Marianne Blindheim Eriksen (41)

Mamma til Marius (2).

Selvstendig næringsdrivende tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver i selskapet Storygarden.

Har skrevet boken «Tøff pappa» sammen med Alex Rosén, og bidratt med tekst til boken «Singelmammas guide til å ha det ganske fint».

Bor i Oslo. Aktiv på ski om vinteren, og er så mye som mulig ved og på sjøen om sommeren.

KOMMENTAR:

Et utrolig sterkt ønske om å få et eget barn gjorde at jeg måtte begynne å tenke alternativt da drømmemannen ikke dukket opp. Den biologiske klokken tikket stadig høyere og jeg måtte ta et valg som ville være avgjørende for hele min fremtid.

Om jeg skulle få et barn så var jeg nødt til å be om hjelp.

Les også: Derfor valgte jeg Storken

Følte meg som en lovbryter

Jeg leste tidlig og sent, nytt og gammelt, forhørte meg blant venner og bekjente, lyttet og vurderte. Til slutt falt valget på å benytte donor fra en klinikk i Danmark.

Jeg følte meg litt som en lovbryter, i og med at det ikke var mulig, og heller ikke lov for meg å benytte denne muligheten her hjemme, men danskene var så hjertelig imøtekommende og hjelpsomme at det fort ble glemt.

Riktig sæd

Et frossent rør ble hentet opp, tint og sjekket før det var klart for inseminering av meg. Der lå jeg klar på benken etter å ha kjørt nedover i full fart idet eggløsningstesten viste at det var egg på vei, ringt klinikken og meldt min ankomst tidlig neste morgen.

Jeg ble tatt varmt i mot av samme jordmor som møtte meg forrige gang, som også var første gang, vi gikk gjennom hva som skulle skje en gang til, og sjekket at nummeret på donorens sæd stemte med det valget jeg hadde meldt inn.

– Jeg er klar

Musikken jeg ønsket meg ble satt på, jeg la meg ned på (ja, den helt flate vanlige) benken, og jordmor spurte om jeg var klar. Ja!, svarte jeg tydelig og tankene raste gjennom hodet.

Tenk om jeg blir gravid nå. Her og nå! 

Les også: Ingrid har aldri møtt mannen som gjorde henne gravid

Dele med venninne

Så der lå jeg – på benken. Jordmoren var gått ut, musikken spilte fortsatte, tankene flakset rundt en mulig framtid med barn.

Det banket forsiktig på døren og venninnen min kom inn. Hun hadde vært med meg begge gangene for dette var noe jeg var nødt til å dele med noen.

Vi var rørt begge to. Hun var rørt og spent fordi hun visste hvor mye jeg ønsker meg dette, og selv har to barn som hun er så utrolig glad i og stolt av. Jeg gråt litt fordi det nå var gjort, det var spennende og jeg håpet så veldig at det ble klaff denne gangen.

Graviditetstesten

Og så – noen uker senere våknet jeg opp på hytta. Lirket graviditetstesten fram fra nattbordskuffen og listet meg ut på toalettet.

Oj! Rosa strek. Rosa strekER! Er det rosa nok? Hvor rosa er nok for å være sikker? Jeg tar bilde.

Går inn igjen til min bror og svigerinne og viser bildet. Er jeg gravid? Ja! Svarer de begge henrykt.

Teknisk bror

Min bror blir med ett litt nøktern. Han er jo tross alt en sånn type. ”Jeg synes du skal gå og ta en verifikasjonstest”, sier han. Ok, svarer jeg. Det var teknisk riktig sagt av min ingeniørbror.

Jeg tok en test til neste morgen og den viser det samme. Jeg var gravid!

Takk!

Nå er sønnen min to år.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg får lov til å være mor til en så fin gutt, og ikke minst for at jeg får lov til å gi masse omsorg og kjærlighet til min egen sønn.

Takk for at det finnes muligheter for oss som ikke får det til på ”vanlig vis”.

Les hele saken
Les alt om: