LITEN JENTE, STOR SMERTE: Fra Maria var tolv år, ble risping i huden hennes et uttrykk for smerte. Selvskading ble svaret på blokkerte følelser. © Julia Schreiner Benito

12 år gammel: Lette risp med spissen av en øredobb. Den konkrete følelsen i huden, som en forløsning. Og forundring: «Oi, hva var dette?»

18 år gammel: «Herregud, jeg vil jo ikke dø! Jeg må slutte med dette!»

Hvor mange ganger var hun i den mørkeste kjelleren i årene mellom 12 og 18 år?

Så mange at hverdagen forble der.

Selv når hun hadde latterkrampe med bestevenninnen, selv når hun danset, selv når karakterkortet viste femmere og seksere, truet bekymringene.

Og løsningen lå klar: «Når jeg kommer hjem, skal jeg kutte meg».

Psykisk syke foreldre: Mamma er syk i følelsene

- I dag lever jeg livet på loftet, ikke i kjelleren, smiler Maria.

- Jeg har det veldig bra. Når venner snakker om å reise jorda rundt eller gjøre noe annet spektakulært, kjenner jeg at lykke for meg er noe annet.

Å være stabil, bekymringsløs, å ha like, flate dager - det er min lykke.

Mild latter, myk stemme, velformulerte ord, øyne som smiler.

Det er som om litt av lykken har lagt seg i Marias ansikt.

Visst har hun vært bitter og selvmedlidende, men nå er hun mest takknemlig og stolt.

- Jeg fikk hjelp tidlig, det var avgjørende.

Maria er en av flere stemmer som deler sine historier om det å miste livslyst i Signe Narvesens bok La oss snakke om det.

STORESØSTER: Ina ser at lillesøsteren når sine mål. - Det gjør meg så glad. Dessuten er det deilig å være søster og venninne igjen - og ikke tenåringsmor, sier hun. © Julia Schreiner Benito

Selvskading

Noen takler vonde følelser eller opplevelser, ved å skade seg selv. Ungdommer som selvskader, gjør det ofte for å regulere følelser av anspenthet, panikk, tristhet, depresjon, skyldfølelse eller kaos. Hensikten er ikke å ta livet sitt, flertallet av dem som dør i selvmord, er ikke selvskadere.

Likevel: Overgangen fra selvskading til fare for selvmord er glidende.

Kilde: Lars Mehlum, leder av NSSF (Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging).

Hjelp

Døgnåpne hjelpetelefoner:

Kirkens SOS: 815 33 300

Mental helse: 116 123

Fikk hjelp

Maria var med i en studie som sammenlignet tradisjonell behandling med dialektisk adferdsterapi, såkalt DBT-behandling, hvor oppmerksomhetstrening står sentralt. Nylig kom resultatet som viser at terapien Maria har fått er best for å forebygge selvskading og selvmord.

Maria forteller om god hjelp, og stadig kommer hun tilbake til søsteren Ina (29).

- Hun så meg og reddet meg. Jeg er henne evig takknemlig.

Maria smiler.

- Men den største jobben må du gjøre selv, jeg lot meg hjelpe, det er jeg stolt av.

Det var ikke alltid slik. Når Maria var der i den dype, svarte kjelleren ble mørket forutsigbart og trygt. Og blodet som piplet - hun visste hvordan rispene beroliget når de flyttet smerten fra innsiden til utsiden.

- I slike stunder ville jeg ikke ha hjelp. «Det kommer til å gå bra med deg», sa folk. Men de ordene var ikke troverdige, uansett hvem som uttrykte dem.

- Om jeg i dag skulle snakket til en «Maria» - altså en i den desperasjonen jeg var, ville jeg vært mer konkret: Prat med en du stoler på, start med små steg, få hjelp til utredning og behandling.

- Jeg forteller min historie fordi jeg tror at den kan hjelpe andre.

