre, men det går. Piera er min motivator. Jeg har fått diagnosen post-traumatisk stresslidelse. Det innebærer blant annet at jeg har søvnvansker og mareritt, og at enkelte lukter og ting gir meg dårlige minner og angstlignende symptomer.

Fyllesyk uten alkohol

Om morgenen bruker jeg lang tid på å komme meg ut døra. Jeg må stå opp ekstra tidlig for å føle meg ferdig med å gå på do før jeg drar. Noen ganger står Piera fullt påkledd i gangen mens mamma går på do for tredje gang. Det er ikke det at jeg må på do så ofte, men jeg må føle meg trygg nok til å forlate huset.

Dagene varierer, men jeg kan fort bli ør i hodet hvis det er mye som foregår rundt meg. Jeg kan plutselig miste tråden i en samtale. Konsentrasjonen kan brått forsvinne. Gjør jeg mye den ene dagen, er jeg gjerne fyllesyk dagen etterpå, selv om jeg ikke har rørt alkohol.

Jeg sliter i tillegg med smerter i nakke og rygg, noe som trolig kommer av traumet og anspenthet i forbindelse med stomien og stomiskift.

Ikke lat, men skadet

Jeg fungerer ikke i jobb, i hvert fall ikke ennå. Jeg har prøvd, for viljen og ønsket har vært så stort at jeg har oversett plagene, eller håpet at de var over.

Verdigheten min fikk et knekk da jeg bestemte meg for å være åpen om plagene på jobben, samtidig som jeg følte meg hundre kilo lettere. Jeg ville at de skulle vite at jeg ikke var lat, men skadet.

Noe positivt

Jeg har virkelig fått lære hvor avgjørende det er å lytte til kroppen. Skadene mine, de fysiske og psykiske, vil kanskje vedvare.

Men det å stresse med å komme meg tilbake i et A4-liv, har ikke gjort meg noe godt. Jeg har endelig lært meg å ha mest fokus på hverdagen her og nå. Heldigvis har det lokale NAV-kontoret vist meg forståelse, enn så lenge..

Det er Piera som skal ha min energi nå, den herlige, aktive, bestemte treåringen. Det er han som fortjener den, og endelig kan jeg gi ham den.

Mange har det verre

Det er få som forstår hvilket omfang en slik skade kan ha, og hvordan det kan påvirke blant annet arbeidsevnen og, ikke minst, samlivet. Vårt samliv er heldigvis ikke blitt negativt preget, vi har blitt sterkere sammen, og jeg bærer ingen preg nedentil i dag.

Men det er dessverre mammaer der ute som har mye større skader enn meg. Enkelte klarer ikke å ha samleie på flere år, noe som har ødelagt parforhold. Flere ønsker seg søsken til sine barn, men de våger ikke å prøve. Noen sliter med å bli hørt og trodd blant annet av NAV og legen sin, andre har svært dårlig livskvalitet fordi de må planlegge dagen i detalj på grunn av lekkasje.

Jeg har fått lov til å sitere ei jeg har blitt kjent med:

Veske med bleier

"Jeg går ikke på fest lenger, tar ikke tog, buss eller fly. Jeg holder meg helst hjemme eller hos foreldrene mine. Før var jeg utadvendt. Jeg sang, var sosial, gikk masse på konserter, ut for å spise. Jeg både jobbet og var aktiv på fritiden. Og nå? Jeg har mistet meg selv. Det er så sårt og trist. Hver gang vi skal i selskap gruer jeg meg så fælt at jeg nesten ikke får i meg mat, en hel uke i forveien. Før jeg går på noe som helst, må jeg tømme meg. Jeg har alltid med meg ei stor veske med bleier (til meg selv, ja), analpropper, engangshansker, poser, immodium, vival og sobril). Og ei vannflaske til angstanfallet kommer. Uten dette og skift går jeg aldri ut døra. Datteren min er snart to år. Jeg er fanget i min egen kropp."

Vi roper ikke, vi krever ikke

Denne mammaen må faktisk sette sprøyter for å kunne ha samleie:

"De setter sprøyter på spesielle punkter, og jeg blir bedøvet i  ti dager. De setter spinalbedøvelse med xylocain og steroider. Da slipper jeg den pulserende smerten."

Hun vil være anonym nettopp fordi fødselsskader er så tabubelagt. Vi snakker ikke om det. Vi roper ikke, vi krever ikke.

Norge har flere år på rad blitt kåret til det beste landet å være nybakt mor i, men for meg virker ikke denne statusen helt forenlig med hjelpen du får dersom du blir skadet i forbindelse med fødselen.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!