Jeg var vel ganske ung når jeg ble gravid, 18 år, og jeg og typen hadde bare vært sammen i ca 5 måneder. Det hele skjedde på min 18-årsdag;) (litt av en bursdagspresang)

I alle fall: Da jeg fortalte typen at vi skulle ha barn, ble han nesten sint. Han mente at han ikke var klar for noen barn (enda han var 28 år), og at vi måtte dra på sykehuset for å ta en abort. Jeg sa ganske klart ifra at det kom ikke på tale. Jeg skulle beholde dette barnet, om jeg så måtte gjøre det alene!!!

Svangerskapet var ganske tøft. Jeg var kvalm og spydde hele dagen til jeg var ca 4-5 måneder på vei, og hele tiden kjempet jeg for å få forholdet til faren å holde. Det var ikke så enkelt da det viste seg at han hadde vært utro midt i svangerskapet, men jeg ville så gjerne at barnet skulle ha foreldre som holdt sammen, så heller ikke dette lot jeg ødelegge for oss.

Da jeg var ferdig med å være kvalm og spy dagen lang, var blodtrykket mitt så lavt (dette var visst en bra ting) at jeg var svimmel dagen lang. Fordi jeg var så svimmel, ble jeg kvalm, og det endte som regel i oppkast. Magen min var enorm, og jordmora sa at jeg kunne regne med å få en stor unge da jeg lå over gjennomsnittet på fundusmålingene. Jeg bekymret meg ikke så mye om fødselen, men var heller redd for å gå på overtid. Jeg hadde termin 18. august og dagen før hadde jeg oppkjøring til sertifikatet. Jeg var ganske spent på om jeg rakk det, men det gikk fint.

16 august var jeg og typen ute og kjørte slik at jeg fikk forberedt meg litt til oppkjøringen neste dagen, men mens jeg kjørte fikk jeg plutselig så vondt i magen. Jeg mente det var på grunn av stam bukse og kjørte videre. Da vi kom hjem igjen gav det seg, så jeg tenkte ikke mer over det.

Neste morgen sto jeg tidlig opp for å få slappet av før oppkjøringa, men magesmertene kom tilbake. Tenkte ikke tanken at dette kunne være rier så jeg overså det bare, og dro på oppkjøring. Den gikk fint, og jeg dro fra biltilsynet med lappen;)

Da jeg kom hjem var magesmertene der fortsatt, og nå strammet magen seg slik at den så ut som en firkant hver gang smertene kom. Jeg tenkte ikke så mye over det, og trodde det bare var kynnere da jeg var plaget med dette nesten hele svangerskapet.

Jeg, mamma, pappa og typen skulle dra ut å spise den dagen, men det ble ikke så mye spising på meg siden disse magesmertene økte i kraft og minsket i opphold mellom hver. Da jeg hadde så stor mage måtte jeg sitte ganske langt fra bordet og bøye meg over, men dette var vanskelig da det gjorde ekstra vondt. Mamma sa at fødselen var i gang når hun så hvordan magen min ble seende ut når takene kom, og da jeg spurte hvordan hun visste det sa hun bare at hennes mage var helt lik min da hun skulle føde meg. Da vi var ferdige å spise ville typen at vi skulle dra på sykehuset å få undersøkt hva som skjedde, men jeg ville ikke før jeg var helt sikker på at det var fødselen. Jeg gav meg til slutt så vi dro til sykehuset siden det bare var 2 minutter mellom disse takene som hadde varihet på nesten ett minutt.

Da vi kom dit rundt klokka fem på ettermiddagen 17. august, sa jordmora, etter å ha undersøkt meg, at jeg hadde 1 cm åpning og 2 minutter mellom hver ri, men siden de ikke var noe vonde fikk jeg dra hjem.

Vi dro hjem til typen min og skulle legge oss å slappe av litt og prate om at nå kom snart babyen som vi hadde ventet sånn på!! Mens vi lå og pratet forsvant riene. De ble bare borte, og det var ikke aktuelt! Denne babyen skulle komme NÅ, enten den ville eller ei!! Så vi sto opp og begynte å bevege på oss, og da kom riene tilbake - litt vondere enn før. Vi dro på handlesenteret og kjøpte inn noen ting i siste liten. Så dro vi hjem til meg for å pakke sykehusbagen. Etterpå kjørte vi bare rundt omkring. Riene ble litt vondere ettersom tiden gikk, men ikke så mye at det plaget meg. Da klokka var ett på natten, var typen min så trøtt at han måtte bare gå å legge seg, men jeg var oppe en stund til. Jeg ville ikke gi meg på at fødselen skulle starte denne dagen, så jeg gikk rundt i leiligheten til rundt klokka 02.00. Da måtte jeg bare gå å legge meg, men det var ikke så lenge jeg fikk sove, for 04.50 våknet jeg av noen veldig kraftige smerter i mage og korsrygg. Typen lå fortsatt å sov, så jeg ville ikke vekke ham og snek meg ut av rommet mellom to rier.

