Mannens reaksjonsmåte vil avhenge av om graviditeten er planlagt eller ikke, om det er første gang han blir far, hvor godt forholdet til barnemoren er og hvor lenge han har vært sammen med henne. I tillegg kommer mannens egen psykologiske utviklingshistorie. Det finnes i det hele et utall av kombinasjoner.

Overgang

Mange menn opplever at det er en større overgang å bli tre enn det var å bli to. Dette er ikke overraskende. To voksne som flytter sammen er vanligvis relativt likeverdige og som oftest svært forelsket. Fornuften er på ferie. Forelskelse er på mange måter en like stor biologisk- som psykologisk prosess, og slik må det være. Tenk om vi skulle se alle nyanser på stevnemøtene. Da ville fenomenet sjekking raskt dø ut. Kurtise og sjekking lærer gutter av hverandre i flokken, men å skulle forberede seg til en kommende farsrolle er noe ganske annet. Gutter og menn snakker lite om dette og de leker sjelden den slags roller i barne- og ungdomsårene.

Et kjæresteforhold er ideelt sett det vi kaller symmetrisk, mens et barn er helt avhengig av permanent omsorg og tilsyn. Det betyr et liv preget av mye forsakelse for dem som tar foreldrerollen på alvor. En helt avgjørende dimensjon er i hvilken grad den vordende far har tatt denne realiteten innover seg. Jo mindre mannen er bevisst hva det innebærer å bli far , desto tøffere blir overgangen.

Tenåringsfedre

Menn i slutten av tenårene som blir fedre uten å ha planlagt det, vil ha sterke, motstridende følelser. De er midt oppe i en naturlig utviklingskrise-alder hvor de dels er opptatt av å teste ut ulike roller, dels er de i protest og opposisjon mot det "ansvarlige" voksensamfunnet og dels har de ikke et språk for det å bli far og omsorgsgiver. Mange av de unge mennene trenger hjelp og noen å snakke med for å nærme seg sin kommende farsrolle på en trygg nok måte. Dersom man ikke har kunnet snakke med noen om disse tingene før fødselen, er det enda viktigeree å gjøre det snarest mulig etter fødselen. Generelt vil menn i langt mindre grad ha tilgang til de gode dialogene de trenger i en slik usikkerhetsfase. Dette understreker betydningen av å ha dette langt framme i bevisstheten for hjelpesystemet.

Kjæresteforholdet

Motstridende følelser vil dominere hos barnefaren når forholdet til barnemoren er usikkert og uetablert. Jo mer planlagt graviditeten er, desto bedre kan fedrene forberede seg på den store overgangen fra to til tre. Hvor mye de kommende foreldrene har snakket om situasjonen og klart å løse konflikter, vil avgjøre hvor sterkt rustet de vil være til å bli gode foreldre.

Noen menn vil trekke seg ut av forholdet når de får vite at kjæresten er gravid. Andre vil foreslå å avbryte svangerskapet. Begge disse reaksjonene er forsøk på å mestre den nye situasjonen.

Ethvert kjæresteforhold, ferskt eller gammelt, har sin egen dynamikk og sin egen form for samspill. Mannen og kvinnens mentale styrke, evne til å snakke om problemstillinger, tabuer i forholdet, hvordan problemer løses og konflikter takles, vil variere fra par til par.

De som opplever utvikling i parforholdet vil ofte være trygge på- og lydhøre for hverandre og oppleve forholdet som likeverdig på flere måter. Stagnerte forhold kjennetegnes med avstand. Mannen og kvinnen lever hvert sitt liv.

Tilknytning

Vår bakgrunn former oss. Det vi har opplevd vil påvirke evnen til å håndtere utfordringer senere i livet. Noe av det viktigste i et menneskes tidlige utvikling er det vi kaller tilknytning - de psykologiske båndene som utvikles mellom barnet og noen få nære voksne i de første barneårene. Disse båndene dannes i en gjensidig samspillprosess. Hensikten med denne prosessen er at barnet psykologisk skal utvikle et selvbilde hvor gode og nyanserte voksne «bygges inn» som indre bilder. Disse lagres og er gode støtter for barnet. Det ideelle er at vi som barn erfarer verden som et rimelig trygt sted å være, at vi blir sett og at nære voksne støtter oss på en god måte. Vi blir oss selv gjennom det sosiale samspillet med andre. Dette gjør oss igjen i stand til å gi innlevelse, støtte og omsorg til andre senere i livet. Vi får oss et trygt, indre "psykologisk anker" som vi senere kan støtte oss på når vi får utfordringer i livet. Det gjør oss bedre rustet til å samspille med andre uten "å miste oss selv".

Psykologisk såret

Tilpasningsprosessen blir lettere når tilknytningsprosessen har vært god nok. Ingen har hatt en perfekt tilknytningsprosess som barn uten at det trenger å skade noen nevneverdig. Men når noen opplever vedvarende neglisjering av behov eller blir utsatt for stadige trakasseringer tidlig i livet, kan man bli "psykologisk såret". Kommer i tillegg opplevelsen av avmakt og ensomhet, kan våre reaksjoner senere i livet, bli forsterket. Ofte vil psykoterapi være nyttig når slike vedvarende traumatiske opplevelser har floket til livet, men variasjonene og konsekvensene er mange.

Trygghet

Beskyttelsesfaktorer som et godt nettverk, gode venner og egen mestring kan justere virkningene av belastninger tidlig i livet i en positiv retning. Andre beskyttelsesfaktorer er at det finnes kloke personer i omgivelsene som ser barnas behov og agerer deretter. Barn som opplever at voksne ser dem og situasjonen de er i og vet det er hjelp å få, vil tåle mer stress og konflikter enn andre som ikke har en "trygg havn". Men evnen til å gi omsorg er ikke bare avhengig av den voksne selv. Barnet bidrar på sin måte. Temperament, utseende og væremåte vil justere hvor lett samspillet og dermed tilknytningsprosessen vil bli. Et krevende temperament vil være krevende for oppdragelsen.

Også foreldrenes egne psykologiske tilknytning og forankring vil påvirke omstillingen til ny kjæresterolle og ny omsorgsrolle. De fleste av oss har kommet rimelig godt gjennom vår egen tilknytningsperiode og vil lettere kunne tilpasse oss et liv med tre familiemedlemmer. Et mindretall vil bære på en sårbarhet som ikke er endelig eller fastlåst, men deres sårbarhet kan komme til overflaten ved konflikter og problemer i relasjonene til andre.

Les også:

Slik oppdrar du den førstefødte

Pappaer vil ha fleksiperm

Følg pappadebatten her

Les hele saken