Maria vil slå et slag for åpenhet og kunnskap - utviklingen går riktig vei, men at Maria ikke ønsker sitt etternavn på trykk, viser at vi fortsatt har et stykke å gå.

Åtte tegn på at barnet ditt er deprimert

Maria tenker, tar en slurk av smoothien:

- Om jeg skulle gitt seksten år gamle Maria ett råd til, ville jeg sagt: «Hør på søsteren din, hun har rett». Den gang sa jeg til storesøsteren min at hun ikke forsto eller visste hva som var best for meg. Men det gjorde hun. For eksempel da hun insisterte på at jeg skulle fortsette i terapi etter at DBT-behandlingen var avsluttet. Når du sitter fast i det destruktive, trenger du noen som drar deg ut. Ina gjorde akkurat det.

Da Maria var 16 år, insisterte storesøster på at Maria skulle flytte til henne fra foreldrene. Ina skaffet hjelp, hun vernet og varmet lillesøster gjennom stormene. Når folk sa: «Så snill du er», svarte Ina: «Det er en selvfølge».

Sytten år gammel fikk Maria diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Derfra gikk hun sakte trinnene opp fra kjelleren. Ett om gangen, og av og til ett tilbake. Fra hun var 12 år var kuttene blitt flere og dypere, nå ble de færre.

LYKKEN ER FLAT: Stabile hverdager, det er lykke for Maria. - Når du er vant til kaos, kjennes stabilitet fantastisk, sier hun. © Julia Schreiner Benito

DBT-behandling

DBT står for dialektisk adferdsterapi. Metoden baserer seg på ulike terapiformer. Et sentralt element er oppmerksomhetstrening (mindfulness).

Lars Mehlum er leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. Han har ledet undersøkelsen som nylig konkluderte med at DBT-behandling gir bedre resultater enn tradisjonell, kognitiv behandling.

- Det kan være lettere for unge å si ja til terapi når den varer i 16 uker - det virker mer overkommelig, sier han.

Behandlingstilbudet finnes i dag flere steder i landet, men ifølge Mehlum trenger det å utvides.

- Det kan redde liv, sier han.

Les mer

Flink, glad pike

Maria vokste opp med søsteren Ina og foreldrene.

- Som liten følte jeg meg ikke trygg, jeg lærte å blokkere følelser. I ettertid ser jeg at jeg ikke var noen omsorgsfull venn, jeg hadde mer enn nok med meg selv. Jeg var dominant og selvopptatt. Å vise omsorg og uttrykke kjærlighet var noe jeg måtte lære med årene.

Fra utsiden så hun flink og glad ut: Maria lærte fort, fikk gode karakterer, sang, turnet og danset. Da søsteren hennes første gang oppdaget rispene da Maria var tolv, lot hun det passere med Marias bagatellisering. Men da Maria som sekstenåring fortsatt skadet seg, gikk ikke Ina på unnskyldningene lenger. Hun fortalte det til moren.

- Mamma satte seg ned med meg, «Hvordan har du det, Maria?» Å åpne meg føltes umulig, det var ikke engang i mine tanker. Jeg hadde lært å distansere meg fra følelser jeg ikke ville kjenne. Det var de følelsene som «beit meg i rumpa» senere. Jeg vet ikke om mamma egentlig trodde på bagatelliseringen min, men hun ville tro på den. Det siste jeg ønsket, var at noen skulle vite dette om meg, at jeg sto i kaos, at jeg bare ville dø, at jeg skadet meg. Bare når jeg var alene, kunne masken falle, forteller hun.

Vertøykassen

På Marias telefon er en app som motiverer. For den er mer enn noe teknisk, den er selve beviset på bedring. 632 dager, viser telleappen.

- Siden jeg kuttet meg sist. Når det stormer og jeg får kuttetrang, tar jeg den frem.