Da klokka ble 7 på morgenen var det så vondt at jeg ble hengende over vasken på kjøkkenet for hver ri, mens jeg snakket med mamma i telefon. Etter hvert fant jeg ut at vi måtte ringe sykehuset siden det bare var to minutter mellom hver ri, så jeg gikk og vekket typen og fikk han til å ringe. Der sa de at det var vaktskifte klokken 08.00 så hvis vi klarte å vente til etter det, så hadde det vært best. Da klokken nærmet seg halv ni dro vi (tar bar fem minutter å kjøre) og ble mottatt av en veldig koselig jordmor som kunne fortelle at jeg fortsatt hadde bare 1 cm åpning og kraftige, men lite effektive rier. Siden de sa dette kom til å ta lang tid, ville jeg dra hjem igjen, men fikk ikke lov til det siden det var så kraftige rier. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at den eneste smertestillende jeg skulle ha var lystgass, men det funket ikke på meg, i alle fall. Jeg ble så undersøkt kl 10.00 igjen, men babyens hode var ikke kommet noe lengre ned i bekkenet og åpningen var 1-1,5 cm.

Jordmor sa jeg måtte forberede meg på en veldig lang fødsel. Da mistet jeg nesten motet. Bare denne dagen hadde jeg allerede hatt veldig kraftige rier i over fem timer! 12.30 gikk jeg på do, men ingen forandring. D klokken ble ett ble jeg undersøkt igjen. Nå hadde jeg nesten 2 cm åpning. Dette gikk tregt! Jeg hadde så vondt at jeg var sikker på at jeg skulle dø! Tryglet om epidural, men det kunne jeg ikke få før jeg hadde 4 cm åpning. Så kl 13.45 fikk jeg akupunktur: to nåler i hodet, to i hver hand og to i hver fot. Disse skulle roteres hvert 5. minutt, men det gjorde det bare enda mer ubehagelig og jeg kjente ikke at det lindret noe smerte. Jeg ba om at nålene ble fjernet etter ett kvarter. Klokken 14.00 ble jeg undersøkt atter en gang, og nå hadde jeg utvidet meg til 2-3 cm, men hodet var fortsatt veldig høyt i bekkenet. Jippi!tenkte jeg. Nå begynner det endelig å gå litt raskere, men den gang ei! Jeg hadde fortsatt de grusomme smertene, og ingenting hjalp. Prøvde lystgass flere ganger, men ville bare spy av den. Jeg gikk rundt på fødestua lenge, syntes det hjalp litt å bevege meg når riene kom. Riene kom riktignok oftere enn når jeg satt eller lå, men de var LITT mildere og da tok jeg til takke med det.

Kl 15.30 var det vaktskifte, og ei helt fantastisk jordmor kom på vakt. Hun undersøkte meg kl 15.45 og da hadde hodet kommet litt lenger ned i bekkenet, men jeg hadde bare 3 cm åpning. Hun prøvde å trøste meg med at de tre første cm går alltid tregest, og at nå kom det til å gå raskere. Jeg hadde nå så vondt, og det var nesten ikke pause mellom riene, kanskje bare 3 sek fra toppen på den ene rien begynte å gi seg til den neste overtok, (så nå hadde jeg smerter konstant) så jordmor geleidet meg til badekaret ved hjelp av prekenstolen (siden jeg ikke klarte å gå). Mens hun fylte i badekaret gikk jeg på toalettet, men hun måtte komme å hente meg der, for jeg klarte ikke å reise meg opp. Det var helt himmelsk å sitte i det varme vannet, mens jordmor spylte enda varmere vann over magen min, smertene var nesten borte for en liten stund. Den kommende pappa tok over spylingen for en stund da jordmor gikk ut for å hente litt saft til meg, men nå begynte smertene å komme tilbake for fullt. Før jeg reiste meg opp kjente jeg noe som heng mellom bena mine. Det var slimproppen som kom ut med litt hjelp. Da den var borte kom jordmor tilbake, og jeg fant ut at dette ikke funket lenger. Jeg ville opp og gå litt, men idet jeg reiste meg opp kom smertene virkelig for fullt. Jeg klarte ikke å stå selv, så jeg lente meg på typen til rien begynte å gi seg. Da var jeg rask ut av badekaret for den neste kom, men ikke rask nok. Men en fot utenfor ble jeg stående å rope for jeg holdt på å dette sammen. Veien tilbake til fødestuen var bare 3 meter, men jeg brukte nesten 15 minutter dit. 16.45 ble jeg undersøkt igjen, og nå hadde jeg åpnet jeg til 4,5 cm, hodet lå på samme plass.

Anestesilege ble tilkalt, for nå skulle jeg endelig få epidural, etter 12 timer i smertehelvete. Barnelege kom først, for jordmor var noe bekymret for hjertefrekvensen til barnet. Hun mente hjertet slo for fort. Barnelegen sa at jeg måtte prøve å slappe av mellom hver ri, for barnet var veldig stresset. Da ble jeg sint og brølte tilbake at det var ikke så enkelt når jeg for f... ikke hadde noen pauser mellom riene. Den ene bare avløste den andre!

17.30 kom anestesilegen endelig og skulle sette epiduralen. Å sette den var ikke så ille, men jeg måtte sitte framoverbøyd og ikke røre meg mens han satt den, og DET var smertefullt på grunn av riene. Kl 18.00 var det som å være i himmelen! Jeg var nesten helt smertefri, så nå fikk jeg endelig spise, slappe av, drikke masse og samle krefter. Jeg fikk to timer med hvile, duppet til og med av litt der jeg lå. Da kl ble 19.15 måtte jeg tisse, og da jeg kom tilbake kjente jeg smertene var på vei tilbake i stormfart!19.30 ropte jeg på jordmor, for nå var det like ille i høyre side som det var før jeg fikk epiduralen, men jeg var helt lam i venstre side. Jordmor kantaktet anestesilegen, fikk beskjed om å dra slangen ut 1 cm for å se om det ble bedre. Det ble det ikke, og klokka 20.45 ble jeg undersøkt igjen. Nå var hodet faktisk litt lenger opp enn sist gang, men jeg hadde åpnet meg til 5 cm. Endelig halvveis, tenkte jeg. Kl 20.00 kom legen og skulle sette ny epidural, men den funket ikke nå heller, bare i venstre side der jeg fortsatt var helt lam. Jeg ropte at jeg kom til å dø snart hvis ikke noen hjalp meg, og tryglet om keisersnitt. Jordmor tilkalte gynekolog en gang til for å få henne til å vurdere om jeg kunne legges under kniven, men hun ville prøve å ta vannet først. Ca kl 21.15 ble vannet tatt og en liten stund etterpå ble jeg satt på drypp for å gjøre riene mer effektive. 21.50 hadde jeg åpnet meg til 7 cm.

Vaktskiftt var kl 23.00 . Jeg ble undersøkt like før, og hodet var kommet veldig langt ned, og jeg hadde åpnet meg til 9 cm!. Klokka 23.20 begynte pressriene, og dette synes jeg har så deilig i forhold til de smertene jeg nettopp hadde hatt. Jeg kjente livmora trakk seg sammen og presset barnet nedover, uten at jeg gjorde noen ting. Ca 23.30 kjente jeg trykketrang. Etter jeg hadde presset en liten stund sa jordmor at når neste ri kom mente hun at hodet kom, men hvis det ikke kom da, så kom det garantert på rien etterpå. Neste ri kom, og nå var jeg så sliten og lei, at jeg ga meg ikke selv om rien tok slutt. Jeg presset og presset som en helt, og plopp så var verdens vakreste barn født. 5 sekunder senere fikk jeg vite at den var en liten jente, og jeg kunne ikke tro mine egne ører siden alle i familien var så sikker på at det kom til å bli en gutt. Men en jente ble det, og hun ble født kl 23.44 den 18. august (på terminen). Jenta mi veide 4070 gram og målte 52 cm.

Etter fødselen måtte jeg syes en del, det var vist en 2. grads rift og revn eller hva det nå hva jordmor kalte det. Opp, ned og innover, men det var ingenting jeg la noe særlig merke til, for nå var jeg jo endelig ferdig! Jeg ble trillet inn på rommet jeg skulle være de neste fire dagene, og lillejenta ble med barnepleierne så jeg skulle få hvile litt, men jeg våknet klokka 04 og behøvde hjelp til å komme meg på do, så jeg ringte på hjelp og da hadde de den lille jenta mi med seg. Hun var veldig urolig de to første dagene, og jeg synes jeg fikk veldig lite hjelp på sykehuset når jeg trengte det mest. Jenta fikk navnet Lea Emilie og er i dag blitt 8 mnd allerede! Tiden går alt for fort!! Håper ikke dere som går gravid å leser dette begynner å grue dere til fødselen, for det er en helt fantastisk opplevelse, som alle bør få oppleve! Den kan nok virke tung og hard, og det var den og, men jeg ville ikke ha byttet det bort for noen ting i hele verden, og gleder meg til jeg får oppleve det en gang til!

Lykke til alle der ute, klem fra Marlen og lille Lea.

Les mer:

Delta i forumet for førstegangsfødende.

Bli med i ung mor-debatten.

Les hele saken