22. juli i år hadde Maria ekstra bruk for appen og alle andre verktøy i kassen. På Utøya mistet hun sin gode venninne Synne, og i år kom alt det vonde i retur. Til slutt sto kjæresten hennes der med telefonen, pekte på appen og sa: «Se på denne. Tenk om du må begynne helt på nytt!»

- Innestengte følelser blir store og vonde. Nå måtte jeg erkjenne følelsene i stedet for å blokkere dem. Jeg sa til meg selv: «Nå har jeg det jævlig, men jeg har lært at det går over, og jeg har verktøy til å stå i stormen».

- Jeg brukte tilstedeværelse, prøvde å ta et mentalt steg tilbake: «Hva skjer? Hvorfor har jeg det sånn? Hva reagerer jeg på? Hva kan jeg gjøre?» Jeg mistet Synne, det er vondt, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Å akseptere smerte, er et viktig verktøy. Og å være konkret: «Hva kan jeg gjøre for å ikke skade meg?» Da kan jeg lese, tegne eller gå en tur til trangen går over.

Akkurat som Maria lærte fort på skolen, gjorde hun det i behandlingen. Hennes rasjonelle jeg tok til seg teknikker og verktøy, men hennes emosjonelle trass forble.

-Trass-kuttingen var verre å slutte med. Den var som en avhengighet, jeg kunne si til meg selv: «Nå fortjener jeg roen som kommer av kuttingen».

Paradoksalt nok er Maria livredd blodårer og blod. De fleste arrene har hun på lårene, der huden ikke er så tynn. Hvis går hun i bikini, hender det hun merker blikk som liksom sier: «Oi, hun er ikke frisk».

- Folk får tenke hva de vil, det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg foretrekker en prat fremfor skulende blikk.

Imponerende åpne

Signe Narvesen er forfatter av den nye boken La oss snakke om det, som i hovedsak presenterer unge med erfaring fra psykisk sykdom.

- Jeg ble imponert over hvor åpne de var om opplevelsene sine. De beskrev sin psykiske smerte på en måte som gjorde sterkt inntrykk på meg. Arbeidet med boka har lært meg at unge i dag kan streve med mye mer enn jeg var klar over.

- Hva kan enkeltmennesker gjøre for å hjelpe?

- Lytte til dem, se dem, ta dem på alvor. Det tror både de unge, fagpersoner og jeg er viktigst. Den som har det vanskelig skal få stå i sentrum.

Da Maria var i en butikk forleden og la merke til arr hos jenta ved kassa, tenkte hun: «Jeg skal ikke være en av de feige».

- «Har du også kamparr? Det har jeg og», sa jeg og trakk opp genseren.

- Det ble et spesielt øyeblikk, en slags forståelse, og følelsen av å se den andre: «Jeg vet hva du har vært igjennom». Hun virket litt skamfull, men takknemlig.

Fremtiden

I sommer fikk Maria jublende vite hun var kommet inn på jusstudiet. Drømmen er å jobbe med dyrevelferd.

- Men om jeg kommer inn på teaterhøyskolen, legger jeg jusdrømmen til side, smiler hun.

Nå flytter hun sammen med kjæresten, og gleder seg over flate, forutsigbare dager.

Verktøykassen hennes er tung av redskaper for morgendagens vinder. Bagasjen hennes tung av visdom for morgendagens møter.

- Å vise mennesker forståelse og respekt, det har jeg lært. Dessuten at få ting i livet er svart eller hvitt.

Maria er vant til ansvar.

- Jeg har styrt min egen økonomi fra jeg var seksten år, har alltid jobbet ved siden av skolen - av og til føler jeg meg som en 35-åring, smiler hun.

- I dag har jeg et avklart forhold til foreldrene mine.

Mye var vondt i barndommen, men de lærte meg motivasjon og ambisjoner. Jeg er vanskelig å stoppe. Og kommer det en krise, så står jeg rustet.

Les også:

Mobbing minner om organisert kriminalitet

Søvnmangel gjør barna aggressive

Antall "likes" forteller hvem du er

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!